Etter en reportasjetur til Teheran, har Norges største nettavis i to dager villedet sine lesere.
Mandag denne uken kunne vi lese at fiskeriminister Per Sandberg går til «frontalangrep på burkabruken i Iran – og Norge».
Vis mer
Så kommer en skildring fra Teheran.
«Vi går gatelangs i sentrum av Irans hovedstad. Rundt oss går kvinner tildekket, de fleste med burkaer – noen med nikab», skriver VGs journalist.
Selv er jeg født og delvis oppvokst i Iran, er der minst en gang i året og har nesten hele min familie der. Jeg har aldri sett en kvinne med burka eller nikab i landet. Min mormor som har bodd i Iran i 83 år, har aldri sett en burka og aner ikke hva det er. Nikab har hun sett to ganger, når hun har vært på besøk på landsbygda.
Burka, som ifølge VG de fleste iranske kvinner er kledd i, er ikke-eksisterende. Når det gjelder nikab, er plagget ikke bare uvanlig blant sjiamulsimer generelt og iranere spesielt, det blir også – i de ytterst sjeldne tilfellene det forekommer, gjerne blant arabiske turister – slått ned på av myndighetene. Årsaken er at man ser et plagg som skjuler hele mennesket som en sikkerhetstrussel.
Like fullt skriver VGs kommentator Astrid Meland:
«Når jeg støter på folk som i tillegg har dekket til ansiktet, vet jeg ikke hvor jeg skal se. Jeg tør ikke begynne å snakke med dem. Hvordan kjenner ungene igjen moren sin, lurer jeg på. Ser de det på høyden? For hva slags kjennetegn bruker man egentlig når hverken kan se kroppsfasong, ansikt eller hår?»
Avisen spanderer derimot ikke ett eneste bilde av en kvinne med burka eller nikab fra Teherans gater. Grunnen er enkel: vanlig bekledning for kvinner i den iranske hovedstaden er en lang skjorte og et tørkle på hodet, mens de mest religiøse går med noe som heter chador – et lengre slør, som dekker hele kroppen, men ikke ansiktet.
Nord-Teheran, der VG ifølge seg selv var da observasjonene fant sted, er en særlig sekulær bydel i iransk sammenheng. Der går kvinnene med så lite som mulig, ofte trange og korte trenchcoats og små tørklær på hodet der det aller meste av håret er synlig. Det er knapt noen kvinner i verden som sminker seg mer enn de iranske.
Hvilke motiver avisen har for å vrenge så dramatisk på virkeligheten er ikke godt å si. Men å få journalistvisum til Iran er ikke gjort i en håndvending. Det er årlig mange som søker, også fra norske redaksjoner, men de aller fleste får avslag. Når VG har lyktes med å få inn en journalist, en kommentator og en fotograf, skyldes det trolig at formålet med reisen har vært å dekke Sandbergs fiskerelaterte, og for regimet harmløse, anliggende.
Ikke bare sløser VGs utsendte med denne sjeldne muligheten til å skildre et av verdens mest omdiskuterte land med vestlige øyne og sett fra innsiden, men i en tid der utøvelse av islam og muslimske klesdrakter er gjenstand for de mest opphetede debattene, serverer avisen det norske folk direkte usannheter.
Innlegget var først publisert på Mina Ghabel Lundes blogg.