THORIR HERGEIRSSON har vært trener for håndballjentene i sju år. I løpet av den tida har laget hans tatt seks gull i OL, VM og EM , tapt en finale, vunnet to bronsemedaljer og en enslig gang havnet på femteplass.
Ikke noe norsk landslag har bedre prestasjoner i internasjonal lagidrett. Neppe noe annet landslag heller for den saks skyld.
Dette har ikke bare vært sju feite år:
- Det har vært sju smellfeite.
Håndballen er den nest største jenteidretten i Norge. Bare fotball er større. Også der gjør jentene det bra internasjonalt tett oppunder verdenseliten. Og enda er det noen som prøver å innbille både håndballjentene, fotballjentene og alle oss andre at norsk toppidrett i samme periode egentlig har vært ganske så elendig.
DENNE griningen startet etter Rio-OL i høst som ikke akkurat var noen norske paradeleker. Noen av håndballjentene gråt de også. Det var tøft å tape i semifinalen mot Russland både for spillerne og treneren. Den samme Hergeirsson med alle sine triumfer, var en av de som med fordel kunne ha tatt den lille motgangen en aning mer elegant. Men det sinnet over tapte slag hører ofte toppidretten til.
Så får vi som står rundt forsøke å bevare fatningen.
KLARER vi nettopp det, bør det være mulig å forstå at det norsk håndball har prestert de siste tiårene er tilnærmet ufattelig:
- Selv i en begrenset global sport skal det ikke være mulig å dominere slik Norge gjør.
Og det har skjedd uten at den hjemlige håndballen har vært økonomisk dopet. Det er ikke toppklubbene våre som presser opp spillerlønningene. I virkeligheten er det bare Larvik Håndballklubb som sammenhengende har klart å holde seg som et yrkesvalg for kvinner som vil gjøre jobb av sporten sin. De som ikke får plass der, må reise ut.
DET betyr at selve spillerutviklingen blant de yngre er forblitt hos breddeklubbene. Dagens EM-vinnere er formet rundt omkring i Håndball-Norge. Den kjente norske idrettsstrukturen med foreldretrenere, sosialt arbeid, dugnad og lokal tilknytning har lagt plattformen for sesong etter sesong med internasjonal suksess.
Akkurat mens det passer både kulturministeren, kommentatorene og de andre kritikerne å angripe denne strukturen ved å snakke opp det såkalte «uåret» i norsk idrett, viser håndballjentene at vår måte å drive idrett på, er bra nok i massevis til å få toppresultater. I kveld skriver selv svenskene om at det er på tide å lære av norsk håndball. Deres eget mesterskap som var ment å krone framgang i svensk kvinnehåndball, ble jo til slutt bare enda et norsk show.
At dette også holder som breddeaktivitet, er håndballsporten selv eksempelet på. Der har antall jentespillere økt med 14 prosent de siste ti årene. Altså i den samme perioden som visstnok har vært så elendig for norsk idrett.
Snakk om dårlig timet kritikk.
OG snakk om imponerende EM av både spillere, trenere og hele det norske håndballmiljøet.
I finalen ble vi møtt med det beste av oss selv. Den sterke idrettsnasjonen Nederland har løftet det kjente norske kontringsspillet enda et hakk. Slik var motstanderne denne gangen atletiske, smarte og spilte en flott finale med ballbehandling og valg i høy fart.
At håndballjentene likevel klarte å vinne skyldes at de sammen har skapt et lag i balanse rundt stjerneskytteren Nora Mørk (EMs toppscorer). Da rimer det at Kari Aalvik Grimsbø måtte overta som redningskvinne i mål etter at makker Silje Solberg ordnet finalen, at Marit Malm Frafjord likevel klarte å fylle tomrommet på streken etter fenomenet Heidi Løke og at ferske Silje Waade vokste til en bauta i løpet av dette mesterskapet.
DET er jo slik utvikling som skjer når toppidrett har riktig plattform og riktige rammer. Når det å prestere sammen blir viktigere enn det du klarer å skrape sammen til deg selv.
Da er det bare å håpe at en million TV-seere ser forbi den ekstremt upassende spillreklamen på TV3 som vil stikke av med pengene våre, og heller ikke lar seg lure av de som mener at toppidrett på den norske måten ikke holder mål i 2016.
Håndballjentene har akkurat vist det stikk motsatte.
FOTNOTE: Nora Mørk ble ikke kåret til EMs mest verdifulle spiller. Den prisen gikk til Nederlands kloke Cornelia Groot. Akkurat det valget lever nok Nora greit med. Særlig etter en finale som fortalte hvem som virkelig betydde mest for laget sitt.