Det beste med svarene fra GenØk er hvor godt det illustrerer hvor knedypt i politisk aktivisme og uærlig forskningsformidling de er. Men mer om det senere.
For hvor kommer så GenØk og Europa sin innbitte motstand mot moderne landbruk, og moderne planteavl fra? Skal vi finne ut det er vi nødt til å skifte perspektiv. Vi kan ikke lenger se på GMO-debatten med rasjonelle 2016-briller. For på tross av at GenØk-direktør Ingeborg Anne Myhr prøver så godt hun kan og så mer usikkerhet rundt GMO har amerikanerne har hatt genmodifisert mat på markedet i 20 år, uten at det finnes noe som skal tilsi at den utgjør en annen fare en annen mat. Den vitenskapelige diskusjonen er over, alle regulatoriske fagmyndigheter sier det samme; dagens GMOer er like trygg som all annen mat, og for bønder, miljø og næring har de vært en av de største suksessene i landbrukets historie. Men sånn var det ikke for 20 år siden. Vi må ha på oss 1998-brillene våre.
På midten av nittitallet var tilliten europeiske forbrukere hadde til sine regulatoriske myndigheter på et absolutt bunnivå. Europa var bare så vidt i ferd med å komme seg av traumet med kugalskap (BSE) i England, der over 900 000 storfe ble brent på gigantiske bål som nærmest svartla landsbygda. Det kom forskning som tydet på at det var koblinger mellom BSE og Creutzfeldt Jacobs Syndrom, og det ble spådd at tusenvis av mennesker skulle få sykdommen og hundrevis ville dø hvert år (disse anslagene har imidlertid vist seg å ha vært vilt overdrevet).
Over kanalen hadde franske myndigheter sammen med leger forsøkt å dekke over at HIV-pasienter hadde donert blod, som igjen hadde smittet friske pasienter igjennom blodoverføring. Både BSE-saken i Storbritannia og HIV-saken i Frankrike hadde det til felles at enkeltpersoner som slo alarm tidlig ikke ble tatt på alvor før langt senere. Dette førte til at alarmistiske stemmer ble lyttet til i mye større grad enn før, og både moderne medisin og moderne landbrukspraksiser ble sett på som noe unaturlig og fremmed.
Vis mer
I tillegg lå europeisk venstreside og vaket nesten uten mål og mening i kjølvannet av at Sovjetunionen hadde gått i oppløsning og kapitalisme og globalisering ble sett på som fysiske naturkrefter det ikke var mulig å stoppe. Men over Atlanterhavet kom både redningen til venstresiden og den nye syndebukken.
Nesten samtidig som de første eksemplarene av Naomi Klein sitt antiglobaliserings manifest No Logo kom for salg ble de første båtene med genmodifisert soya og mais losset i Europa. Og i Frankrike var det avisa Libération som ledet an på forsiden i 1996 og dro koblingen mellom kugalskap og genmodifisert soya:
«Beware of mad soya» (Alerte au soja fou)
Høyteknologiske varianter av mais og soya eid og patentert av store amerikanske selskaper var absolutt det siste europeiske forbrukere, bønder og politikere ønsket seg på slutten av 90-tallet. Mangeårig medlem av SV og stifter av GenØk, Terje Traavik, sa det rett ut 26. mars i 2001 til avisa Nordlys:
«Likheten mellom det som skjer med genmodifisert mat nå og det som skjedde med kugalskap for 10-15 år siden er slående, sier Terje Traavik, professor og fagutvalgsleder ved GenØk Norsk institutt for genøkologi.»
Med motstanden mot GMO fikk altså venstresiden i europeisk politikk en mulighet til både å fortsette kampen mot amerikansk kapitalisme og ri på en stor bølge av populistisk hysteri i både media og befolkningen mot nesten ethvert moderne fenomen.
Det var nettopp dette som ga grobunn til at folk trodde, og tror på, «varslere» som Andrew Wakefield sin forlengst tilbaketrukne forskning som tilsa at vaksiner førte til autisme. Som gjorde at media slo stort opp om de ukjente farene med elektromagnetisk stråling fra alt fra mobiltelefoner og høyspentmaster. Om kreft-klustere rundt kjernekraftverk, parabener, aspartam og alt som ikke føles naturlig en gitt dag.
