BEITOSTØLEN (Dagbladet):Langrennsfolket er samlet til sesongåpning, og på nattbordet mitt ligger den siste boka til folkeminnegranskeren Thor Gotaas. Ingen har som ham skildret hvor nær denne sporten er knyttet til det å være norsk, og på det viset er det vi selv som plutselig er i krise med utestengte stjerner og mistro mot hvilke medisiner vi bruker for å gå fort på ski.
I en serie bøker har Gotaas fulgt skisporet helt inn i den norske folkesjela, men aldri har han vært så hverdagslig og privat som i denne siste med tittelen “Mitt liv som middels langrennsløper”. For nå begynner langrennskrisa å bli personlig:
- I vinter gjelder det hverdagslivet som middels sportsinteressert nordmann.
Samt like konkret; selvrespekten for oss som sportsnasjon.
DET er nettopp blant de middels sportsinteresserte at langrenn sammen med skiskyting gjennom de siste årene har skilt seg klart ut på alle popularitetsmålinger. De siste TV-tallene fra TNS Gallup om nordmenns sportsinteresse viser at disse vinteridrettene i sporet ikke bare har klart mest bredde og flest trofaste seere:
- Langrenn drar også med seg TV-seere som egentlig ikke er interessert i idrett, men likevel bare må se.
Denne tiltrekningskraften har forsterket en sport som i utgangspunktet har vært mer felles nasjonal kultur enn en spesialisert idrett.
Men nå truer det spesielle; les det å gå fortest mulig, i verste fall kulturen.
INGEN er mer opptatt av å ta vare på denne brede folkeligheten enn det egentlig svært troverdige langrennsmiljøet. Det var vel derfor den årlige forpremieren på Beitostølen for mer eller mindre skeptisk innstilte norske og svenske medier, ble innledet med en hyllest til løypetråkkerne. Sist helg var det egen samling for alle landets løypekjørere på samme sted med faglige innspill om det siste i bransjen.
Vi fikk se PR-film fra dette seminaret med pompøs filmmusikk i bakgrunnen og appeller om dugnad på alle dialekter, før sportsjef Vidar Løfshus like etter forklarte den langvarige norske suksessen på et helt annet språk:
- Norge har vunnet fordi utøverne har vært rå og kyniske til å utnytte alle mulighetsrom, sa Løfshus, og har rett.
Like rett som at de frivillige løypekjørerne er bindevevet i det eneste landet i verden der det å gå på ski bortover overgår all annen idrett.
OG hvordan beholde grepet på hjemmepublikummet i dette spennet mellom en mest mulig suksessrik eliteidrett og den helt egne opplevelsen av å gå på ski? Helt sikkert ved å forsterke den bevisste breddesatsingen som ble presentert på sist skiting, der det viktigste for alle klubbene blir å gi plass for skiglede hele livet igjennom uansett nivå. Samtidig må miljøet være kritiske mot utviklingen av langrenn som en overklasseidrett med et utstyrshysteri som over tid effektivt vil skrote all den nåværende folkeligheten, og kanskje forsterke den nye, fine byttetrenden med å skaffe alle unger gratis ski?
Først når dette grepet på generasjon etter generasjon glipper, kan vi med troverdighet snakke om langrennsportens systemsvikt. For sett i perspektiv er dette adskillig større utfordringer enn denne forsesongens høyst forskjellige utestengelsene for brudd på medisin -og dopingreglementet, og sannsynligvis også langt vanskeligere enn å tilpasse den effektive medisineringen av toppløperne til et nivå de hundretusener av norske skientusiaster kan forstå.
DET siste vet vi mer om når den internasjonale granskingskommisjonens rapport om medisineringen av norsk langrenn kommer over nyttår. Selv om sporten foreløpig bare har fått beskjed av kommisjonen om å fortsette som før, kan denne kritiske gjennomgangen av nasjonalidretten godt ende med tiltak som begrenser litt av mulighetsrommet for de rå og kyniske.
Akkurat det vil neppe true hverken middelmådige langrennsløpere eller topptrente TV-seere klare for en helt spesiell vintersesong.
I hvert fall om vi vet å beholde alt det gode i skisjela vår, slik at selv de særeste langrennsbøkene forblir potensielle norske bestselgere.