bilindustrien

fra telenor

Det er søndag ettermiddag i München og det føles som FFT har havnet i en fancy og tysk versjon av TV-serien «Cheers».

Vi er på et av Münchens fineste hoteller Vier Jahreszeiten Kempinski og det er et sted hvor navnet til Lothar Matthäus er godt kjent. I stedet for Ted Danson bak baren er det en rekke uniformerte hotellansatte som står klare til å assistere mens vi tar bilder av den tidligere midtbanespilleren.

Matthäus er som regel innom baren på hotellet når han er på besøk i byen. I dag har han flydd til Tyskland fra Budapest, hvor han har bodd siden han var Ungarn-manager mellom 2003 og 2006.

55-åringen takker høflig nei til en øl før han setter seg og begynner å fortelle om sin spennende karriere.

- Er det sant at faren din var vaktmester for Puma og at moren din lagde fotballer?

- Det er sant – hele familien min jobbet for Puma, fordi jeg ble født i byen hvor Puma og Adidas holder til. Det var to brødre: En bror dannet Puma i 1948 og den andre dannet Adidas i 1949. Da jeg vokste opp var de to de største støvelskaperne i verden. Puma-kontoret var 20 eller 25 meter fra soverommet mitt, og i sommerferien jobbet jeg for dem så jeg tjente lommepenger. Jeg fikk alt jeg trengte for å spille fra Puma.

- Hvordan føltes det da du ble tatt ut til EM i 1980 som 19-åring, også vinne det?

- Det var en vakker historie, men litt rask. Mitt første år som profesjonell var i 1979, da jeg dro fra landsbyklubben min til Borussia Mönchengladbach. En dag kom en til meg og sa: «Lothar, du er så talentfull – vil du bli en profesjonell fotballspiller?» Jeg var en fan av Mönchengladbach siden de var sponset av Puma, og han arrangerte første treningsøkt. Etter den første økten så signerte jeg en kontrakt. Jupp Heynckes var trener. Etter fem eller seks uker startet jeg å spille for førstelaget, og ga aldri opp plassen min. Så spilte jeg i UEFA-cupen, jeg spilte mot Michel Platini, jeg scoret mål, vi nådde finalen og så dro jeg til EM. På ni måneder gikk jeg fra fjerde divisjon til å vinne Europamesterskapet.

- Slapp dere ikke inn en straffe mot Nederland i din internasjonale debut i EM det året? Hvor vanskelig var det etter den kampen?

- For det første var det ikke en straffe – det var to meter utenfor boksen. Dommeren var en franskmann ved navn Mr. Wurtz. Jeg husker det navnet. Jeg spilte de siste 20 minuttene: Da jeg kom innpå var det 3-0 og det målet endret kampen – vi vant bare 3-2. Det var ikke den beste starten. Jeg var i laget, men jeg var ikke en viktig spiller for laget i den turneringen. Til slutt vant vi Europa mesterskapet og det var noe spesielt, men på en annen måte var ikke jeg noe spesielt for laget, bortsett fra å gjøre kampen mot Nederland mer spennende.

- Hva skjedde i den berømte kampen mellom Vest-Tyskland og Østerrike under VM i 1982 – da ingen av lagene prøvde å score da dere tok en tidlig 1-0-ledelse?

- Det skjer i hvert mesterskap. Vi ville ikke ta noen sjanser fordi hvis Østerrike scoret var vi ute. Og hvis vi scoret enda et mål var Østerrike ute. Dersom vi spiller defensivt, så er det ingen som angriper – så hvordan kan man score mål? Det er et instinkt – det var ikke med vilje. Folk sa at det var et kompromiss mellom de to tysktalende landene, at det var en avtale om å sparke ut Algerie, men det var ikke noe prat mellom lagene før kampen. Sant, det var ikke hyggelig for Algerie, men ingen sa: «Hey, la oss lage dette resultatet så vi kan gå inn i neste runde og Algerie er ute.»

- Hvordan reagerte folk da du signerte for Bayern München rett etter at du bommet på straffe mot nettopp dem i cupfinalen i 1984?

