Da jeg kom til Norge i 1973 var innvandringen så lav at vi knapt synes på statistikken til Statistisk sentralbyrå. Den gangen kom det rundt 5000 av oss i året. De fleste var unge menn som kom for å jobbe, mange var ektefeller og barn som fulgte etter, og noen av oss var adoptivbarn som skulle få nye familier.
Den gangen var det så få av oss, at jeg fortsatt husker første gang jeg møtte en annen jente fra Korea. Jeg ble rasende. Her har man fått høre at man er «helt spesiell», at de andre bare er misunnelige fordi jeg har så enestående fin hud og blankt hår, og så viser det seg altså at det er flere av oss. Det gjorde selvfølgelig ikke saken bedre at den andre jenta hadde en hvit kaninlue med pomponger nederst på snørene, dype smilehull og en rød kåpe som sto ut når hun svingte på seg.
Da jeg flyttet til Oslo på 80-tallet, og begynte på en skole med svært høy andel innvandrerbarn, oppdaget jeg fort at det var forskjell på å være adoptivbarn og å være tokulturell. Jeg oppdaget også at det var forskjell på om barna var innvandret fra Tyrkia, Syria, Pakistan, Kina eller land vi egentlig aldri fikk helt klarhet i, siden to av jentene aldri snakket med oss. Og at elevene spredte seg ut over et register av dovne, morsomme, pliktoppfyllende og uoppdragne – uavhengig av hvor de kom fram.
Opp gjennom årene har jeg hatt stor selvtillit når det kommer til diskusjoner om innvandring. Dette, har jeg tenkt, kan jeg en del om. Både om overraskende mange nordmenns manglende evne og vilje til å gjenkjenne rasisme, så sant den ikke kommer i følge med hakekors, og om innvandreres forskjellighet.
Derfor har jeg protestert når folk snakker om «marokkanske menn», «somaliske kvinner» eller «pakistanske jenter». Det har definitivt ikke vært av redsel for å være rasistisk. Det har vært ut fra en opplevelse av at slike generaliseringer er akkurat like presise som forestillingen om «asiatiske kvinner».
For de av dere som sjelden blir møtt med forventninger som følger med denne kategorien mennesker, så innebærer det altså å være føyelig, kledelig beskjeden og seksuelt tilgjengelig. Vi kan trygt slå fast at en hvilken som helst astrolog eller aura-fortolker ville ha truffet bedre med en personlighetsanalyse av meg.
For meg har det å være en ikke-hvit nordmann vært den enkeltfaktoren som har vært klart mest bestemmende for at jeg, en gang i tiden, orienterte meg mot den politiske venstresiden. I ettertid har deler av det som fulgte med – analysen av velferdsstaten, arbeidermakt og likestilling – sørget for at jeg ikke har flyttet meg nevneverdig. Men den kompromissløse antirasismen jeg møtte fra det som den gang var en etnisk norsk venstreside, var billetten inn.
I år kom det nesten 26 000 innvandrere til Norge. I toppåret 2012 nesten 50 000. For min del er det mange år siden en tilfeldig forbipasserende oppfordret meg til å dra hjem der jeg kommer fra. I takt med innvandringsveksten og de nye utfordringene som har dukket opp, har sånne som meg blitt usynlige på den gode måten. Vi får være i fred.
Vi blir ikke ropt etter. Vi opplever tvert imot at fremmede mennesker kan finne på å slå av en prat om «muslimene», og ta for gitt at vi er fortrolige med hverandre. Det er ingen som himler med øynene når jeg insisterer på å svare «Norge» når folk spør hvor jeg er fra.
I min levetid har sånne som meg gått fra å være fremmede til å bli helt hverdagslige. Forhåpentlig skjer det samme med dem som blir sett som fremmede nå. De færreste av oss tror det kommer til å gå av seg selv, at det blir smertefritt eller uten gnisninger.
Men når dagens hijabkledde jentunge utdanner seg og blir morgendagens siviløkonom, har hun forhåpentlig kjent støtten fra omverdenen som et vennlig dytt i ryggen, som medvind på veien.
Og hvis hun snur seg, og ser tilbake, vil hun helt sikkert få øye på flere gamle feminister, solidaritetsarbeidere og aksjonister som har lagt ned en betydelig innsats for forståelsen av at det ikke er noen kvalitativ forskjell på en hvit og en mørk nordmann.