Noe av det som gjorde inntrykk på meg i fjor høst var da VG en eller annen gang i september kjørte en kampanje som het «Vihjelper». De hadde laga en oversikt over hvor i landet folk som ville hjelpe nyankomne flyktninger kunne bidra, og jeg husker at jeg nesten satt kaffen i halsen da jeg så forsida.
VG.
Vis mer
Norges største avis.
Med en oversikt over hvordan folk kunne hjelpe flyktninger og asylsøkere.
Men dette var på den tida facebookgruppa vår, Refugees Welcome To Norway, krøp opp mot 90.000 likes, og landet mitt var ikke til å kjenne igjen, og sola skinte, og ingen hadde hørt fra Per Sandberg på flere uker.
Og jeg var stolt over å ha vært med på noe som for en gangs skyld ikke bare var prat og ord, men praktisk og håndfast og åpenbart riktig.
For folk som kommer til dette landet og ber om hjelp skal tas i mot på verdig og anstendig vis. Deretter har alle krav på å få sin asylsøknad prøvet i henhold til norsk lov.
Det var sant for ett år sida.
Det er fortsatt sant.
Ingen skal måtte sove på gata utenfor et kontor på Tøyen når de vil registrere seg som flyktning i Norge.
En trygg seng.
Et varmt måltid.
Helsehjelp.
Men vinden snudde og sola forsvant og vinteren ble mørkere enn jeg kan huske at den har vært noen gang.
En eller annen gang da den var på sitt mørkeste fant noen ut at vi skulle sende Syriske småbarnfamilier til Russland og sette dem på gata i mange minusgrader.
Det spilte nesten ingen rolle hva Sylvi Listhaug sa etter det.
Det gikk liksom ikke an å finne på noe verre.
Men jeg tror det er sånn:
Hvis vi ikke på en verdig måte møter folk som ber om hjelp, så mister vi også vår egen anstendighet.
Da vet jeg ikke hva vi har igjen.
Det er snart vinter.
Ikke la den bli så kald som i fjor.
Selv om de store avisene ikke lenger lager oversikt over hvor du kan hjelpe, så går det fortsatt an å gjøre en forskjell.
Praktisk og helt lokalt, i eget nærmiljø.