Lite er vel mer gledelig enn en vaskekte norsk undergrunns-raphit? Nå når Rae Sremmurds «Black Beatles» har toppet Hot 100 tre uker i strekk, er det bare å slå fast at høsten 2016 har stått i de virale fenomenenes tegn. Veien til suksess har ikke gått gjennom tung radiorotasjon, men snarere i en form for medskapning, der publikum har lagt sin elsk på en låt og gjenoppfunnet den på stadig nye måter gjennom danse- eller mannekeng-utfordringer, slik at den til slutt har blitt allestedsnærværende, og umulig å overse.
Her hjemme har den mest uunngåelige – og uunnværlige– norske raplåta vært Snow Boyz’ «42», også den et viralt fenomen. Snow Boyz består av brødreparet Rafael og Paulo Domingos, alias Baby Marley og $k!p, og dukket først opp i 2011 som deltakere i Norske Talenter. Da rappet de på engelsk, og var energisk utadvendte. Men det var først da de satte ned farten og slo om til et snøvlete, egenartet norsk («Gi meg en beat og jeg lover jeg slakter som okse») og signet til Yoguttenes plateselskap YGMG at ting begynte å skje. Med «42» eksploderte det.
Og det er ikke rart. For nordmannen som rapper på engelsk etterligner, opptrer og bedriver en avansert form for virkelighetsflukt, også når han føler seg tryggere på engelsk enn på norsk. Men den som rapper på norsk i Norge definerer ikke bare seg selv som norsk. Han definerer også hva det norske språket kan brukes til å si, hvilke erfaringer det kan uttrykke, ved å gjøre det. Det skal ikke være trygt, men det er viktig.
Når «42» har blitt så allestedsnærværende handler det om nettopp dette. Hver uke i høst har «42» dukket opp i stadig nye, remiksede versjoner. Noen har vært offisielle, eller vært gjort av veteraner i norsk rap, og andre har vært tullball. Men de aller fleste nye versjonene har vært gjort av relativt ukjente fjes, som nærmest har eksplodert inn i offentligheten. Noen tviholder fremdeles på engelsken. Men å rappe over «42s» suverene, triumferende beat, signert ukjente Sonic Boom, er å si fra, klart og tydelig, at man er her, nå. Det er å ta plass, ved å ha det gøy.
Det er dette originalversjonen fortsatt gjør best. For Snow Boyz prøver ikke å være flinke. Appellen til originalen ligger i den sleivete, snøvlete, avslappede afro-norsken, som uttrykker en form for selvsikkerhet som ikke kan øves frem: «Jeg ringer Young Mogadishu, han kommer med 42!» 42 hva da? Fåglarna vet. 42 kompiser? Jenter? Et skytevåpen? Kate Moss? Jackie Robinson? En spillertrøye? Noen obskure rapperkids fra Algerie? En Kenny Rogers-CD? Meningen med livet? Det spiller ingen rolle.
Mye av moroa med «42» ligger i at Snow Boyz ikke anstrenger seg for å få oss til å forstå noe bakenforliggende budskap. Versene følger selvsagt et velkjent rap-mønster. Snow Boyz har noe du ikke har, de er der det skjer. De «pusher dop på gaten, mens du er på data.» De er den nye vinen: «Du hadde din tid, men den er forbi og vi kom for å bli.»
Det er enkle ord, men i 2016 er det ikke hvor mye du kan legge til som er avgjørende, men hvor mye du kan fjerne, uten å miste det essensielle. Når jeg hører folk som rapper hardt, fort og mye, mistenker jeg straks at de prøver å imponere meg, og blir skeptisk. Snow Boyz tar det med ro, og er som regel best når de helt enkelt slår fast at deres verden eksisterer helt uavhengig av hva du måtte mene: «Jeg ringer Young Mogadishu, han kommer med 42», som det heter i refrenget. Vi trenger ikke vite hvem Young Mogadishu er. Det eneste vi trenger å vite om ham, er at han kommer med 42. For 42 er åpenbart det som trengs i visse situasjoner. Om du ikke vet hvorfor, er det verst for deg.
