I disse tider er det stadig vekk at Mariah Carey og «All I Want For Christmas Is You!» runger ut av radioen. Det er kanskje kulturarvens felles guilty pleasure, rytmene og akkordrekkene som letter litt på julestresset og gruen som ligger i å møte mine, dine, ingens og hva mer som finnes av familiekonstellasjoner.
Et latterlig enkelt budskap: «Jeg vil bare ha deg!» Selv når vi strever med pepperkakehus og knekk som brenner seg fast i fingrene og vi kaller på helt andre enn Gud, så hjelper det med litt Mariah. Det hjelper når julekrybben skal settes opp og Josef er som sunket ned i havet av silkepapir fra juletrepynt og annet julestaffasje. Vi får ta oss til takke med podens dorullnisse, da blir det i det minste litt kontekstuelt. Og det blir jo ganske fint egentlig, pepperkakehuset, og for de av oss som går hele veien og lager pepperkakestall, pyntes med hvit melis og bomull.
Det var vel ikke så mye snø i Betlehem den gangen for 2000 år siden, og det er vel snart slutt her også med tanke på en viss klimakrise. Melis og bomull hjelper på å tette ujevne og litt forbrente vegger. Så legges Jesus i krybben, hvit, liten og ren med ti fingre og ti tær. Så tenker vi kanskje litt på Juleevangeliet «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden…» Det er jo ganske idyllisk. Så kan vi glemme klimakrise, kompliserte familierelasjoner og en julaftenspreken der vi erindrer noe om at Jesus selv var en flyktning, bare for en liten stund, om ikke annet.
Både bibeltekstene selv og det vi vet om livsvilkårene i Middelhavsområdene på Jesu tid, er derimot ikke dekket med glasur og hvit bomull. Det er overraskende mye i fortellingen om Jesu fødsel som kan minne om vår tid. Det er mange brente pepperkakevegger.
Det er særlig Lukasevangeliet som forteller om Marias graviditet og at Jesu blir født. En ung ugift kvinne ble med barn og forholdet rundt farskapet var noe usikkert. Hun la ut på en lang reise like før fødselen. Hvor lurt var det? Stedet hun fødte var trolig både skittent og mørkt, og på ingen måte dekorert eller praktisk tilrettelagt. Det står ingenting om at det var en jordmor eller andre erfarne kvinner tilstede, noe som var vanlig i samtiden, hvis
moren var av en viss status. Å føde under sånne forhold var risikofylt. Det var i grunnen et under i seg selv at både mor og barn overlevde.
Juleevangeliet tegner også et bilde av en sammensatt familie. Det mest åpenbare spørsmålet er hvem faren til Jesus er. Dette har vært løst i kristen tradisjon ved å se på Gud som Faderen og Josef (som spilles av dorullnissen) som en type adoptivfar. Å ha to fedre er altså ikke noe nytt. Hvis vi ser på den hellige familie med et skeivt blikk, inspirert av nyere queer-teori, kan vi peke på flere mulige modeller.
Skal vi bruke nyere medisinsk terminologi, kan vi si at Josef er den sosiale far, selv om han ikke er genetisk far. Engelen Gabriel gjør avtale med Maria om å føde Guds sønn, og hun blir med barn ved hjelp av Den hellige ånd. Hva skal vi da kalle Gud?
Gud likner den intenderte forelder, den som setter hele prosessen i gang, av kjærlighet og ønsker om et barn. Det er som om Gud synger ut til sin framtidige sønn: «All I want for christmas is you!» Alle disse bidrar til farskapet: Gud Fader, engelen Gabriel, Den hellige ånd – og Josef.
Eller kanskje vi kan se på det slik at Gud Fader ønsket seg en sønn. Den hellige ånd ville gjerne bidra, men som to maskuline ledd i treenigheten manglet de begge den kvinnekroppen som trengs for at et barn skal bli født. Det var her Maria kom inn i bildet, og engelen Gabriel tok kontakt for dem. Dette minner om modellen som bl.a. er lovlig i USA, hvor to menn kan få hjelp av en kvinne til å bære fram sitt barn, med en mellommann eller et byrå som ordner det praktiske.
Ved å foreslå disse ulike modellene står vi i fare for å redusere Maria til en nyttig kvinnekropp. Evangeliene tegner et mye mer komplekst bilde av henne: Ikke bare er hun den som føder Guds sønn. Lukas presenterer også hennes lovsang, som har hatt en sentral rolle i kirkens historie, men kommet i skyggen av Juleevangeliet i vår tid. Maria synger ut:
«Gud gjorde storverk med sin sterke arm. Han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg» (Lukasevangeliet 1,51-53).
Her er det politisk sprengkraft. Maria priser sin Skaper, sier ifra om at undertrykkelsen snart skal ta slutt og irettesetter dem som bærer hovmodstanker i hjertet. Hun måtte selv flykte med sin nyfødte sønn, som så vidt unnslapp en grusom massakre (Matteusevangeliet 2,13-17).
Mariah Careys «All I Want for Christmas» og «Marias lovsang» kan vel best sammenliknes med at de gir litt håp. Rytmer som får oss igjennom nok en familiemiddag og et sprengkraftig evangelium som viser oss at julen er mer enn hvit melis og en perfekt julekrybbe.
Maria talte makta midt imot. Å være gravid med Gud ga fornyet energi og ga kraft til å kjempe for en bedre verden. Julebudskapet er ikke uskyldig og rent. Jesu fødsel omgis av opprør, kamp, blod, svette og tårer, en del kompliserte relasjoner – og brente pepperkakevegger.