Stolen er tom. Nettsiden, der det står om konserter og turneer og boksigneringer og spesielle begivenheter, likeså. Årets nobelprisvinner i litteratur har sagt han ikke kan komme til prisutdeling og rojal bankett. Han har noe annet viktig å foreta seg. Sender Patti Smith og en tale. Holder munn om hva han egentlig skal.
Skal han holde konsert?
Skal han i møte?
På en viktig familiemiddag?
Gudene veit.
Bob Dylan er en notorisk mystisk og hemmelighetsfull mann.
Og det er det som gir oss så mange muligheter. Det betyr at vi kan gå inn i tekstene hans på jakt etter svar. Disse tekstene han nå mottar Nobelprisen for, disse tekstene som betyr så mye for så mange.
Kanskje han er fanget i fanget på kvinnen i «Lay lady lay». Slapper av i den store messingsenga, forsøker å holde resten av verden utenfor litt til. Synger «Tonight I will be staying here with you» og kaster både flybillett og koffert ut av vinduet.
Eller kanskje de har beveget seg opp av senga og bort til vinduet. Der de kikker ut på «Desolation Row», denne mørke, fæle gatestrekningen. Hvor de selger postkort fra hengninger, der de dreper og svindler.
Eller, kan han være «Tangled up in blue»?
Muligens har han bare ikke lyst til å dra til Sverige. Føler seg rotløs, «Like a rolling stone». Har dratt ut på Highway 61, på jakt etter svar. Har slengt seg på et tog igjen, «goin’ west». På vei bort fra Sverige, bort fra det etablerte, bort fra etablissementet der de sitter i Stockholms rådhus dryppende av diamanter. Hadde han passet inn med sitt Baktus-aktige hår og udiplomatiske stil? Det er jo ikke den type mennesker han omgir seg med til vanlig, ikke i låtene sine i hvert fall. Hvis han går inn døra, blir han da en av dem?
Da er det kanskje bedre å vandre rotløst rundt på jorda. Bli forgiftet, forlatt, jaget av krokodiller, til slutt reddet av en kvinne som strekker ut hånda og sier:
«Come in, I’ll give you shelter from the storm».
I forordet til et sjeldent intervju Dylan gjorde med Jann Wenner i Rolling Stone i 1969 skriver Wenner: «De sier han er den mest hemmelighetsfulle og unnvikende personen på hele rock & roll-scenen. Men etter å ha gjort dette intervjuet, tenker jeg at det er mer slik at Dylan, slik som John Wesley Harding, er kjent for «å aldri gjøre noe dumt».
Som å dra til Stockholm for å motta Nobelpris.
Han sier det selv i «Idiot wind»:
People see me all the time
And they just can’t remember how to act
Their minds are filled with big ideas
Images and distorted facts
Even you, yesterday
You had to ask me where it was at
I couldn’t believe after all these years
You didn’t know me better than that
Sweet lady