Mange forslag har kommet om hva som blir den nye oljen: Laks, vind, natur, kunnskap, kvinner, design, Jo Nesbø, Skam og mer av den gamle oljen. Ingen har ennå lagt fram med det opplagte forslaget: Kriminalitet.
Forbrytelse lønner seg ikke, heter det ofte. I så fall må man spørre: For hvem? Forbryteren selv blir, dersom han pågripes, behandlet med menneskelighet og respekt og får kanskje sone i et moderne fengsel med street art og bordtennisfasiliteter. For den som blir utsatt for en forbrytelse, kan det først føles krenkende, men dersom disse såkalte ofrene tar seg tid til å se på det større bildet, vil de innse at forbrytelser lønner seg for samfunnet.
Kriminalitet har enorme sysselsettingsvirkninger. Hver gang noen bryter opp en dør, får en låsesmed et oppdrag. Hver gang noen setter fyr på huset sitt for forsikringspengene, trengs håndverkere til å bygge det opp igjen. Hver gang en bil stjeles, lakkeres om og kjøres til Balkan, kan en norsk bilforhandler selge en ny bil. Hver gang et menneske blir utsatt for ran, påføres det traumer som en psykolog vil trenge flere titalls timer for å hjelpe å bearbeide. Terapeuter, forsikringsansatte, jurister, vakter, politi og fengselsbetjenter, alle har de arbeid takket være forbrytere. Det relativt kriminelle Sør-Afrika har to og en halv personer ansatt i private sikkerhetsselskaper for hver ansatt i politiet. I 2014 hadde landet 9000 slike selskaper, oppunder 1,9 millioner registrerte sikkerhetsvakter og en snau halv million av disse i aktiv tjeneste. I et sysselsettingsperspektiv er kriminalitet gaven som fortsetter å gi.
I Norge har innvandring og deltakelse i EU-s indre marked ført til at norske arbeidstakere ikke lenger har råd til å utføre fysisk arbeid, og i stedet er henvist til å utdanne seg som informasjonsrådgivere, mediekonsulenter og tv-serieanalytikere. Skoleverkets teoritunge innretning fører til at gutter dropper ut av videregående og blir sittende hjemme, der de henfaller til usunt kosthold, tv-spill og hjemmelagde tatoveringer. Det er først og fremst disse guttene som kriminaliteten kan hjelpe. Følelsen av et godt gjennomført lovbrudd vil gi dem den følelsen av mestring som de så sårt trenger for å opprette et godt selvbilde.
På lang sikt vil det foreløpig være uaktuelt å utdanne noen til en karriere som heltidsforbryter. Før samfunnet vil akseptere noe slikt, gjenstår mye holdningsskapende arbeid. Inntil videre er det fengslene som har tatt på seg ansvaret for å gjøre yrkesforbrytere av unge menn. Det fins imidlertid mange tiltak samfunnet kan sette i verk for å øke kriminaliteten.
1) Øk forskjellene. Her er det mye å lære av USA, hvor lovfestet minstelønn er satt såpass lavt at mange mennesker har full jobb og likevel er avhengige av offentlige ytelser og/eller kriminalitet.
2) Begrens adgangen til annet arbeid. Dette gjelder særlig for håndverkerfag og ufaglært arbeid. Stengte dører vil være et sterkt incentiv for å satse på forbryterbanen. Blant virkemidlene: sosial dumping, senkede krav til fagutdannelse og innskrenket rett til fagorganisering.
3) Skap flere skoletapere. Jo kortere utdannelse, jo mer kriminalitet. Her slår man flere fluer i en smekk, ved at det offentlige sparer utgifter til en kostbar utdannelse som likevel ikke skal brukes. Effekten har vist seg å være sterkest ved å satse på at det er gutter som dropper ut.
4) Bevar narkotikamarkedet. Dop og kriminalitet går hånd i hånd. Forbud gir høye priser, som gjør narkotikahandel attraktivt for kriminelle. De fleste yrkesforbrytere bruker selv stoff, som igjen motiverer dem til å begå nye lovbrudd for å finansiere bruken. Stoffenes ulovlighet bringer også de narkomane inn i kriminelle miljøer der de får et mer avslappet syn på forbrytelser.
5) Styrk de kriminelle miljøene. Det er viktig at kriminelle har møteplasser hvor de kan utveksle kriminelle erfaringer, gi hverandre anerkjennelse og stimulere hverandre til ny dåd. Dette kan gjøres både der de bor, ute på byen og i fengslene.
Dessverre blir store deler av kriminaliteten i Norge utført av enkelte grupper utlendinger, fortrinnsvis unge menn. Dette gjelder særlig narkotika- og voldsforbrytelser. Skal vi samfunnet ha fullt utbytte av disse overtredelsene, bør de begås av norske kriminelle. Dermed må vi favorisere våre egne skurker framfor tilreisende. Det går an å se for seg at utenlandske forbrytere blir hardt og nådeløst tvangsrehabilitert på kortest mulig tid, slik at de ender som uhelbredelig lovlydige.
Subsidiært kan myndighetene skynde seg å gi utenlandske kriminelle statsborgerskap, sånn at de skatter til Norge. Det er det minste vi kan forlange av kriminaliteten; at den gavner samfunnet.
Og når vi snakker om vinningsforbrytelser – hva er vel de, om ikke en uformell måte å fordele godene på? Kanskje vil vi om noen år se oss tilbake og innse at det var kriminaliteten som var den egentlige delingsøkonomien.