Tvang i psykiatrien har den siste tiden vært mye i fokus, og godt er det. Som tidligere tvangsinnlagt psykosepasient har jeg opplevd tvangens konsekvenser på både kropp og sinn.
Vis mer
Ord som autonomi, paternalisme og utilitarisme blir ofte brukt når temaet psykisk helse dukker opp. Det hjelper ikke bruke store ord dersom man ikke får fram et budskap. Man kan bruke så fine fremmedord man bare vil, det er ikke det i seg selv som gir endringer.
Vi må snakke om tvang og om psykiske helseutfordringer på en måte som gjør at mannen i gata forstår, og som gjør oss alle i stand til å delta i denne debatten.
For psykisk helse angår oss alle. Får vi til dette vil kanskje flere bidra med egne erfaringer og innspill, noe som i mine øyne er mer verdifullt enn et fremmedord.
Paternalisme handler om en persons makt over en annen person som ikke kan forvalte seg selv. Autonomi handler om det motsatte, et menneskets selvstyre. De er to motsetninger som skaper store diskusjoner i norsk psykisk helsevern.
Kan tvang rettferdiggjøres? Dette finnes det ikke noe enkelt svar på. Selv har jeg har kjent tyngden av flere tvangsvedtak. Jeg har selv blitt lagt i belter. Det er vanskelig for meg å forsvare tvangen, men det er viktig å diskutere det. Jeg mener bestemt at det ikke er tvangen som er problemet, det er måten den utføres på.
Helsehjelp er først og fremst hjelp. Den hjelpen har mange nyanser. Ingen ting med dette er enkelt eller opplagt, bortsett fra at det er hjelp til sårbare mennesker som skal ytes. Det er alltid etisk problematisk med tvang, selv når det anses som nødvendig og når det er lovhjemlet.
Det blir diskutert om likegyldighet kan bli mer framtredende dersom tvang ikke brukes. Dette provoserer meg. Det må finnes mer kreativitet enn som så. Helsehjelp behøver ikke være svart-hvitt. Det behøver ikke være tvang eller ikke tvang. Det finnes mange ulike grå nyanser fra svart til hvitt.
Paternalistisk tvang er tvangsbruk som begrunnes ut fra hva man mener er til det beste for personen det utøves tvang mot. Dette har jeg opplevd mye av.
Denne tvangen krever en spesiell begrunnelse for å være legitim fordi den bryter totalt med prinsippet om å respektere brukerens autonomi. Den bryter med prinsippet om å respektere frihet og selvstendighet. Dette oppleves, på alle mulige måter, som inngripende. Det er bra vi har et lovverk som gir visse retningslinjer for slik bruk av tvang. Men dette lovverket er utformet slik at det blir rom for skjønn. Det får meg til å tenke at tvang blir brukt oftere enn nødvendig.
De fleste mennesker setter det å ta viktige valg veldig høyt. For mange er det svært verdifullt, meg inkludert. Når menneskers autonomi ikke blir respektert, krenkes en grunnleggende moralsk rett. Dette må man ta på alvor. Det finnes mange grunner til å respektere retten til selvbestemmelse, blant annet at man vil bevare tilliten til helsevesenet.
Hvis mennesker mangler autonomi, har manglende kognitive evner og tar beslutninger som fører til skade for seg selv eller dem rundt, sier man at det er legitimt å bruke tvang. Når det er fare for liv eller helse. I mitt tilfelle var det kanskje det. Men jeg var ikke dum. Jeg fikk med meg tingene som ble sagt: Diagnosene som ble satt, vedtakene som ble fattet og beskrivelser av min psykiatriske presens. Dette gjorde vondt, mer vondt enn de mekaniske tvangsmidlene.
I forbindelse med tvang i psykisk helsevern blir ofte tvangsmedisinering trukket fram som en slags akilleshæl. Jeg har hørt mange historier om tvangsmedisinering. Det vekker både sterke følelser og vonde minner hos meg. Jeg kan fremdeles kjenne lukten av psykofarmaka hvis jeg lukker øynene. Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av nåler i huden min. Jeg har hørt folk snakke om joggebukser som raskt ble til tights, om opplevelsen av å miste seg selv, om nummenhet i kroppen. Jeg har selv kjent på disse bivirkningene. Jeg har følt meg som en zombie, blottet for egne følelser og meninger.
Det er ingen tvil om at en situasjon med tvangsmedisinering er svært nedverdigende. Du blir holdt fast, kledd av og stukket med nåler – og alt dette mot din vilje. I tillegg må du tåle effekten av medisinen. Ifølge den europeiske menneskerettskonvensjonen, artikkel 3, skal ingen mennesker bli utsatt for tortur eller for umenneskelige eller nedverdigende behandling eller straff. Dette lurer jeg på om noen ganger blir glemt.
Jeg tror ikke det er et spørsmål om man skal fjerne enhver form for tvang. Systemet trenger den makten det har for å overstyre mennesker som er alvorlig syke. Det er mennesker som trenger behandling, men som ikke ser dette selv. Jeg har selv vært en av dem. Og jeg fikk hjelp.
Likevel tror jeg ikke all tvang er nødvendig, og det er det vi må snakke om. Dersom tvang først utøves, blir det så ufattelig viktig at det gjøres med varsomhet og at man lytter til den det handler om.
Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg.