BALLETT: Så deilig at det finnes folk der ute som har som jobb å ta resten av oss med inn i en annen verden. Nasjonalballetten er blant dem, med sine tradisjonsrike oppsetninger av «Nøtteknekkeren». Det er en oppgave som ikke alltid har blitt tatt alvorlig nok – den første versjonen av Peter Tsjaikovskijs klassiker i Bjørvika-operaen, var småskåren og støvete, og maktet ikke å fylle den nye hovedscenen.
Hvor
Nasjonalballetten, Den norske opera og ballett
Regi
Koreografi: Kaloyan Boyadjiev
Men nå har de laget en ny nøtteknekker nesten fra bunnen, og gjort alt godt igjen. Den gjenfødte «Nøtteknekkeren» er et overflødighetshorn, akkurat så maksimalistisk og overdådig som et førjulseventyr skal være.
Romantisk oppvåkning
På scenen fortelles den velkjente historien om Clara, som får en nøtteknekkerdukke i gave av den mystiske dukkemakeren Drosselmeyer i familiens juleselskap, og som samme natt drømmer at dukken våkner og blir en prins, og at de sammen reiser gjennom et magisk drømmeland med farlige rotter og leker og godterier som blir levende.
Koreograf Kaloyan Boyadjiev, som også er solist i Nasjonalballetten, og designer Jon Bausor har lagt til en dimensjon: Prinsen i drømmen er den samme som en ung mann Clara tidligere har møtt, og blitt betatt av. Slik blir hun ikke bare et barn som leker med dukker, men en ungjente som har begynt å kjenne på voksne følelser, selv om uskylden fremdeles er dominerende. Det er et fint grep som gir fortellingen en ny intensitet og inderlighet.
Endeløse piruetter
Koreografien er konvensjonelt klassisk, så klart, vakker, men også leken og levende — desto mer siden rollene som Drosselmeyer, prinsen og drømmens voksne Clara blir danset av tre av Nasjonalballettens mest karismatiske solister: Ole Willy Falkhaugen, Yoel Carreño og Yolanda Correa. Og selv om «Nøtteknekkeren» er en yndet forestilling for barnefamilier, holdes det ikke igjen på det tekniske: På et tidspunkt virvler Carreño rundt i piruetter i noe som føles som en snau måned.
Men han ville snurret til ingen nytte hvis han ikke hadde vært omgitt av en stemningsfull, blåskimrende verden, håndgripelig og forseggjort, der de faste holdepunktene i Claras verden synes å minske og krympe på beste «Alice i Eventyrland»-vis. Designer Bausor forankrer det visuelle tydelig i det sene 1800-tallet, komplett med eksotiske utflukter til det arabiske og kinesiske, og oppdateringen består først og fremst i at det er så gjennomført og koordinert. De arabiske dukkenes dans er blant høydepunktene. Det er også Prinsens og Claras mest romantiske pas-de-deux og den storslagne scenen der de virvler rundt sammen med snefnuggene.
Rusk i maskineriet
Og så er det noen rusk. Teknikken som skulle projisere en slags ferd gjennom lufta på sceneveggen under ouverturen, lugget på premieren, og de små innslaget av dataanimasjon virket litt grove og vektløse. Tinnsoldatene var ikke på geledd i den grad de burde. Og her og der anes et nesten litt for stort idétilfang, for eksempel i noen øyeblikk under det ellers flotte juleselskapet i første akt. Det første kan fikses med litt mer innkjøring, men blir likevel øyeblikk der man aner noe litt kavende bak en oppsetning der alt ellers ser uanstrengt ut.
Det betyr likevel ikke så mye sammenlignet med alt det andre. «Nøtteknekkeren» er blitt en verden til å bli betatt av, en man bare har lyst til å forsvinne inn i, og bli værende i, ideelt sett litt lenger enn de drøye to timene som går før man blir kastet ut i kulda igjen.