Det er tre år siden Edward Snowden i historiens største sikkerhetslekkasje avslørte hvor altomfattende den amerikanske stats overvåkning av egne borgere har blitt. I tre år har han sittet fast i Moskva. Han er paradoksalt nok gjest hos den russiske presidenten Vladimir Putin – som har overvåkning av borgerne sine øverst på prioriteringslista og vern om privatlivet deres nederst.
Vis mer
Historien er samtidig tragisk, rystende, oppløftende og informativ. Den var det da, og det er den fortsatt. Snowdens navn er alltid verdt å nevne for å minne oss på at vi ikke lenger er alene, selv ikke i våre mest intime øyeblikk. Så lenge det er et elektronisk kommunikasjonsmiddel et eller annet sted i nærheten, er det også en ubuden gjest der. Nå er vi så nær vi noen gang kan komme å ha «gjester» i hjernen uten å få satt inn en chip i hjernebarken.
Den amerikanske regissøren Oliver Stone har laget en film om Snowden. Historien om Edward Snowden er ingen thriller. Snowden blir skildret som en helt vanlig mann som bare gjør sin demokratiske plikt. Evnene hans åpner alle dører for ham, men han innser at de åpne dørene fører rett inn i lovløshetens mørke rom. Hvis det er et plott her, utspiller det seg i Snowdens samvittighet og handler om den helt grunnleggende evnen til å skille mellom rett og galt. Det gjør det mulig med indre overlevelse.
Det er Oliver Stones understrekning av Snowdens hverdagslighet som gjør filmen så vellykket og overraskende. I motsetning til den vanlige Hollywood-dramaturgien er det ikke hevn eller personlig krenkelse som driver ham. Det er hele tiden en pliktfølelse man, om man vil, godt kan kalle patriotisk.
Snowden er ikke spion, verken agent eller dobbeltagent. Han er noe mye mer liketil og selvsagt, selv om vi bare en sjelden gang tenker over hva ordet innebærer: Snowden er borger – borger i et demokrati. Med den statusen følger også et omfattende ansvar for fellesskapet. Han representerer den innerste kjernen i ideen om borgeren.
Samme hvor mye ansvar vi delegerer til våre valgte representanter, politikerne, kan vi til sjuende og sist ikke delegere ansvaret for vår alles frihet og velferd. Det er derfor samvittigheten er frihetens tvilling. Snowden er en pliktoppfyllende borger som benytter seg av sin grunnlovsfestede rett til å avsløre et overgrep fra statsmakten.
Snowden ønsket å oppnå mye med avsløringene sine, blant annet å være et forbilde. Han ville bane vei for andre. Hva hjelper det å være en god borger dersom din egen regjering bevisst nekter å overholde loven og oppfylle forpliktelsene sine? Det er spørsmålet Snowden reiser – og fortsetter å reise. Det er derfor vi verken kan eller bør gjøre oss ferdige med ham.
Det han har gjort, har ikke kostet ham livet, men det kunne det like gjerne ha gjort. Det har kostet ham hans sosiale liv. Da han gikk om bord på flyet til Hongkong, visste han at livet hans ville forandre seg for alltid. Han ville ikke bare miste jobben. Han ville sannsynligvis heller aldri se familien, kjæresten eller vennene sine igjen. Det er en stor, svimlende avskjed å ta. Han gir avkall på mye. Han kan sammenliknes med en soldat som drar ut i krig.
Men soldaten gjør det med landet sitt i ryggen, støttet av regjeringen, mens han hører applausen fra sine medborgere og mediene. Vender han hjem igjen, venter det seiersparader og flagg. Men ingen ville flagge for Snowden. Her ventet bare ensomhet, rettssaker, fengselsopphold og kanskje det som verre var – en plutselig forsvinning.
Om Snowden selv hadde et forbilde, var det Barack Obama. Han ble valgt til USAs president da Snowden bare var 24 år gammel, og Snowden fikk vekket det samme håpet som millioner av andre amerikanere. Det var den samme Barack Obama som sviktet og tvang Snowden til å handle mot sin egen regjering. Etterpå falt han ham i ryggen med de fordømmende ordene: «Snowden er ingen patriot». Tidligere visepresident Dick Cheney stemplet Snowden som forræder.
Og i dag kan man ikke komme gjennom femte sesong av den populære amerikanske serien «Homeland» uten å høre Snowden bli vanæret i starten av hver episode. «Snowden is a coward» – «Snowden er en feiging» – sier en metallisk stemme som tilhører utenriksminister John Kerry.
Det krevde med andre ord mot å være Edward Snowden. Men ikke motet vi finner i den hysteriske patriotismen eller hos soldaten, men motet til en ganske vanlig borger. Hva vil det si? Hvor kommer motet fra? Hvordan mobiliseres det? Finnes det et begrep som «borgermot»?
Hvorfor tror du Snowden gikk til Glenn Greenwald, en journalist som var like ensom som han selv? Greenwalds eneste status var en beskjeden frilanstilknytning til den britiske avisa The Guardian. Hvorfor gjorde han ikke som sine forgjengere i USAs historie, Daniel Ellsberg med Pentagon Papers, de hemmelige papirene om Vietnamkrigen, eller Bob Woodward og Carl Bernstein, som avslørte Watergate? De gikk til New York Times eller Washington Post. Men begge avisenes dekning av Irak-krigen viste at de var villige samarbeidspartnere for myndighetene. Pressen som den fjerde statsmakt eksisterer ikke lenger.
To ensomme menn som strekker hånda ut mot hverandre og en idealistisk kvinnelig regissør, Laura Poitras, som dokumenterer det. Dét er Snowden-affæren som ryster en verdensmakt.
Så trenger demokratier helter?
Sannheten er at i et velfungerende demokrati ville det ikke vært behov for Edward Snowden. Han ville verken blitt berømt eller utskjelt for det han gjorde, langt mindre ettersøkt. Handlingen hans ville i stedet ha vært ren rutine – en borger som gjorde sin selvsagte plikt idet han oppdaget et lovbrudd.
Da hadde mennene som sto bak en tøylesløs overvåkning, og som ikke bare hadde brutt loven, men også løyet for Kongressen, vært de som satt på tiltalebenken. Hvis de da ikke for lengst hadde søkt asyl hos Putin. Han er en åndsfelle som hadde gitt dem en klam omfavnelse de naturligvis hadde følt seg hjemme i.
Fram til det skjer, trenger vi Edward Snowden og historien om hans mot.
Oversatt av Sten J. McNeil Ånnerud.