På Facebook-siden til gruppen Pegida Innlandet står en diskusjon fra tirsdag fortsatt offentlig (jeg velger å ikke lenke direkte til denne).
«…og der kom bekreftelsen på at også dette drapet er innsauset i berikelsesforbindelser: Den ene av de drepte er et jihadyngel ved navn Jacob Abdullahi Hassan. Dermed kan vi slå fast at uansett hvem som stod bak, ville Tone Ilebekk vært i live i dag hvis Norge ikke hadde vært fritt tilgjengelig for Trelldomspesten.»
Merk at Pegida Norge på sine sider tar sterk avstand fra uttalelsene, og presiserer at den omtalte gruppen ikke er en del av Pegida Norge. Jeg vet ingenting om hvem som står bak Innlandet-gruppen, men uttalelsene er motbydelige.
Nettavisene er spekket med siste oppdatering i dobbeltdrapssaken i Kristiansand. En 15 år gammel gutt har tilstått drapene, og tragedien vokser i størrelse.
Et grunnleggende spørsmål bør være hva som får en 15-åring til å begå et drap. Et annet viktig spørsmål bør være: Hva får voksne mennesker til å omtale et 14 år gammelt drapsoffer på denne usannsynlig respektløse måten? Hvor er hensynet til familien og de etterlatte?
Jeg blir titt og ofre beskyldt for at innleggene og standpunktene mine har sitt utspring i følelser. Jeg skal gjøre alle dere som mener dette en tjeneste. Jeg skal vise dere rett. Jeg skriver ofte ut i fra følelser. Jeg reagerer ofte ut i fra følelser. Det gjør meg hverken unik eller dum, det gjør meg til et medmenneske. Jeg sier ikke at alt jeg gjør er, eller bør være, styrt av følelser – men at jeg får følelsesmessige reaksjoner på hva som rører seg i det samfunnet vi lever i? Visst pokker.
Denne saken vekker et register av følelser. Sorg på vegne av ofrenes familie, håpløshet, frykt og sorg igjen; på vegne av 15-åringens familie. Tre familier har fått sine liv varig forandret.
Jeg føler også respekt og aktelse for politiet og den jobben de gjør og står ovenfor.
Så kjenner jeg på sinne. Et voldsomt sinne overfor de som umiddelbart setter igang med å lefle med rasistiske teorier i kjølvannet av en slik tragedie. Poster som dette er noe av det mest råtne og nedrige jeg ser. Til tross for at jeg leser flere av disse enn mange andre, og kanskje bør være vant til det nå, slutter jeg aldri å fråde av sinne – og da særlig når postene omhandler barn og unge. Det at voksne mennesker kan uttale seg på denne måten om et barn som er drept, og at uttalelsene utelukkende er basert på opprinnelseslandet til barnets foreldre, er det laveste av alle lave nivå. Det er nedenfor kloakken, nedenfor der ikke engang rottene vil bevege seg.
Det som ser ut til å være hovedproblemet til miljøer der holdninger som dette dominerer, er den manglende evnen til å skille mellom kritikk av religion, innvandring- og integreringspolitikk og regelrett hat.
Alle som kommer med uttalelser som dette møter seg selv i døra. Denne tilnærmingen til i islam og muslimer har blant annet blitt begrunnet med hatet som finnes i islam og blant muslimer. Man skal ikke lete lenge i diverse kommentarfelt for å se uttalelser der det kan se ut som det enkelte frykter med islam og muslimer også finnes hos dem selv.
Jeg ser at mange tar til motmæle mot disse uttalelsene – og jeg vil på det sterkeste anmode flere om det samme. Bare ved å tale imot kan vi endre denne råtne kursen. Jeg har tro på at det å tale i mot har en vannvittig stor signaleffekt. Vi må stå sammen – som medmennesker.
For ofrene.
Innlegget ble først publisert på Linn Winsnes Rosenborgs egen blogg.