Og GenØk har blitt de suverent beste i Norge til å ri på denne hysteribølgen mot moderne teknologi. Og de gjør det veldig smart. Som i GenØk-forsøket der de testet 31 prøver av soya for sprøytemidler. Der er det helt korrekt som Bøhn skriver at de faktisk sjekket soyaen for andre sprøytemiddelrester. Grunnen til at det gikk meg hus forbi var at jeg så meg blind på figur 1 i forskningsrapporten deres. Der ser det ut som de kun har funnet sprøytemiddelrester i den genmodifiserte soyaen, men grafen viser kun glyfosat-restene, ikke de andre sprøytemiddelrestene de fant.
Spaltist
Selv om nivåene var adskillig lavere av de andre sprøytemiddelrestene hadde det vært interessant og sett dem vektet mot den ekstremt lave giftigheten som glyfosat har, kontra andre ugressmidler. Men det passer selvsagt ikke med den historien GenØk trenger å fortelle for å rettferdiggjøre sin tilstedeværelse. GenØk skal fortelle oss at genmodifisering er skummelt og da må sprøytemidlet som brukes på disse plantene bli gjort til skurken i historien.
Men så var det disse glyfosat-restene som GenØk fant da. Nivåene spriker, men gjennomsnittet ligger på 3.26 mg/kg. Hvor ille er så det? Den maksimale tillatte restmengden glyfosat i soya er på 20 mg/kg. Det er altså sett på som uproblematisk fra våre regulatoriske fagmyndigheter at restmengden er på seks ganger det GenØk fant. Og hva gjør Bøhn et. al så med disse tallene? Jo, de skriver en kronikk på nettsiden Independent Science News med tittelen:
«How “Extreme Levels” of Roundup in Food Became the Industry Norm»
Ekstreme nivåer, på en sjettedel av grenseverdien, der altså. Når Bøhn påstår at disse nivåene vil kunne utgjøre et problem for norsk oppdrettsnæring så snakker han mot bedre vitende. Men det blir rarere.
Fordi ifølge FAO så finner du de største restmengdene glyfosat i soya som har blitt tvangsmodnet før innhøstning (En feil du ikke tok meg i Bøhn, konvensjonell soya kan også bli sprøytet med glyfosat). I mange land, deriblant USA der denne soyaen er hentet fra, er det lov å avslutte fotosyntesen på en avling med eksempelvis glyfosat, slik at enten du kan høste tidligere, eller få åkeren moden samtidig. I Norge er ikke dette lov med mindre man får dispensasjon fra Mattilsynet på grunn av en vanskelig høst, eller at en trenger å sprøyte mot ugresset kveke som er så genetisk likt korn at de selektive ugressmidlene ikke tar den.
Uansett. De høyeste restmengdene med glyfosat er altså registrert i soya som er tvangsmodnet. Og det er ikke så rart, da vanlig ugraskamp foregår på forsommeren, mens tvangsmodning nødvendigvis skjer rett før innhøstning. Etter tvangsmodning og med bruk av maks tillatt dose glyfosat så har det vært funnet restmengder på 16 mg/kg. Men dette kan en selvsagt ikke gjøre i GM-soya fordi den ikke dør av å bli sprøytet med glyfosat. Så de høyeste restnivåene av glyfosat vil altså være å finne i tvangsmodnet konvensjonell soya, ikke GM-soya der glyfosat kun har blitt brukt tidlig i vekstsesongen. Det rareste med forsøket er at de ikke finner noe glyfosat-rester i den konvensjonelle soyaen.
Men om de hadde gjort det hadde mest sannsynlig også de nivåene vært under grenseverdiene og helt godkjent som fiskefôr til norsk oppdrettslaks.
Videre føler Bøhn for å belære leseren i forskningsetikk:
«Konklusjoner i forskning kan ikke velges, de vises som signifikante trender i datamaterialet.»
Debatt
Det er mulig dette er noe Bøhn har lest seg opp på nå i høst, men det var i alle fall ikke praksis i GenØk den gangen de lagde den over nevnte soyastudien. Som jeg skreiv om i min første kronikk konkluderte GenØk med at økologisk dyrket soya hadde den beste næringssammensetningen på tross av at den inneholdt de høyeste verdiene av sukker, sink og barium og de laveste nivåene av selen og fiber. Konklusjonene deres går altså i stikk motsatt retning av «signifikante trender i datamaterialet».
