(Dagbladet): Eric Schmitt-Matzen fra Tennessee tar på seg rundt 80 oppdrag i året der han spiller julenisse. Han har et stort, naturlig og hvitt skjegg som passer perfekt til rollen.
En rolle han elsker.
Men deltidsjobben ble satt på en skikkelig prøve for noen uker, og han ante ikke om han noensinne ville returnere til rollen, skriver USA Today.
Han hadde nettopp kommet hjem fra jobb da han ble spurt om å komme til et lokalt sykehus. Han ble fortalt at det var en veldig syk femåring som ønsket å treffe julenissen.
Schmitt-Matzen rakk ikke engang å ta på seg den vanlige nissekostymen. Han måtte komme til sykehuset med det samme. 15 minutter seinere sto han ansikt til ansikt med guttens mor og flere familiemedlemmer.
Svak
Guttens mor hadde kjøpt et leketøy, som hun ville Schmitt-Matzen skulle overrekke sønnen. Han fortalte henne at dersom noen fra familien kjente at de kom til å bryte sammen, måtte de forlate rommet. For det ville han ikke takle selv.
Ingen ble med ham inn på rommet til den syke gutten.
- Da jeg gikk inn lå han der, så svak at det så ut som om han var i ferd med å sovne. Jeg satte meg ned og spurte: «Hva er dette jeg hører om at du kommer til å savne julen? Du kan ikke savne julen! Du er jo min favorittalv!»
Gutten så opp på ham og sa: «Er jeg?»
- Selvfølgelig, sa jeg.
Etterpå ga han gutten presangen fra moren. Han var så svak at han knapt klarte å åpne papiret. Da han fikk se innholdet, formet ansiktet et stort smil før han la seg ned igjen på senga, skriver Knoxville News Sentinel.
Døde i armene hans
- «De sier jeg kommer til å dø», sa han til meg.
- «Hvordan kan jeg vite det når jeg kommer dit jeg skal?» spurte han videre.
- Jeg svarte: «Kan du gjøre meg en tjeneste?»
- Han sa: «Selvfølgelig!»
- Når du kommer dit, sier du at du er julenissens favoritt-alv, da vet jeg de vil slippe deg inn, sa jeg.
- Han sa: «Vil de det?»
- Jeg svarte: «Selvfølgelig!»
Gutten spurte til slutt Schmitt-Matzen et siste spørsmål: «Kan du hjelpe meg?». Den eldre mannen tok armene rundt gutten og ga ham en god klem.
- Før jeg rakk å svare døde han der og da. Jeg fortsatte å klemme og holde på ham, sier Schmitt-Matzen.
Gråt
På utsiden av rommet skjønte familien til gutten hva som hadde skjedd. Moren stormet inn mens hun skrek. Schmitt-Matzen fant ut at det beste var å skygge banen, og han kastet seg i bilen.
- Jeg gråt hele veien hjem. Jeg gråt så mye at sikten ble uklar da jeg kjørte, sier Schmitt-Matzen
Han var så langt nede at han ikke orket å ta den planlagte turen for å besøke barnebarna neste dag. Han var helt ødelagt i tre dager. Det tok ham to uker å slutte å tenke på hendelsen.
På det verste trodde han at han aldri ville jobbe som julenisse igjen. Men så opparbeidet han styrke til å ta på et nytt oppdrag. Gleden barna viste ble en kontrast, og han innså viktigheten av jobben sin.