bilindustrien

fra onecall

«Nobel» er tv-serien alle kommer til å snakke om i høst. Ikke bare fordi den er NRKs nye søndagsserie, og slike snakker vi om i lunsjen uansett. Nei, denne fortjener å bli diskutert. Og den åpner perfekt:

Løytnant Erling Riiser (Aksel Hennie) sitter i en militærleir i nattemørket og prater med den ti år gamle sønnen sin på Skype. Det er tett og nært, både i bildeutsnitt og samtale: Middag, matteprøve.

Og så: «Alle spør om jeg er redd, pappa.»

Vi zoomer opp og ut, til hele leiren ligger under oss. De innmurede teltene til den norske spesialstyrken i Afghanistan. Lys i mørket. Men trygt? Far og sønn fader ut, en sambandsstemme begynner å snakke om et selvmordsangrep som må avverges, og så er vi i dagslys igjen, på vei ut på oppdrag. Til det første av de mange nervepirrende øyeblikkene som fyller thrillerserien, som har som mål å ta oss med dit journalister og dokumentarfilmskapere ikke slipper til.

Mye på spill

Den forsøker nok også å vise hvorfor vi ikke slipper til. «Nobel» tegner et lite flatterende bilde av avsløringshungrige journalister, og et desto mer sympatisk portrett av norske spesialsoldater. Vi skal visst være glade for at noen er der ute og tar de tøffe valgene for oss. Som hvorvidt de skal skyte en unge i hodet eller ikke, fordi han ser ut til å ha bombevest på seg.

Erling Riiser er en snartenkt hardhaus med samvittighet, han er mannen du ville tatt med deg i krigen, rett og slett. Kona Johanne (Tuva Novotny) er like dyktig i sin jobb som sekretariatsleder i utenriksdepartementet. Scenen der hun smalltalker seg ut av en diplomatisk krise på Konserthuset skal åpenbart svare til ektemannens bombehåndtering.

Kjappe avgjørelser, høy puls og mye på spill i begge scener, men i den ene står det om liv, i den andre om 30 milliarder kroner. Og her ligger noe av konfliktstoffet.

To tidsplan

Åpningsbildet av den norske militærleiren i Afghanistan kan sees som et bilde på Norge som fredsnasjon: Et lite land som forsøker å skape fred i den store verden, men som skal passe på seg sjøl samtidig.

Hva vil det si å være nøytral? Hva betyr det å være nobel? Hvor mye vold må til for å skape fred? Og hvor mye er vi villige til å ofre i fredens tjeneste? Det er noen av spørsmålene vi inviteres til å grunne over i roligere sekvenser. Vi følger to ulike tidsplan, noe som gir god rytme til fortellingen. På nåtidsplanet handler det om Erlings første dager hjemme i Oslo, etter et ikke helt vellykket opphold i Afghanistan. Hva som har skjedd, blir gradvis avdekket gjennom tilbakeblikk. Hendelsene forfølger ham hjemme i Norge, og påvirker selvsagt også arbeidet til kona. Og vice versa. En heroinavhengig pappa, nydelig spilt av Samuel Fröler, samt en litt for sjarmerende bistandsarbeider (Mattis Herman Nyquist) skaper ekstra turbulens.

Troverdig

Dette er ingen karakterdrevet serie, men dialoger og rolletolkninger framstår som troverdige – i alle fall for en seer uten militærbakgrunn. De har til og med klart å snike inn bakgrunnsinfo om karakterene på en naturlig måte. Johanne Riiser og sekretæren Charlotte (Heidi Toini) sin «walk and talk» i første episode er et skoleeksempel. Novotny spiller toppbyråkrat med akkurat passe blanding av tvil og autoritet. Anders Danielsen Lie leverer en typisk Danielsen Lie-tolkning av en desillusjonert kriger, mens Christian Rubeck er strålende som halvslesk utenriksminister med store ambisjoner. Hennie er solid som presset helt. Litt mindre heltedyrking på manussiden hadde riktignok ikke skadet, Erling Riiser er en nokså kjedelig hovedperson, sammenliknet med mange sammensatte actionhelter vi har møtt i andre serier de siste åra.

En god tv-serie får oss til å heie på de kjipe folka, en veldig god serie på de kjipe handlingene.

Johanne Riiser ville ikke vært min favorittperson i det virkelige liv, men jeg er helt med henne når hun hamler opp med den naive nobelkomitélederen, som kommer trekkende med en brysom ytringsfrihetsforkjemper akkurat når den viktige handelsavtalen skal undertegnes. For ikke å snakke om forsvarslederen som får politietterforskeren til å lyve på pressekonferanse, i nasjonens tjeneste.

Ikke perfekt

«Nobel» er ikke perfekt. Serien kunne godt gravd litt mer i materien, så aktuell som den er. Joda, du må nok knuse noen egg for å lage omelett, også når det handler om krig og fred. Her diskuterer vi hva det innebærer i praksis, men så veldig dypt går vi strengt tatt ikke. For mye henges på enkeltpersoner, og for lite løftes opp til et eksistensielt nivå. Slik blir det vel når vi skal få plass til så mange spenningstopper og agn i hver episode – her får vi til og med noen ordentlige overraskelser underveis.

Vi får nøye oss med å konstatere at vi endelig har fått en norsk serie som tør å være samfunnsaktuell og viktig, og klarer å underholde oss samtidig. Og som faktisk er spennende, hele veien til mål.

Kort sagt: Gi oss en oppfølger, NRK!