Folkeopplysningens program om cannabis viser tydelig frem den største utfordringen ved dagens debatt om ruspolitikk. Mangel på et felles mål.
Vis mer
Mens justisminister Anders Anundsen og Actis-leder Mina Gerhardsen trekker frem viktigheten av å sende signaler om at bruk av illegale rusmidler ikke er greit, ønsker andre å fokusere på skadereduserende tiltak.
Disse to synene virker å være vanskelig å kombinere, da det ene tar til orde for nulltoleranse, mens det andre åpner for en større aksept av rusbruk. Hvilke prinsipp bør egentlig ligge til grunn for en ny ruspolitikk?
Begge sider i debatten bruker de svakeste som begrunnelse for sitt syn. Derfor bør det være enighet om at en ny ruspolitikk må være bedre for de som sliter med rusbruk.
Bøter og stigmatisering hjelper neppe dem som ønsker det å bli rusfrie. Et individuelt tilpasset tilbud med godt ettervern kan gjøre det mulig. Noen av pengene som trengs kan hentes gjennom å slutte å straffeforfølge de samme folka som vi ønsker å hjelpe.
Vi må skille stoffer fra hverandre. Cannabis og andre milde stoffer leder til tyngre stoffer, men det er fordi de selges i illegale miljøer. Det er altså sosiale og ikke fysiske grunner til at folk går over til hardere stoffer. Det bør være enighet om at dette mønsteret må brytes, til det beste for samfunnet og den enkelte.
Vi må basere politikken vår på forskning og erfaring. Når stadig flere land velger å endre sin ruspolitikk må vi se på hva som funker og hva som ikke funker. Det er lite som tyder på at straffenivå har noe å si for den totale bruken av illegale rusmidler i samfunnet. Vi må se på hvilken politikk som kan frigjøre ressurser til å hjelpe dem som virkelig trenger det.
Kan vi bli enige om dette?
For å komme videre må vi bli enige om noen felles mål, så kan vi heller bruke tiden på å debattere hvilke tiltak som skal til for å nå disse målene. Debatten kommer nok fortsatt til å være frisk, men den kan i det minste komme seg videre.