På veggen i Tronsmos gamle lokaler hang det en lang liste over hva kunden ikke ville finne i den kresne bokhandelen, det være seg bestemte bøker eller andre gjenstander. Titler som «Alkymisten», «Profeten» og «Pornopung» var på lista, i likhet med «kort som du åpnar og så kommer det musikk» og «snøkuler».
I hyllene sto mye og ofte sint sakprosa som talte den undertrykkede arbeiderklassens sak. På veggen hang forsikringen om at underlødige bøker som hadde slått bredt an også i sjikt som ikke vanligvis tilhørte de lesende, selvfølgelig ikke ville være å få i butikken. Det var kampen for arbeiderklassen side om side med forakten for arbeiderklassens smak.
Tronsmos plakat er en bagatell, men også et symptom; et symptom på en holdning hos den venstreorienterte middelklassen som det ikke burde være så overraskende at kan virke provoserende. I året som har rommet Brexit og valget av Donald Trump bør det være mulig for dette sjiktet å gå i seg selv og spørre om de kanskje selv bærer i seg noe av kimen til at dem de mener å forsvare, har vendt seg mot dem i raseri.
Siden demokratiet slo gjennom i vestlige land, har kunnskapseliten i de samme landene vært bevisst behovet for folkeopplysning. De som skal stemme, bør ha nok innsikt i statens gjøren og laden til å vite hva de stemmer på. Folkeopplysning har vært en forutsetning for demokratiet, et nydelig prosjekt som skulle sikre tilgang på dannelse og utdannelse også for de som ellers vanskelig ville få det med seg. Det er noe venstresiden godt kunne gjøre til en ny fanesak, i lys av at digital feilinformasjon har blitt et stort og globalt problem.
Men så er det en fare for at folkeopplysning sklir over i folkeoppdragelse — forstått som tanken fra eliten og øvre middelklasse om at resten av folket egentlig både vil og bør bli som dem, ønske seg den verden de ønsker seg, dele deres verdier, og lese de samme bøkene. Den finnes i svenske mediers pompøse oppfatning av seg selv som noen som har makt til å forme sinnene og mandat til å slå hardt ned på beskrivelser problemer eller uttrykk for verdier som de finner problematiske. Det er ikke så rart om det virker irriterende. Det er et ekko av det i Tronsmos snodige behov for å markere hva de følte seg for gode til å ta i.
Det siste året har bydd på de hittil tydeligste markeringene av hvor feilslått slike prosjekter kan bli. Det mest fundamentale sjokket har vært at mange akademikere, kosmopolitter og mediefolk har vært nødt til å ta innover seg at den åpne, globaliserte verden som de selv løper mot med begeistring og nysgjerrighet, den pluralismen som de finner stimulerende — dels fordi de kan ta den inn i små og selvregulerte doser — kan virke truende og marginaliserende, særlig på de mindre ressurssterke, som ikke har samme valgmuligheter i livet, og som først og fremst har opplevd billig arbeidskraft utenfra og tilsynelatende overmektige, globale selskaper og finansinstitusjoner som krefter som økonomisk har forverret deres eget liv.
Fiendtligheten mot og demoniseringen av forskere, pressefolk og tradisjonelle politikere den siste tiden er både skremmende og høyst ufortjent. Det har vært foruroligende å se hvordan forskning og fakta avfeies fullstendig i de opphetede ordskiftene, og regnes som upålitelig nettopp fordi de kommer fra de forhatte «elitene». Den nye nasjonalismen har ført med seg en hyppigere bruk av ordet «forræder» for alle som er kritiske til det nasjonale eller åpen for innflytelse utenfra. Det har en air av tredvetall over seg og er til å bli livredd av.
Samtidig er det mulig å se at det er trekk ved de samme elitene som er lette å bruke for å nøre opp under disse holdningene. Hver gang Donald Trump tråkket over en grense under valgkampen og fornærmet nye sårbare grupper, ble det spurt om dette ville være den politiske spikeren i kista, den som ville få velgerne til å innse at han var umoralsk og ustabil. De fikk også en del til å trekke seg vekk. Men for mange, mange nok, var det ikke grenseoverskridelsene som var det oppildnende og provoserende, det var reaksjonene i pressen og blant andre politikere; det var ikke Trump de ville ta, det var de som sendte den typen oppførsel et forferdet og misbilligende blikk. Den skamløse selvhevdelsen i møte med det etablerte comme-il-faut fremsto for mange som noe befriende.
