Vi hører om det stadig oftere. Pasienter som ikke får medisinene de trenger fordi prisene er for høye. Eller sykdommer som Zika og Ebola, som utvikler seg mot å bli epidemier. Vi har kjent til sykdommene i flere tiår, men har likevel ikke utviklet medisiner mot de. I det siste har også frykten for antibiotikaresistente bakterier gjort oss oppmerksomme på at det er et gap mellom de medisinene vi trenger og medisinene det forskes på.
Vis mer
Eksemplene peker på de samme symptomene hos pasienten: At dagens patentsystem behandler medisiner som handelsvarer på lik linje med mobiltelefoner og biler. Mekanismene som gjør det ulønnsomt å forske på antibiotikaresistens fører også til at det ikke forskes på Ebola-vaksiner. Legemiddelselskapene kommer rett og slett ikke til å tjene penger på det. Selskapene drives av et ønske om profitt, ikke samfunnets behov. Det er forståelig at selskaper ønsker å tjene penger, men medisiner er ikke vanlige forbruksvarer. Best mulig medisinsk behandling er en grunnleggende menneskerettighet, og det må systemet reflektere.
Problemet er langt ifra særnorsk. Hver tredje person i verden mangler tilgang til essensielle medisiner, og de aller fleste er fattige som rammes av sykdommer forbundet med fattigdom. Når verdens rikeste land, med et av verdens største helsebudsjett, sliter med å betale for nødvendige medisiner til befolkningen, sier det seg selv at de fleste andre land har det verre. Medisinmangel er et globalt problem, og skal vi løse det vi må vi løfte blikket. Skal vi finne en kur, må vi anerkjenne at det er patentsystemet som er pasienten.
I NRK Ytring 9.9 september utfordrer Arbeiderpartiet regjeringen til å bli med på å løfte antibiotikaresistens til toppen av den helsepolitiske agendaen. Vi applauderer dette initiativet, men mener at behandlingen som foreslås bare vil behandle symptomene på et sykt system. Arbeiderpartiet tar til ordet for et fond basert på samme modell som GAVI (the Vaccine Alliance). Slike fond har oppnådd mange positive resultater og har vært livreddende under dagens handelssystem, men de tar ikke tak i de strukturelle utfordringene. Om vi skal opprette nye fond for hver truende epidemi, ender vi opp med å slukke branner framfor å forebygge dem. Skal vi være forberedt som verdenssamfunn må det lønne seg å forske på sykdommer som ikke er en fare for oss i dag, men som kan være det i morgen. Og enda viktigere: Vi må forske på de sykdommene som tar menneskeliv i dag, selv når menneskene som rammes ikke har kjøpekraft og derfor er ulønnsomme i dagens system.
Legemiddelselskapene spekulerer i priser fordi systemet tillater det, og fordi de vet at de har en funksjon som samfunnet er helt avhengig av. Norge kan ikke løse utfordringene alene. Patentsystemet er globalt, og mangelen på medisiner er et problem som rammer alle.
Aller hardest rammes folk i fattige land. Likevel kan Norge ta en lederrolle, og sørge for at arbeidet med å forbedre systemet begynner. Et initiativ Norge kan støtte, og som har fått lite oppmerksomhet, er Health Impact Fund – HIF. Ideen bak HIF er at legemiddelselskaper premieres basert på hvor stor effekt medisinen de utvikler har på folkehelsen. Ved at legemiddelselskaper registrerer patenter i HIF, binder de seg til å selge medisinen til kostpris. Til gjengjeld beholder de monopolet ut patentperioden. Inntekter sikres gjennom utbetalinger gjennom HIF. Jo større helseeffekt, desto større utbetaling. Slik skapes et insentiv for å forske på og utvikle medisiner som ellers ikke ville vært lønnsomme. Ikke bare vil det kunne finansiere utfordringene vi kjenner i dag, som ebola og antibiotikaresistens, det vil også kunne finansiere forskning som i dag ikke er epidemiske – men som kan bli det i framtida.
Det er viktig at norske politikere ser at helseproblemer i en globalisert verden ikke kan løses bare ved nasjonale tiltak. Det er gledelig at både Høyre og Arbeiderpartiet nå mener at det er på tide å ta en lederrolle for utvikling av medisiner internasjonalt. Men om vi virkelig skal løse utfordringen må vi se på strukturene bak. Vi kan ikke være fornøyd med å behandle systemet, vi må ha som mål å kurere det.