Du tror kanskje jeg tuller, men for meg, i hvert fall, er dette noe av det fineste med rap som sjanger: at rapperen selv definerer det som er viktig for ham eller henne og formidler det på sin måte – uten å ta hensyn til hva faren din måtte mene om saken. Dette er én av grunnene til at jeg ofte blir frustrert når jeg, i selskapelig sammenheng, innimellom må diskutere moralen i hiphop-tekster. Moralen er et samfunnsanliggende, men rapperen snakker best fra et sted utenfor samfunnet, i et egendefinert fellesskap der en Young Mogadishu er viktigere enn en Trygve Slagsvold Vedum. Selvsagt er han det. Til og med for meg er han jo det, og jeg kjenner ham ikke engang. God rap er enkelt. Det handler om å ta tilbake definisjonsmakten – ved å være kulere enn dem som tror de har definert deg ut, eller bare kommet i skade for å gjøre det.
Det dummeste man kan møte en låt som «42» med er derfor snusfornuft. For joda, en kan innvende mot refrengets «Jeg er 24 år gammel, og spiller som 42» at de fleste idrettsutøvere spiller bedre når de er 24 enn når de er 42. Og joda, den som hopper på en trampoline – som i linjene «Oslo er en trampoline, du går ned og jeg går opp» – er utvilsomt snart på vei ned. Gratulerer, du er virkelig lur.
Tenk heller som Douglas Adams, som skrev «The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy», den tøysete science fiction-serien der supercomputeren «Deep Thought» – ikke å forveksle med «Deep Throat» – avslører at svaret på spørsmålet om meningen med livet, universet og alt sammen er 42. Senere viser det seg at det opprinnelige spørsmålet var «hva er ni ganger seks?» Nei, det trenger ikke gi mening. Mening er for den som har alt og er redd for å miste det. Er det deg?
Slik jeg forstår låtas tallsymbolikk, er det viktige med 42 at det både er mer enn og vrangsiden av 24. Når Baby Marley er 24 år gammel og spiller som 42, er han mer enn han ser ut som, mer enn du kanskje skulle tro. Teksten handler, kort sagt, om forskjellen mellom det du ser når du ser på folk som Snow Boyz og den virkeligheten som er deres. Det å henge med en gjeng med dopselgende, «gale somaliere» blir sjelden fremstilt som spesielt positivt i den norske samfunnsdiskursen. Men «42» insisterer på at det er der det skjer, og at dama di skjønner det, selv om ikke du gjør det: «Du hadde din tid, men den er forbi og vi kom for å bli.»
Favorittdelen min av «42» er likevel de tre aller enkleste linjene i låta. Du finner dem i andreverset. $k!p har akkurat fortalt oss at vi fortjener «balle» hvis vi hater – åpenbart en ublid skjebne – da han plutselig bestemmer seg for å ta oss med en tur i klesskapet: «Du klarer ikke å stå rett, du er bøyd / Du ser opp til meg, jeg er høy, / Du ser når jeg pakker tøy…» Og så skjønner jeg ikke helt hva han sier, men det er helt greit.
Nødrim? Tja. Først og fremst er det et lite stykke ypperlig hverdags-surrealisme. Ikke bare er «du klarer ikke å stå rett, du er bøyd» en fin fornærmelse, som får motstanderen til å høres ut som en stakkars halvoppreist dønker – noe som selvsagt gir påstanden om at «jeg er høy» en litt uutgrunnelig dobbelt bunn. Viktigere er det likevel at jeg ikke kan huske å ha sett eller hørt setningen «du ser når jeg pakker tøy» brukt som en fornærmelse før. Men jeg elsker det. Det ligger så mye i den setningen, og ikke bare fordi $k!p liksom smaker seg fram til den: «Du ser når jeg… pakker tøøøy.»
Nei, jeg kjenner meg igjen i den der. Kona mi pakket tøy senest i går, hun. Hun skulle til sommerlige Cape Town på jobbreise, mens jeg må være hjemme for å jobbe og passe ungene i desembermørket. Det svir å se noen pakke tøy, skal jeg si deg, når man ikke selv har tøy som skal pakkes. I sted fikk jeg et bilde fra henne på FB-chatten. Da satt hun i sola og spiste krokodille med saus og salat, mens jeg lagde matpakker og vasket opp. Moralen er enkel, dessverre. Bli aldri musikk-kritiker. Det er bare tull. Bli heller som Snow Boyz. Også de har tenkt seg steder. De pakker tøy, mens vi andre må se på, og gråte og skjære tenner og drømme om krokodille med saus og sol over Table Mountain. Om det finnes noen mening med livet, universet og hele driten, er det nok der du finner den.
