Som godt voksen skulle den britiske forfatteren Howard Jacobson se tilbake på de beinkalde vintrene i Manchester, der han vokste opp og gikk på skolen. Jacobson var jødisk og tatt ut av de kristne ritualene som de andre elevene var med på. I stedet skulle han lære om jødenes historie.
Men mange tiår senere var det sterkeste minnet om hvordan han sto utenfor forsamlingsrommet og presset nesen mot vinduet mot salen der medelevene sang «Joy to the World». Jacobson skriver om hvordan han egentlig ikke følte seg ekskludert. Snarere var det en berikelse å være både innenfor og utenfor på samme tid, av å ha flere steder der han kunne føle seg hjemme. Han elsker fremdeles julesanger.
Jacobsons erfaring er relevant i den seiglivede, norske debatten om julegudstjenester, som trekkes ut i dagslyset omtrent på samme tid som marsinpangrisene i rød plastinnpakning, år etter år. Denne gang har det dreid seg om hvorvidt kirken bør gi etter når skolene ber dem om å arrangere gudstjenester uten religiøst innhold. Dette er noe biskopenes preses, Helga Haugland Byfuglien, har motsatt seg. I sin tale til bispemøtet i forrige uke holdt hun fast ved at julegudstjenestene er og skal være et religiøst rom der elevene blir invitert inn, ikke et undervisningsopplegg, med alt hva det innebærer av taler og salmer med kristent innhold.
I disse harde førjulsforhandlingene er det på sin plass at alle gir litt. Kirkene bør komme skolene i møte, og tone ned forkynnelsen når det er elever på besøk. Men skolene bør ikke forvente at skolegudstjenestene bare er en juleavslutning i et fint, gammelt hus. Det vil være å gjøre elevene en bjørnetjeneste.
En av grunnene er den kulturelle kompetansen som det gir å være deltager på en gudstjeneste. Kristendommen er fremdeles majoritetsreligionen her til lands, og de som bor her, uavhengig av hva de selv tror, vil nesten garantert havne i situasjoner der det er en barnedåp, et bryllup eller en begravelse de gjerne vil være til stede i. For nordmenn, samme hva bakgrunnen deres er, er det nyttig å kjenne gangen i en gudstjeneste og hvordan man ter seg i en kirke. Det kan også være berikende og stimulerende: Denne journalist, selv ihuga ikke-troende, kan bli overveldet av den svimlende arkitekturen i gotiske katedraler, eller av Bachs religiøse musikk — eller, for den saks skyld, av den blå moské i Istanbul — ikke ulikt slik Howard Jacobson opplevde de kristne julesangene som en genuin glede, og ikke noe han følte seg invadert eller truet av.
Dette dannelsesperspektivet kan også brukes på innholdet i gudstjenesten, ikke bare de praktiske rammene rundt den. Religion har gjenoppstått som skillelinje i samfunnet, der grupper med forskjellig trosbakgrunn betrakter hverandre med stigende mistenksomhet, noe særlig muslimer og jøder har fått merke. Fordommer florerer i forskjellige miljøer.
Kanskje kan det være en motgift mot denne mistenksomheten å ta elever med i forskjellige gudshus hos forskjellige religioner, for å få førstehåndsopplevelser av fredelig religionsutøvelse. Det kan gi større innsikt i hvordan religiøsitet for mange ikke er knyttet til et dogmatisk idésystem, men til fellesskap og ritualer som skaper rammer rundt livet. Det er fullt mulig å lytte til religiøse taler og bønner, ikke for å bli frelst eller overbevist, men for å klare å se verden fra et annet ståsted enn vårt eget; ikke for at vi skal bli like, men for at vi skal bli fortrolige og avslappede med forskjellene oss imellom.
I et moderne, vitenskapsbasert og flerkulturelt samfunn er det viktig at fellesarenaene er så nøytrale som mulig. Det er yrker og roller der din religiøse tilhørighet ikke uten videre bør komme til uttrykk. Ingen skal kunne bruke sin personlige tro som begrunnelse for å sette seg over loven, eller for å innskrenke andres frihet og handlingsrom. Du står fritt til å legge en religiøs tro til grunn for ditt eget liv, men ikke for andres. Institusjonene må være sekulære for å beskytte den enkeltes autonomi, og for å kunne vinne tillit fra alle.
Men det betyr ikke at en utdannelsesinstitusjon som skolen ikke kan være gjest på de troendes arena. Det betyr ikke at den enkelte må vernes mot religiøse uttrykk, slik man heller ikke kan eller bør vernes mot å høre om politiske standpunkter man ikke deler.
I motstanden mot julegudstjenester anes en berøringsangst overfor det religiøse som virker vel følsom. Det antireligiøse kan iblant fremstå som nettopp religiøst i sitt krav om renhet, om å få slippe enhver besmittende befatning med kristne tekster, sanger og seremonier. Dette kravet er det nok klokest å lempe litt på. For den farligste tendensen i dag er ikke at vi går for langt inn på hverandres områder, men at vi glir for langt unna, og blir fremmede.