Vis mer
I Dagbladet 3. september skriver Bushra Ishaq om islamistisk terrorisme. Hun understreker at den terroren som rammer «europeere, homofile og kristne» bare er «en brøkdel av terroren som daglig rammer verdens muslimer». Ifølge Ishaq «handler ikke terror om muslimer som angriper vesten». Hun ignorerer et vesentlig motiv bak islamistiske terroraksjoner i vestlige land: et intenst hat til Vestens sekulære livsstil og verdier som demokrati og menneskerettigheter.
Ishaq hevder at støtte til demokratiske krefter i muslimske land er vesentlig i forebyggelsen av islamistisk terror. Hennes argumentasjon skjemmes av uklarhet og upresise definisjoner. Eksempelvis forstås islamisme som å omfatte alt fra tradisjonelt religiøse muslimers verdensbilde til voldelig (jihadistisk) ekstremisme.
Ledende forskere på feltet – også forskere med muslimsk bakgrunn som Bassam Tibi og Mehdi Mozzafari – definerer islamisme som en politisert religion, hvor målet er opprettelse av en totalitær gudsstat med avvisning av demokrati og menneskerettigheter. Islamismen kommer i to versjoner: en som benytter vold, og en som arbeider gjennom demokratiske institusjoner. Målet er det samme: et totalitært samfunn basert på en fundamentalistisk tolkning av islam. Islamismen kan selvsagt ikke «være en del av demokratiseringen av muslimske land», som Ishaq foreslår.
Og hva mener hun med «demokrati»? Når vi hyller demokratiet inkluderer ikke det bare folkestyre med frie valg og alminnelig stemmerett, men at grunnleggende individrettigheter er sikret. Det er foruroligende at Ishaq fastslår at liberalt demokrati ikke er løsningen for muslimske land. Dette må bety at hun avskriver basale menneskerettigheter som fundament for sitt islamske idealsamfunn. Dette kan umulig være veien å gå hvis den muslimske verden skal komme ut av den stagnasjon den har befunnet seg i gjennom århundrer, med dramatisk svikt i blant annet forskning og nytenkning.
Ishaqs avvisning av det liberale demokrati som uforenelig med muslimers religiøsitet, er også et tankekors for den muslimske diaspora i vestlige land. Dette vil medføre uoverstigelige hindringer for vellykket integrering. Eller mener hun at det kun er dårlige muslimer som kan integreres i Vesten?
Ishaq skriver at tiden er moden «for å legge fra seg arven fra orientalismen». Hennes påstand om det liberale demokratis uforenelighet med religiøse muslimers liv, reflekterer at det er hun som er fanget av orientalismens tenkemåter.