For fem år siden ga historiker Nils Rune Langeland ut den dommedagspregede essaysamlingen «Europa: Ei krossferd». Flere av de historiske analysene i boken er problematiske; teatralske og negativt generaliserende overfor store folkegrupper. Men Langeland var også tidvis svært observant. Han la merke til mennene ved stammtisch i kneipene på den østerrikske landsbygda, og til hvor maktesløse de følte seg, hvor uendelig lite de følte de hadde til felles med sine trespråklige landsmenn med doktorgrader og jobb i Brüssel, hvor fort de syntes denne avstanden hadde økt. Historier om motsatt perspektiv finnes i alle bøkene, romaner som sakprosa, som forteller om vidunderbarnet som bryter ut og opp fra arbeiderklassen eller bygda, som gjør suksess, og blir fremmed for de han eller hun forlot — fordi det plutselig har kommet inn referanser som gjør at det blir vanskelig ikke å være distansert og litt dømmende i møte med vaner, tradisjoner og kulturbruk man en gang ikke satte spørsmålstegn ved.
I likhet med mange som har søkt seg en stor by, har jeg ønsket meg et liv der jeg ville få møte mange forskjellige mennesker med ulike livshistorier, støte på utfordrende perspektiver, og være i stadig utvikling og utvidelse. Men jeg spør meg om det ikke i det offentlig ordskiftet de siste tiårene burde vært større forståelse for at det er legitimt å ønske seg en annen verden, en som er mindre, mer oversiktlig, preget av det velkjente, det man assosierer med det nasjonale eller det lokale, av stabilitet snarere enn bevegelse, av felles tradisjoner snarere enn boblende mangfold. For den som oppriktig ønsker seg et slikt samfunn, er de positive fyndordene brukt om globalisering og stor innvandring — at mangfold er bra, at befolkningen trenger ung arbeidskraft, at det lønner seg økonomisk, at det er moralsk riktig — veike sammenlignet med det som oppleves som de negative kreftene av de samme, store bølgene: At de truer med å utvanne det velkjente; noe man liker og vil holde på.
Det er en side av denne nye nostalgien og hegningen om det velkjente som er mørk og aggressiv og rasistisk; preget av fordommer og en skremmende sekketenkning om andre mennesker. De senere årenes populister har vært dyktige til å sette likhetstegn mellom følelser og virkelighet: Hvis du føler deg truet, er du truet, hvis du er sint på innvandrere, har du rett til å ta det sinnet ut på dem. Slike følelser har vært spilt ut for åpen scene under Donald Trumps valgkamp. De fikk noen av sine mørkeste uttrykk i forslagene om å nekte muslimer innreise til USA og overvåke muslimske amerikanere. De er destruktive og må bekjempes. Det er også en side av saken at mye fremmedfrykt er basert på fjernhet; og at følelsen dempes dersom den fryktsomme får venner og kollegaer med andre kulturell bakgrunn enn seg selv.
Men så er det en annen side som er preget av en dyp bekymring; en bekymring som det vil være uempatisk å avfeie. Dagen etter Trump ble valgt, mailet jeg med en venn om uroen og tankestrømmen i kjølvannet av det amerikanske valget. Han skrev tilbake:
«En størrelse som er marginalisert, er redselen for å miste … Den regulerte offentligheten vil i veldig sterk grad søke bort fra alle slike irrasjonelle elementer, eller simpelthen ikke anerkjenne dem. Da er rommet for lite: Man får ikke føle seg hjemme, ikke være redd, kanskje ikke være menneske på sin egen måte? Den følelsen av tilhørighet, opprinnelse og identitet er det kanskje enda viktigere å få lov å ha i de moderne, ufrivillige folkevandringenes tid. Hvis man ikke får føle seg hjemme får man heller ikke lengte hjem, i en eller annen forstand: Lær nytt språk, bli ny samfunnsborger i nytt land. Ikke lengt hjem. Hjemme finnes ikke. Paradoksalt nok er det muligens den fornemmelsen mange amerikanske velgere har hatt, at (vårt) hjemme ikke finnes».
Jonathan Haidt, professor i psykologi ved New York University, har snakket om hvordan folk fra naturens side er laget for å leve i stammer, i mindre fellesskap. Hodet vårt er innrettet slik at vi tenker at jeg kan krangle med broren min, men hvis fetteren min kommer, er det broren min og meg mot ham — og hvis det kommer fremmede, er det oss tre mot dem. Mange, enten de tilhører en rotfestet majoritet eller en innflyttet minoritet i et land, må med andre ord overvinne noe grunnleggende i seg selv for å omfavne et uforutsigbart og omskiftelig mangfold. Noen gjør det av seg selv, med glede, og de søker seg til stedene der mangfoldet finnes. Men for de som ikke har valgt det, kan utsikten til et slikt samfunn, vekke en dyp frykt. Det ville vært en fordel for verden om vi var annerledes skrudd sammen. Men kanskje er Haidts ord en presis beskrivelse av krefter som virker i verden enten vi liker det eller ikke liker det. Kanskje er det mangelen på anerkjennelse av disse kreftene, vi delvis betaler for med ukens dypt skremmende valgresultat.
For øvrig er det umulig å se hva som er i veien med snøkuler.