Hvorfor har kongens tale på slottets hagefest torsdag blitt så stor suksess, når det han sa strengt tatt ikke henger på greip? Jeg tror jeg har en forklaring. Men først litt om talens innhold, som kan oppsummeres i en setning: Vi er alle forskjellige, men likevel norske. Ja vel, tenker jeg, og hva er så det norske?
Kongen nevner ikke det norske språket, heller ikke norsk historie, politiske verdier, folkestyre eller kultur, bortsett fra at noen liker Hellbillies og noen liker Grieg. Ei heller et ord om opplysningsideene, voldsmonopolet eller humanismen. Så hva er da det norske?
Taleren gir meg ikke noe svar, ikke annet enn opplysningen om at Norge er et land i verden. Selve symbolet på Norge, Hans Majestet Kong Harald den femte har simpelthen plukket i fra hverandre det norske til han og vi sitter igjen med fjord og fjell, by og grend, vind og vær.
Det norske er simpelthen ikke noe annet enn geografi. Og det er klart det må bli en suksess. For den kulturrelativismen som akademikere, kunstnere og intellektuelle i dekonstruktivismens navn kunne flagge med for tretti år siden, og høste både professorater og stipendier for, har i dag blitt til det banneret vi alle kan samles under. Enten vi er taleskrivere på slottet, lærere fra Namsos, innvandrere fra Pakistan eller statistisk utplukkede gjennomsnittsnordmenn på hagefest med kongen.
Og ingen skal beskylde kongen for ikke å være konsekvent. I intervjuet med ham i «Året med kongefamilien» som ble sendt på NRK første juledag i fjor, sier programlederen til kongen: «Det er jo noen som mener at det norske blir truet nå.» Bakgrunnen for utsagnet var blant annet terroren i Paris, flyktningkrisen og det flerkulturelle Norge. Og kongen svarer: «Ja, hva er det norske?» som om det var like fåfengt å spørre om som meningen med livet. «Ja, hva er det norske», gjentar programlederen og smiler.
De tre siste kongenes valgspråk har vært: Alt for Norge. Det var kanskje på tide å forandre på det. Jeg har følgende forslag til kronprinsen når han en dag overtar: Hva er Norge?