Vi i miljøbevegelsen har lagt listen høyt for utfallet av denne budsjetthøsten. Vi krever reelle kutt i norske utslipp som står i forhold til de målene gjentatte stortingsvedtak sier vi har satt oss. Klimamålet for 2020 betyr at utslippene i Norge må reduseres med mellom 5,3 og 7,3 millioner tonn CO₂. Gjennom klimaforliket er det bred enighet om dette målet, og regjeringen har klart uttalt at klimaforliket skal styrkes – ikke svekkes.
Gjennom hele sin regjeringsperiode har Erna Solberg uttalt at denne regjeringen står bak klimaforliket, som i utgangspunktet har for lave utslippsmål. Tydeligvis har ikke disse uttalelsene funnet veien til forhandlingsrommet. Dersom Erna Solberg og Siv Jensens budsjett blir stående, og utslippskuttene fortsetter i deres tempo, vil det kunne ta oss mer enn 30 år å nå målene for 2020.
Derfor er det voldsomt frustrerende når den rakryggede motstanden Venstre og KrF har vist mot å vedta nok et grått budsjett nesten uten reelle utslippskutt, omtales som et spill av politiske motstandere og enkelte kommentatorer.
Statsbudsjettet til regjeringen legger ifølge Cicero opp til å redusere utslippene med knapt 140.000 tonn CO₂ i 2017. Kontrasten mellom budsjettforhandlingene og Erna Solbergs uttalelser om Parisavtalen som «historisk» og «et vendepunkt» er enorm. På under ett år har Solberg gått fra å rose en avtale som på det sterkeste oppfordrer til å øke utslippskutt, til å stille ultimatum på noen få øre i økte bensinavgifter.
Trine Skei Grande har helt rett i at det føles urettferdig at Venstre og KrF skal bære hele Parisavtalen på sine skuldrer. Samtidig er vi svært takknemlige for at de faktisk har tatt det ansvaret.
Det var Kjell Magne Bondevik som i 2000 ble den første statslederen som førte sin egen regjering ut av regjeringskontorene på en klimasak. Det var Guro Fjellanger fra Venstre som i sin tid framforhandlet Kyotoavtalen på vegne av Norge. KrF og Venstre har også vært avgjørende for vern av våre viktigste naturområder. Det er en stolt historie KrF og Venstre har å leve opp til.
Når Hareide nå har fulgt Skei Grande ut av forhandlingene med regjeringen, skriver KrF et nytt kapittel i sin miljøhistorie. Det er det all grunn til å hylle partiet for. Med sin beslutning om å bryte forhandlingene viser KrF at de fremdeles har det politiske motet til å si at klima tross alt er den viktigste saken i norsk politikk, og at det derfor er verdt å sette hardt mot hardt i denne saken. Så lenge KrF står fast gjennom dette – ikke bare gjennom helgen, men også gjennom en tøff stortingsbehandling mandag – så beviser de at de ikke bare snakker om miljø, men at de er et miljøparti.
Vi kommer ikke til å oppnå noe ved å fortsette å skyve frister foran oss. Regjeringen har allerede offentlig parkert 2020-målet, og peker på 2030 i stedet. Men vi er allerede flere tiår for seint ute, og verken statsbudsjettet til regjeringen eller det alternative budsjettet fra hovedmotstanderen Arbeiderpartiet peker ut en kurs som gjør det sannsynlig at vi vil nå 2030-målet heller. Om vi skal snakke om et spill om klima i norsk politikk, så må det være dette spillet med høytidelige mål og frister som aldri møtes med nødvendige vedtak og virkemidler.
Vi vil oppfordre statsminister Erna Solberg og Høyre til å vise det samme politiske motet de neste dagene. I media har det blitt framstilt som om dette bare handler om noen prosenter ekstra på engangsavgiften, men det er en avsporing. Dette budsjettet handler om hvorvidt regjeringen skal følge den vedtatte politikken på Stortinget eller ei. I så fall trengs utslippskutt som er ti ganger så store som det regjeringen har lagt opp til. Det løses ikke med bare å reversere regjeringens økning i pendlerfradraget, akkurat som det heller ikke løses ved at regjeringen setter ugjennomtenkte ultimatum ved dårlige avgiftspakker.
Kanskje kan Erna Solberg også hente inspirasjon fra sine egne. Når selv interne røster tar til orde for at Frp-ultimatumet har kapret statsministeren, er det på tide å ta til fornuft. Denne budsjetthøsten har handlet nesten bare om klimapolitikk, og mange i statsministerens eget parti føler nå at de står på feil side i vår tids viktigste politiske sak. Er Høyre villig til å la regjeringen falle for å slippe å gjennomføre sine egne klimamål?
Til tross for at et bredt flertall på Stortinget står bak målet om en langt mer ambisiøs klimapolitikk, ser vi at de store partiene gang på gang svikter når det gjelder. Nettopp derfor er det så viktig at alle vi som bryr oss om klima slår ring om partiene som tør å si at dette er den viktigste saken i vår tid. Det handler ikke om spill eller symboler, men om å finne løsningen på vår tids største utfordring.