KONSERT: Nobelkonserten har de siste årene forsøkt å reetablere seg som et mer tidsriktig og kontemporært show. Et av grepene har vært å flytte den ut av de institusjonelle Oslo Spektrum-rammene til Telenor Arena, megagymsalen på Fornebu.
«
I sum har man lykkes med å lage en mer kompakt og fokusert Nobelkonsert som viser at den er tjent med lavere skuldre. Selv om den til tider fremstår som litt for temperaturfattig for sitt eget beste.
»
Hvor
Telenor Arena
Tilskuere
Ca 8.000
Det andre, og kanskje det viktigste, har vært å sette sammen et mer fokusert og, i hovedsak, yngre artistprogram. Hamskiftet har i stor grad vært vellykket. Produksjonen er hakket løsere i snippen og artistporteføljen bære mindre preg av å være et gallashow som skal behage i alle retninger.
Svenske Icona Pop er først ute og blåser sine to største hiter, «All Night» og «I Love It», i kjapp rekkefølge. Kringkastingsorkesteret har NRK holdt fast ved. I dette tilfellet, tar de litt av luven av den ellers så krasse elektropopen duoen representerer. De dramatiske låtene til det amerikanske stjerneskuddet Halsey har mer å hente på paringen.
Komiker Conan O’Brien er kveldens programvert og det tar ham nøyaktig 20 sekunder før han har fyrt av den første Trump-vitsen. Og slik fortsetter det annenhver setning. Han er gjennomgående spiss og timingen er ikke overraskende upåklagelig hele veien.
Highasakite bruker sin tilmålte tid konstruktivt. «Golden Ticket» er den låten med størst internasjonalt potensiale, mens «Lover Where Do You Live» er utvilsomt de fineste minuttene med musikk bandet har skrevet. Norges lettest omsettelige musikalske fenomen om dagen, Marcus & Martinus, har byttet ut konfetti og sirkus med ballader og fredsappell, avlevert med ro og treffsikkerhet. Musikken deres i sin reneste form er hakket for naiv og pregløs, men det er ingen tvil om duoen kan ta en scene og komme gjennom TV-ruta.
Juanes er en gjenganger i Nobel-sammenheng. Den colombianske artisten vokste opp i Medellin når narkokrigene raste som verst og er en selvskreven gjest når Juan Manuel Santos skal hylles for sitt arbeid for å få slutt på borgerkrigen i landet. Det er også liten tvil om hvem som får publikum av stolene.
Sting gjør jobben sin som kveldens «voksenalibi» med forventet presisjon og rutine. Han avslutter et konsertprogram som i hovedsak er mer solid enn stjernespekket.
I sum har man lykkes med å lage en mer kompakt og fokusert Nobelkonsert som viser at den er tjent med lavere skuldre. Selv om den til tider fremstår som litt for temperaturfattig for sitt eget beste.