Det har vært et godt år for misantropene. Det har vært et kjipt år for de fleste andre. Ikke bare for venstresidefolk som meg. Det har vært et uår for alle milde, moderate, miljøbevisste, ettertenksomme typer, en nedgangstid for alle som er opptatt av forskning og flyktninger.
2016 var året da gærningene fra Internetts mørkeste avgrunn overtok den globale offentligheten. 20. januar neste år tar et av Twitters største troll over jobben som president i USA. Hva er et troll, spør du kanskje? Jo, det er en person som oppfører seg uakseptabelt på Internett for å fremprovosere en reaksjon. Jo større reaksjon, jo bedre. Hvorvidt Trump er et vaskeekte troll kan diskuteres, siden det kan virke som om de villeste utsagnene hans er genuine.
Alle vet at de beste trollene gir blaffen i meningsinnholdet: De er bare ute etter sinte og sjokkerte svar. Men det er like fullt trollenes år. Kongen av Twitter-trollene, Milo Yiannopoulos, var invitert til å snakke på den republikanske kongressen i år. Dette er en mann som har bygget karrieren sin på å trakassere damer, svarte og svarte damer spesielt. Ifølge ham selv er det bare rampestreker og satire og noe alle burde tåle, selvfølgelig. Og etter alt å dømme mener ikke Yiannopoulos halvparten av det han sier. Men de store hordene som retweeter og følger opp de «morsomme» kommentarene hans med genuine hatmeldinger og trusler, de mener det nok.
Sånn sett er Yiannopoulos en hip og sjarmerende ekvivalent til norske Thomas Knarvik. Knarvik har i likhet med Yiannopoulos beriket offentligheten med ytringer om at «mørkhudet kjendis X ser ut som en ape», og kalt det satire. Når kritikere kaller det rasisme er det ikke greit. Når fans kaller det rasisme, og applauderer det, får det derimot lov til å stå uimotsagt.
I tiden etter 22/7 snakket alle fra Erna Solberg til Audun Lysbakken om viktigheten av å «ta debatten», om å si imot de brunsvidde kommentatorene på nettet. Men det er umulig å diskutere med aktører som sier brunsvidde ting for å hisse opp stemmingen. Du har tapt debatten før den har begynt. Du bryr deg. Det gjør ikke de. Jeg har jobbet med sosiale medier i over ti år.
Jeg vet at oppskriften på Internett-suksess er enkel: Du må sette følelsene i sving. Jo sterkere følelser, jo flere liker, deler og kommenterer. Og avsky skaper like mange delinger som begeistring. Det betyr at politisk brennbare temaer, som islam, rasisme og feminisme, er en av de mest effektive måtene å få oppmerksomhet på, tett etterfulgt av bilder av søte kattunger.
Det gjør det ekstra fristende for mediehus med dalende annonseinntekter å gi mest spalteplass til de sprøeste debattantene. Da er du garantert en reaksjon. Alle husker Hanne Nabintu Herlands debattinnlegg i årevis etterpå, det var så borti natta. Ingen husker veloverveide og normale debattinnlegg, samme om de kom fra høyre eller venstre. Siden trollstilen er i ferd med å bli stuerein, betyr det at hvem som er en god talsperson for et politisk parti er i ferd med å snu.
En useriøs og skummel kandidat er i det minste en synlig kandidat. En tradisjonell og kompetent person, derimot, er jo nesten umulig å få vist fram. FrP er det norske partiet som er utnytter trolleffekten best. Nå med den tidligere innvandringspolitisk talsmannen, Per-Willy Amundsen, som ny justisminister.
Det skumleste med Per-Willy er at det blir de forferdelige tingene han har sagt om muslimer som vi deler og diskuterer, slik at den faktiske politikken mister fokuset. Det er en veldig takknemlig jobb å være i Dagsnytt 18 for å diskutere om det er greit at Norge har en justisminister som har sagt sånn eller slik, fordi det er en skinndebatt.
Vi kan ikke «ta debatten» hvis vi følger trollenes spilleregler. Vi vil alltid være de kjipe folka som hisser seg opp. Derfor bør nyttårsforsettet for 2017 for alle oss som vil annerledes være å ikke bite på. Ikke la oss rive med. Vi må starte nye samtaler. De rasistiske blødmene i sosiale medier er ikke PR-skandaler lenger. De er en vinnerstrategi.