I år er det nøyaktig hundre år siden Robert Frost publiserte et av verdens mest leste og gjenkjennelige dikt, «The Road Not Taken». I anledning jubileet fortjener veivalg-dilemmaene Frost drar opp en plass i norsk politikkutvikling: En dytt til å drøfte litt grundigere hvilken sti vi er på. Og hvorfor.
Det er vanskelig å spå om fremtiden, men mange forsøker. Noen baserer seg på statistiske framskrivninger, andre på overtro. Det eneste du med sikkerhet vet er at veien deler seg. Valg må tas.
Et valg du ikke umiddelbart ser effektene av, men som vil gi store utslag lenger ned på stien, er valgene vi tar i arbeids- og integreringspolitikken. Målet med politikken er de fleste samstemt om: Godt integrerte innvandrere, høy tillit blant folk, små forskjeller i samfunnet, og så mange som mulig i arbeid.
Valg av sti er det verre å få enighet om. Kort fortalt kan vi gjøre som Frost og skissere uenighetene i to mulige veier.
Den første veien er lavtlønnsveien (kalt innslusingslønn av Civita). Fordi deltakelse i arbeidslivet er viktig for innvandreres helse, økonomi, demokratiske bidrag og kulturelle integrering, mener tilhengerne av lavlønnsveien at terskelen for å delta i arbeidslivet må bli så lav som mulig.
Fordi mange innvandrere ikke har høyere utdanning eller en kompetanse som umiddelbart gjør seg gjeldende i norsk arbeidsliv, bør man derfor gjør det så attraktivt som mulig for arbeidsgivere å ansette denne gruppen. Hvordan?
Ved å kutte i lønninger. Billig arbeidskraft er attraktiv arbeidskraft. Og jobb til innvandrere er bedre enn ingen jobb til innvandrere.
Lavlønnsveien kan få flere folk i arbeid umiddelbart. Men på lang sikt, koster det mer enn det smaker av tre grunner:
- Det blir mer attraktivt å kjøpe billig arbeidskraft enn å effektivisere, digitalisere og innovere. Byggebransjen er et godt eksempel. Stor tilgang på billig arbeid har svekket produktiviteten (se pdf).
- Det blir mer attraktivt å ikke jobbe enn å jobbe – med mindre vi reduserer trygd og øker antallet fattige – både blant de som jobber og de som ikke gjør det.
- De økonomiske forskjellene i samfunnet vil øke dramatisk, noe som ikke bare skader de fattige, men også de rike.
Den andre veien er lenger og mer krevende: Kvalifiseringsveien. Ikke senke terskelen, men lage en trapp. I Norge er arbeidskraft ganske dyrt og lønnsforskjellene små. Det har styrket vår evne til omstilling.
På grunn av det høye lønnsnivået vurderes behovet for alle jobber nøye – og de erstattes av teknologi når det er mulig. Folks muligheter til å lykkes på et slikt arbeidsmarked krever høy kompetanse. Det krever at vi som samfunn investerer i den. Det koster mer i dag, men er en svært god investering på sikt.
Det er lett å være klok i etterkant, men det er også lett å ta for gitt. Det er vanskelig å forutse hva som er gode valg. Men det er få norske forskere som støtter veier som leder til noe annet enn det vi kaller «den norske modellen». Små forskjeller, høy tillit, en lønn å leve av.
Likevel er det mange som tar til orde for enkle løsninger og gamle, utprøvde og dårlige idéer. Det bør bli veien vi aldri tok.