- Jeg hadde signert en kontrakt med Bayern München for den neste sesongen et par måneder før det, noe som ble en stor diskusjon på grunn av rivaliseringen mellom Gladbach og Bayern. Så var sesongens siste kamp cupfinalen: Jeg spilte for mitt gamle lag, mot mitt nye lag og det gikk til straffekonkurranse. Jeg sa til Jupp Heynckes: «Jeg vil ikke ta en straffe – jeg spilte ikke bra i kampen og jeg føler meg ikke sikker.»

- Jeg hadde spilt høyreback i den kampen – ikke min beste posisjon. Han sa jeg måtte ta en, så jeg sa «ok, jeg tar den første, men så er det ferdig». Jeg tok den første og den gikk opp i lufta – de ser fortsatt etter ballen i dag. Men (Klaus) Augenthaler fra Bayern bommet også. Vi tapte med vår åttende straffe. Fra da til nå så snakker folk bare om min straffe.

- Hva synes du om Juanito i dag, nesten 30 år etter at han stemplet deg i hodet under en kamp i Europacupen?

- Jeg ble overrasket da det skjedde, fordi det er ikke normalt – du kan ta taklinger, men dette var mer enn en takling. Han mistet kontrollen og for det så fikk han den største straffen i UEFA-historien til da: Han ble suspendert i fem år. (Real Madrid) var sinte fordi de holdt på å tape kampen og de trodde dommeren hadde tatt avgjørelser mot dem. Det var ikke snilt at han dyttet støvelen mot hodet mitt – det var et feilgrep, men han skrev et brev til meg noen måneder senere for å si unnskyld. Jeg skrev tilbake for å si det var OK.

- Diego Maradona kalte deg en gang «den beste rivalen (han) noensinne hadde». Har du like høye tanker om ham?

- Ja, jeg er alltid glad når jeg ser ham. Diego og jeg har et spesielt forhold, fordi vi spilte mot hverandre mange ganger, ikke bare i to VM-finaler, men også med Napoli og Inter. Han vant Scudetto med Napoli, og jeg med Inter: Han vant VM med Argentina, jeg med (Vest) Tyskland – alt mot hverandre. På slutten av 80-tallet og starte av 90-tallet var han den beste spilleren i verden – bedre enn meg det er sikkert og visst. Jeg kan ikke si jeg var bedre enn Maradona, men han sier «jeg var ikke bedre enn Lothar Matthäus». Det er hvor mye respekt vi har for hverandre.

- Du hold Maradona i sjakk under VM-finalen i 1986 – hvor vanskelig var den oppgaven?

- Fra den første kampen i det verdensmesterskapet spilte Maradona på det høyeste nivået. Han gjorde en forskjell: Han scoret målene. Jeg visste hva jeg måtte gjøre mot ham og jeg tror jeg fikk respekt av Maradona fordi jeg stoppet ham uten regelbrudd. De fleste spillerne tok livet av ham – mye mer var lov på den tiden. Men jeg var alltid i god form og fullt fokusert: Du må konsentrere deg for fullt for å stoppe en spiller som Maradona, eller Messi i dag. Jeg spilte i en ny posisjon den finalen og vi hadde kanskje for mye respekt for Maradona. Etter kampen sa Franz Beckenbauer at det var et feiltrinn. Jeg tror det største problemet var at jeg for mye i forsvaret og ikke angrepet. Da vi lå under 2-0 endret vi det: Noen andre spilte mot Maradona og jeg ble flyttet opp. Vi scoret to, men Maradona ga en perfekt målgivende pasning til Argentinas vinnermål. Jeg spilte lengre opp da. Jeg kan ikke være over alt, ler han.

- Gikk du noen gang på byen med Maradona?

- Ja, to eller tre ganger. Da han kom tilbake til Europa med Sevilla (i 1992) var hans første kamp en vennskapskamp mot Bayern. Etter kampen inviterte han sin familie og venner til en fest, så jeg dro med tre spillere fra Bayern. Diego satt ved siden av sin kone Claudia og han sa «Claudia, du må reise deg – min venn Lothar må sitte her!» Så feiret vi til klokka 07.00. Diego var så fornøyd: Han var tilbake i Europa og danset uten klær.

