#1 Ønsketenkning kleber seg på analysen, som en klegg i sommernatten. Eller som vi kunne lese i New York Times senest for fire dager siden, i et fiks ferdig valgnattsnarrativ: «Clinton appears to gain late momentum on surge of Latino voters». Ja, mon det. Også her hjemme kaller nattens resultatet på rundvask og selvransakelse i flere redaksjoner. Ikke at denne premieidioten er noe bedre. Jeg trodde Hillary kunne ta Arizona, liksom.
#2 Hillary-aversjonen ble undervurdert. Alle var innforstått med at hun hadde et «entusiasmeproblem» og slet med å skape genuin glød og begeistring – men at hun var såå inni helsikes upopulær, var det få som tok høyde for. Og antagelig gjør det nattens resultat bare enda verre for hovedpersonen selv å fordøye, som ikke var så mye en Trump-omfavnelse som en brutal avvisning av Hillarys kandidatur (skjønt, det skal bemerkes at hun vil ende opp med flere stemmer enn Trump; skjebnens lille ironi all den tid Trump mente systemet var «rigged» i favør Hillary).
#3 Også undervurdert: Suget etter autentisitet, det ukunstlede. Valgdagsmålingene viste at velgerne hadde en rekke betenkeligheter ved Trump. De var ubekvemme med temperamentet og kvinnesynet hans, og de stilte spørsmål ved hans uforpliktende, lemfeldige forhold til sannheten. Når de stemte på ham, gjorde de det på tross av alt dette: «Ja visst kan det gå litt over stokk og stein noen ganger, men han skaper seg ikke. Han er seg selv! Og det må værra lov å sette ting på spissen!». Eller som Salena Zito skrev i The Atlantic i september: «The press takes him literally, but not seriously; his supporters take him seriously, but not literally.» I denne perspektivforskyvningen ligger mye av forklaringen på Trumps appell. I retrospekt klar som dagen.
#4 USA består ikke av ett folk – men av ulike koalisjoner, som gynger og veksler på å ha flertall, med kraftige energiutblåsninger som resultat. Slutten på enhver åtteårsperiode kan derfor beskrives som en politisk whiplash – der et ny koalisjon etter hvert konsolideres rundt en presidentkandidat som representerer det stikk motsatte av den sittende presidenten. Clinton var det motsatte av Bush var det motsatte av Obama var det motsatte av Trump. Hvilket, om ikke annet, lover godt for den neste presidenten.
#5 Det sies gjerne at republikanerne har et demografiproblem fordi «hvite» utgjør en stadig mindre andel av velgergrunnlaget og fremtidens valgvinnere er de som appellerer til «the beige America» og den raskest voksende befolkningsgruppen: «the latino voters». Problemet kan imidlertid like gjerne snus på hodet. Det er demokratene som har et «demografiproblem», all den tid hvite fremdeles er den desidert største velgergruppen, og demokratene ikke lenger kan ta noen av dem for gitt – slik de gjorde i Wisconsin, der Hillary engang ikke tok seg bryet med å drive valgkamp siden delstaten likevel var bankers (datteren Chelsea var innom et par dager). Vel, så var den visst ikke det likevel. Og kanskje mest illevarslende: I Ohio er Hillary knust med ni – 9 – prosentpoeng! Hvem hadde et «demografiproblem», sa du?