Det er tre år siden jeg ble ferdig utdannet lege. I perioden har jeg jobbet både på vestlandet og østlandet, jeg har fullført turnustjenesten, og jeg har blitt far. Mer enn en gang har jeg også angret på valget om å bli lege. Møtet med pasientene er alt jeg hadde forestilt meg på forhånd – spennende, givende og utfordrende. Dessverre hadde jeg aldri kunnet forestille meg omfanget av papirarbeid, byråkrati og politikk før jeg selv kom ut i jobb på sykehusene.
Vis mer
Kort sagt er helsevesenet annerledes enn jeg trodde. Jeg har forstått at man har kommet veldig langt når det gjelder å behandle og helbrede sykdommer. Jeg har også begynt å forstå at det å behandle sykdommer i stor grad er et prioriteringsproblem – et økonomisk og politisk problem vel så mye som et medisinsk.
Som lege ønsker jeg å gi alle pasientene mine den beste behandlingen som finnes. Dessverre har jeg hverken tid eller ressurser til å gjøre akkurat det, og jeg blir redusert til å gjøre så godt jeg kan. Som turnuslege har jeg stått alene i et akuttmottak og håndtert alvorlig syke pasienter. Jeg har gjort visittarbeid alene fordi erfarne assistentleger og overleger har måttet løpe til andre forpliktelser ved poliklinikk eller operasjoner. Ressursene strekker ikke til arbeidsoppgavene.
Derfor kommer jeg ofte til kort med den tiden jeg har til rådighet. Jeg har sjelden mulighet til å gi pasientene den tiden og oppmerksomheten de burde ha hatt. Jeg har sjelden tid til å gjøre jobben så godt som jeg hadde ønsket. Jeg har i perioder jobbet overtid hver eneste dag fordi jeg har ønsket å gjøre det lille ekstra som skal til for å gi pasienten en god opplevelse. Min erfaring er at det pasienten husker best, er at jeg tar meg tid til å grundig forklare hva som skal skje fremover. Og det at jeg tar meg tid til å forklare hvilke medisiner pasienten skal ta hjemme oppleves like viktig som kvaliteten av behandlingen under selve sykehusoppholdet.
I mitt første år som lege ble det opprettet en tilsynssak på meg og min behandling av en pasient. En tilsynssak opprettes hvis en pasient klager på behandling man har fått av et helsepersonell. Kort sagt kan jeg si at pasienten fikk riktig behandling, men dessverre ikke tilstrekkelig informasjon. Og jeg forstår godt at pasienten klaget.
Selv om fylkeslegen konkluderte med at det ikke var gjort noe klanderverdig rent juridisk, skulle jeg ønske at jeg hadde handlet annerledes og gitt pasienten den informasjonen man burde kunne forvente.
Problemet er bare at om situasjonen hadde oppstått igjen, er det mulig at jeg ville vært tvunget til å gjøre akkurat det samme. Sannsynligvis med samme resultat. Jeg vet godt at informasjon er vel så viktig som behandling, men jeg har ikke har tid til å gjøre jobben bedre. Feilen skjedde omtrent 12 timer inn i en 19-timers vakt, midt i en 76-timers arbeidsuke. Dette er ikke en unnskyldning, men en forklaring. Feil er noe sykehusleger skal snakke åpent om og lære av.
Helsevesenet er blitt så ufattelig presset på tid. Byråkratiet og papirarbeidet øker. Arbeidsoppgavene har blitt flere. Det blir færre til å løse oppgavene, og innsparingene gjøres ved at man skal løpe fortere. Dette gjelder alle grupper i helsevesenet, men legene er særlig sårbare.
Vi har allerede unntak fra arbeidmiljøloven som gjør at vi kan ha (og ofte har) vakter på 19 timer, og vaktuker på over 60 timer er ikke uvanlig. Som nyutdannet lege er jobben svært utfordrende. Selv når jeg er helt uthvilt kommer jeg i situasjoner hvor jeg faglig er på tynn is, hvor jeg må improvisere og gjøre så godt jeg kan.
Jeg tar på ingen måte lett på ansvaret jeg har for mine pasienter. Samtidig vet jeg at jeg gjør en dårligere jobb i time 72 enn jeg gjør i time 32 i en lang arbeidsuke, og det er uunngåelig at det gjøres flere feil med en slik arbeidsbelastning.
Grunnen til at vi tidvis jobber arbeidsuker på 60 timer er at det må til for å få sykehusenes drift til å gå rundt. Heldigvis har jeg avspaseringsdager uken etter for å hente meg inn igjen etter krevende arbeidsperioder.
Det er ikke som arbeidsgiveren Spekter forsøker å gi inntrykk av, at jeg kan si nei til å jobbe lange vakter eller 60-timersuker. Det er heller ikke slik at jeg krever friuker.
Det er arbeidsgiver som legger opp arbeidsplanen, og de legger inn friuker fordi både ledelse og leger ønsker å få til hele uker med alminnelig avdelingsarbeid – slik at du som pasient skal kunne møte samme lege hver dag. Disse hele ukene vil Spekter nå fjerne.
Spekter vil også fjerne begrensingene på hvor tett 60-timersuker kan legges. Fra de sykehusene denne typen arbeidstidsplanlegging er innført, vet vi at hensikten er å spare penger på å la leger selv jobbe inn ferie, kurs og foreldrepermisjoner. Jobben som lege er allerede utfordrende uten at våre arbeidsvilkår nå skal forringes ytterligere.
Får Spekter det som de vil gjør de meg ikke bare til en dårligere lege, de gjør meg også til en dårligere ektemann og en dårligere pappa. Det at jeg er lege betyr nemlig ikke at jeg vil forsake et alminnelig familieliv. Og det bekymrer meg at en offentlig arbeidsgiver ikke virker å bry seg om sine ansattes velferd overhodet.
Jeg vil oppfordre de som vurderer en karriere som lege å tenke over hva man er villig til å ofre. Selv om jeg til tider har angret på valget er jeg trygg på at yrket er riktig for meg. Får Spekter det som de vil er jeg redd at prisen for å være sykehuslege er mere enn hva jeg ønsker å betale.
For jobben som lege blir vond når jeg må velge mellom velferden til mine pasienter og velferden til min egen familie.
Jeg skammer meg ikke over å si at jeg ønsker å prioritere familien. Fremtidens sykehus fortjener uthvilte leger som også har overskudd på hjemmebane.
Det sykehuset er jeg villig til å streike lenge for.