- Han ville ha meg i laget sitt etter VM i 1986. I 1987 sendte han tre eller fire folk til München på en lørdagskveld med masse kontanter i en eske, han ville ha meg til å signere en kontrakt med Napoli. Disse kontantene var ikke pengene i kontrakten – det var bare for signaturen. Det var en million tyske mark (tilsvarende omtrent 266 000 NOK). På den tiden måtte du spille et par år for å tjene så mye i Tyskland. Men jeg sa: «Jeg trenger ikke pengene, dra tilbake med pengene deres.» Selv om jeg dro til Inter et år senere var jeg ikke 100 prosent sikker på at jeg ville forlate Bayern på det punktet.

- Hvem var best: Milas nederlandske trio med Marco Van Basten, Frank Rijkaard og Ruud Gullit eller den tyske trioen i Inter, med deg, Andreas Brehme og Jürgen Klinsmann?

- Man kan ikke si at noen var bedre – det er alltid en stor kamp mellom Milan og Inter. Folk gjorde det til en konkurranse mellom tre nederlendere og tre tyskere – men det var ikke bare oss. Milan hadde fantastiske italienske spillere: Franco Baresi, Carlo Ancelotti, Roberto Donadoni. De var det beste laget. Vi vant stort sett mot dem, men de vant flere titler.

- Hva er høydepunktet fra din karriere?

- Å vinne VM i 1990 siden vi var sammen i sju uker og hadde et fantastisk opphold. Noen ganger føltes det som vi var på ferie i Italia. Fotballen var det viktigste, men Beckenbauer ga oss frihet – med ettermiddager eller hele dager fri. Vi hadde gode spillere og en bedre lagånd enn i 1986. Da var det grupper av spillere som var mot hverandre.

- Var du sikker på at dere kom til å vinne staffekonkurransen mot England i Italia i 1990?

- Vi hadde aldri problemer mot England. Vi hadde tro på oss selv. Straffene involverte litt flaks ja, men straffene vi tok i semi-finalen var av høy kvalitet. Vi var sikre vi ville score. Vi hadde hodene opp: England-spillerne hadde hodene ned. Jeg trøstet Chris Waddle etterpå, fordi jeg visste fra 1984 (den tyske cupfinalen) hvordan det føles etter å ha bommet på en straffe. Det er ikke lett.

- Mange tyskere tror at du ikke klarte å ta den avgjørende straffen under finalen i Italia i 1990 på grunn av nerver, stemmer det?

- Det var historien, men jeg hadde problemer med støvlene mine. Jeg måtte bytte i pausen og hadde spilt andre omgang med helt nye støvler. Så jeg følte meg ikke 100 prosent komfortabel med å ta straffen. Om jeg ikke hadde hatt problemer med støvlene hadde jeg tatt det. Men i stedet for å ta en sjanse når jeg ikke følte med sikker, slik jeg gjorde i 1984, ga jeg den til noen andre. Det var viktig at vi vant så jeg sa: «Andi, vær så snill.» Andi (Brehme) og jeg spilte sammen i Inter og Bayern, og vi sov på samme rom i flere uker under VM, så han var som en bror. Han scoret og vi vant. Å løfte det troféet var en bra følelse.

- Lothar, hva er sannheten bak ditt forhold til Jürgen Klinsmann? Er det sant at dere ble uvenner?

- Jürgen Klinsmann og jeg er forskjellige mennesketyper. Og på grunn av det var vi definitivt ikke bestevenner da vi spilte på samme lag. Spesielt på 90-tallet, men på banen gjorde vi alltid det beste for hverandre.

- Var det vanskelige forholdet grunnen til at Berti Vogs ikke tok deg med i Tyskland-troppen til EM i 96?

- Ja, det kan ha vært en av grunnene. Det er fotball. Når alt kommer til alt så gjorde treneren det riktige ettersom de vant EM uten meg.

- Er det sant at du en gang veddet at Klinsmann ikke kom til å score 15 mål på en sesong da dere begge spilte i Bayern?