Men Bøhn har faktisk et poeng som illustrerer GenØks modus operandi ganske godt. De konkluderer faktisk ikke så hardt i sin grunnforskning. I veldig mye av den finner de ikke noe som helst problemer med genmodifiserte varianter av planter. Samme hvor hardt de prøvde så klarte de ikke å få DNA inn i en magebakterie. Eller da de prøvde å finne ut om Cry1Ab-proteinet var et allergen. Nix. Ikke i det hele tatt. Og i de vannloppestudiene sine er de også ganske forsiktige i konklusjonen i selve forskningsrapportene. Da slipper de unna de mest voldsomme kontroversene i fagfellevurderingen, og de kan bli publisert i mer eller mindre respektable tidsskrifter. Noe av forskningen deres er selvsagt også publisert i utgivelser der du må betale for å legge ut forskningen, der de har andre og mindre rigide krav til fagfellevurdering.
Men etter at konklusjonene er skrevet i forskningsrapportene er all forsiktighet over. For som i eksemplet over så blir plutselig veldig moderate konklusjoner og diffuse resultater til «EKSTREME VERDIER» uttaler i media etter på. Det er heller ikke mye beskjedenhet når de refererer til egen grunnforskning i de rapportene de lager:
«Ett foringsforsøk viser at genmodifisert mais kan føre til forgiftning, sier seniorforsker Thomas Bøhn hos Senter for biosikkerhet ved Genøk i Tromsø». (NRK 4. sep. 2008 )
«GenØk har publisert studier som viser at vannlopper reagerer med økt dødelighet ved å spise GM mais.» (Nordlys 17. jan. 2009)
«Genmodifisert soya med sprøytemiddelrester, brukt som fôr, førte til økt dødelighet for vannlopper, sammenlignet med dyr som fikk konvensjonell og særlig økologisk soya, ifølge forskning fra GenØk.» (Forskning.no 25.05.2016)
Nei, det har dere ikke og det veit du veldig godt Bøhn.
Genmodifisering i planteavl har hatt en utrolig trang og vanskelig fødsel i Europa. I tillegg til skremselspropagandaen til antiglobaliserings-bevegelsen, miljøbevegelsen og fryktelig uavhengige forskere som Gilles-Éric Séralini og GenØk, har vi også vært inne i en periode med postmodernistisk tankegods om at alle skal få lov til å ha sin egen sannhet, kvasreligiøst vås fra aktivist og lystløgner Vandana Shiva og litt såfrø-religion har gitt et miljø der faktabasert debatt og moderate stemmer ikke gidder å være med å diskutere lenger.
Men nå skriver vi altså 2016, og vi har fått på oss de rasjonelle brillene. Vaksine-skeptikerne har tatt steget ut og hoppet på Chemtrails-sporet og blitt fullblods konspiratorikere som blir kastet ut av sitt eget Niceland i Skien. Sitter du med en ringbrynje fordi du tror det beskytter deg mot elektromagnetisk stråling kommer Gunnar Tjomlid blogger deg til veggen med tastaturet sitt. Og sammen med disse folkene på historiens skraphaug er GenØk og Norges GMO-aktivister i ferd med å havne.
En annen aktivist/forsker ved GenØk, Odd Gunnar Wikmark, spurte i en kronikk hva import av den genmodifiserte maistypen 1507 ville koste det norske samfunnet. Rent bortsett fra avgrunnen av faktafeil han ble tatt på i kronikken, så stiller han faktisk et ikke helt dumt spørsmål, selv om han selvsagt ikke er i stand til få svaret rett.
For hva har han og aktivistene i GenØk, SV, Sp (og en rekke andre politiske partier) og Nettverket for GMO-fri mat og fôr kostet oss de siste 20 årene? Med genteknologiloven i hånd er det i all praksis ett tankeforbud mot genmodifisering i Norge. Hva koster det oss at ikke miljøet på Ås ikke kan ta i bruk denne teknologien for å lage planter som er resistente mot sykdommer, tørke, eller frost? Hva koster det som nasjon at vi politisk bare har vedtatt å kutte av ei hel gren av teknologisk og vitenskapelig utvikling? Hva vil genetikk-miljøet rundt Geno og Norsvin tape i konkurransefortrinn om ikke de får se samme vilkårene for forskning og utvikling som tilsvarende selskaper i utlandet?
Hvis begreper som «Det Grønne Skiftet» og «Bioøkonomien» skal fylles med noe som minner om mening og ikke bare bli politiske floskelparader så må vi fylle opp og gjøre tilgjengelig de verktøyene som finnes i genteknologien. Ellers vil forskning, utvikling og verdiskapning på dette feltet flyttes til USA eller Canada raskere enn noen norsk politikere rekker å si; «Hva skal vi leve av etter oljen?».