Årsakene til kaoset i Midtøsten har vært gjenstand for utallige diskusjoner. En medvirkende årsak, etter vår mening, er den snart 70 år gamle konflikten mellom Israel og palestinerne, som enda ikke har funnet en løsning.
Forskjellsbehandling av stater er et annet medvirkende element til uroen i området. At Russland blir satt under sanksjoner umiddelbart etter at de tilegnet seg Krim, hvor en overveldende andel av Krims befolkningen stemte for denne løsningen, mens Israel knapt kritiseres når nye ulovlige bosettinger blir etablert på vestbredden, representerer etter vår mening en klar forskjellsbehandling, og dermed undergraving av internasjonal lov og rett.
Et annet eksempel på dette er at et muslimsk land, som Iran, blir satt under smertefulle sanksjoner i en situasjon hvor de ikke er i nærheten av å tilegne seg atomvåpen, mens deres naboland Israel allerede har et meget betydelig arsenal av disse våpnene, noe som for vesten er helt OK, og ikke engang et diskusjonstema.
I vitenskapen sier man at om en hypotese («partene må sammen finne en løsning») ikke fungere etter gjentatte forsøk, må hypotesen forkastes, og erstattes med en som fungerer bedre.
USA har hittil motarbeidet ethvert forsøk på å legge press på den sterke part, Israel, ved å bruke FN-veto hver gang sanksjoner mot Israel har kommer opp.
Norge har i hele etterkrigstiden lagt seg på samme linje som «vår nærmeste allierte» USA. Vi gjentar hele tiden samme fremgangsmåte, som for lengst er bevist ikke å fungere: at «partene må bli enige», og så lar vi det være med det. Hver eneste gang blir prosessenen avsluttet ved at den ene parten finner en unnskyldning å bryte forhandlingene.
Den eneste farbare vei, siden dagens tilnærming ikke fungerer, er å gi Israel et valg. Enten:
a. Trekke dere tilbake til 1967-grensen, med oppgivelse av eksisterende bosettinger, og godta opprettelse av en selvstendig, sammenhengende palestinsk stat, med alle rettigheter tilhørende en statsdannelse, som krontroll av egne grenser og eget luftrom, eller
b. Etabler en stat som skal inkludere alle palestinere, også de som nå bor rettighetsløse i flyktningleirer i omkring liggende land, og inkludert hele Vestbredden og Gaza (FN -vedtak 194). Dette skal bli en demokratisk stat med like rettigheter for alle.
Israel skal gis en klar frist for avgjørelsen av a. eller b, maks 1 år. I tillegg skal gis en frist for gjennomføring av den valgte løsningen, maks 2 år. Dersom ikke begge punkter er gjennomført til bestemt tid, skal reelle sanksjoner mot Israel introduseres, slik det skjedde i Sør Afrika.
Vi utfordrer herved Børge Brende og den norske regjering å kommentere forslaget ovenfor, og i tillegg svare på følgende spørsmål:
a. Dersom den norske regjering holder fast ved «partene snakker sammen»- strategien, hvorfor kunne ikke samme tilnærming vært brukt overfor Russland og Iran? Er det fordi vi i internasjonal politikk setter «vennskap» høyere enn FN-vedtak og vedtatte konvensjoner?
b. I det siste har det blitt flere israelske politikere som har foreslått annektering av deler av Vestbredden, men slik at jødene blir i etnisk flertall etter overtakelsen. Konsekvensen blir en ytterligere isolasjon og undertrykkelse av de gjenværende palestinerne. Er dette et steg som vil utløse norske sanksjonstiltak mot staten Israel, eller skal vi nok en gang legge oss på samme linje som Israel vennen USA, som under enten Clinton eller Trump svært sannsynlig vil godta en slik annektering?
c. Tør den norske regjering gjøre som den svenske og anerkjenne Palestina som egen stat, eller skal vi også her gjemme oss bak dagens ikke-fungerende strategi?
Palestina-komiteen i Stavanger ser det slik at hvis Norges og vestens nåværende politikk videreføres vil Israel-Palestina konflikten være med oss i uoverskuelig fremtid, og garantere en fortsettelse/forverring av de tragiske forhold det palestinske folk lever under. I tillegg vil det bidra sterkt til den generelle konflikt nivået som vi opplever i området.
Ingen gruppe, etniske eller religiøse, fortjener å bli tråkket på. Vi burde vite dette bedre enn de fleste etter behandlingen vi selv ble gjenstand for under andre verdenskrig.