- Det var ikke noe mot Jürgen – det er en artig historie. Uli Hoeness og jeg satt sammen en kveld og i godt humør bestemte vi oss for å gjøre et veddemål for 10 000 tyske mark. Jeg sa: «Ok, han scorer ikke 15 mål.» Så sa Uli: «Han scorer 15 mål.» Jeg tenkte at om han scorer 15 mål så vinner vi tittelen og jeg får min bonus, som var større enn beløpet vi veddet om. Jeg tror det var rundt 60 000 eller 70 000. Og hvis jeg vant veddemålet hadde jeg minst 10 000. Det var en vinn-vinn-situasjon for meg! I den siste kampen (av 1996/97-sesongen) var vi allerede mestere, og han scoret fra 50 centimeter og gjorde det 15 mål for sesongen. (Lothar ler). Jeg kunne ha veddet annerledes, men om han ikke scoret 15 mål og jeg tapte hadde jeg kanskje ikke vunnet ligaen, og da hadde jeg tapt begge. Slik jeg gjorde det kom jeg i så fall til å vinne minst en.

- Hadde Bayern München vunnet Champions League-finalen i 1999 mot Manchester United, dersom du ikke hadde blitt byttet inn etter 80 minutter?

- Jeg var 38 og vi hadde spilt et annerledes system i den kampen. I løpet av kampen hadde jeg spilt som sweeper, og vi hadde spilt med tre bak: Meg, (Samuel) Kuffour og (Thomas) Linke. Men i denne kampen endret vi og spilte med fire bak. Noe som betydde at jeg spilte på midtbanen og måtte gjøre forskjellige løp uten mange pauser for å slappe av litt. Barcelona var veldig varmt den kvelden og etter 70 eller 75 minutter sa jeg «trener jeg er sliten». Så var det opp til ham å avgjøre om de skulle beholde meg på banen eller bytte. For ham var det et tegn på at han måtte gjøre endringer, så han gjorde det. Da scoret Manchester United to mål, men ingen kan si sikkert at de ikke hadde scoret om jeg var på banen – selv om det så sånn ut. Jeg må gratulere Manchester United fordi de ga ikke opp de siste minuttene. Vi kontrollerte kampen i 89 minutter og vi kunne ha scoret det andre, tredje, fjerde og femte målet. Vi hadde mange gode sjanser, men vi vet alle hva som skjedde til slutt.

- Hva synes du om at kapittelet «hva Lothar Matthäus vet om fotball» i biografien til Stefan Effenberg bare var en blank side?

- Å, jeg leste den ikke. Stefan var en fantastisk spiller og jeg har mye respekt for ham, men jeg leste ikke boka hans.

- Angrer du at du dro til USA?

- Jeg var sliten og mot slutten av karrieren så jeg etter noe som var helt nytt for meg. Bora Milutinovic var trener for MetroStars. Han var en veldig snill fyr og jeg tenkte «hvorfor ikke tilbringe en eller to sesonger i New York?». Jeg signerte min kontrakt og to uker senere sparket de Milutinovic.

- Du har vært manager i flere forskjellige land: Østerrike, Brasil, Serbia og Israel, kan du nevne ett øyeblikk som skiller seg ut?

- I 2003 hadde jeg vunnet i Newcastle med Partizan Beograd for å kvalifisere seg til Champions League. Vår første kamp hjemme var mot José Mourinhos Porto-lag. Vi spilte uavgjort 1-1. Hans karriere gikk en annen vei enn min etter det.

- I 2009 sa du «Jeg er et idol – Tyskland burde skamme seg over hvordan de behandler meg.» Føler du det fortsatt på samme måte nå?

- Media endret litt på ordene mine, men det er sant at Tyskland ikke bryr seg så mye om sine helter. Boris Becker bor ikke i Tyskland, Steffi Graf bor ikke i Tyskland, Michael Schumacher bor ikke i Tyskland, Franz Beckenbauer bor ikke i Tyskland, jeg bor ikke i Tyskland. Dette er verdens største superstjerner fra Tyskland, men ingen bor der og du må spørre deg selv hvorfor. Det er fordi du ikke kan leve det livet du vil. Boris Becker bor i London og der gjenkjenner de ham, men respekterer ham. I Tyskland går du i gatene og må høre på dumme kommentarer. Det er ikke hyggelig. Jeg hadde likt å dra tilbake – jeg er ikke imot Tyskland, men jeg føler meg lykkeligere og mer avslappet, jeg foretrekker Budapest.