ALBUM: Det første som slår en med dette albumet er at, til Opeth å være, er låtene ganske korte. Bare tre av dem strekker seg over seks minutter. Det betyr flere sanger og mer variasjon.
Opeth
Nesten der.
Plateselskap
Er det noe denne plata viser, så er det bredden i sjefsprogger Mikael Åkerfeldts låtskriverpenn. Selv om han ikke trekker helt ut på death metal-flanken lenger. Det innebærer kortfattede og lavmælte akustiske låter, progga instrumentaler i sigøynermoll og monumentale metal-låter.
Betyr det at alt er velstand? Både ja og nei.
Opeth er flinke til å ikke bli for innoverskuende. Arrangementene og låtene er for det meste fint disponerte, produksjonen er upåklagelig og Mikael har fortsatt et godt melodilag. Men likevel er det et eller annet som mangler her.
Spenning, er det første som slår en – det blir tidvis litt temperaturfattig mellom de to bautaene med «Sorceress» på den ene siden og «Era» på den andre.
Du må med andre ord være hjemmehørende blant «Damnation»-dyrkerne om du skal kunne nyte denne fullt ut.