Twitter går mot slutten. Selskapet har ikke tjent penger siden Jack Dorsey skrev «just setting up my twttr» og verdens første tweet var et faktum.
Finansavisene forteller at selskapet vil bli kjøpt opp av et hitech-firma i San Francisco. Eller av en saudisk prins. Hva som skjer etter det, vet ingen.
Twitter har vært en del av meg siden jula 2010, da jeg kledde meg ut som Olaf Tufte og Bård Tufte Johansens kjærlighetsbarn og ble et anonymt nettroll.
Våren 2011 var den flotteste våren i internetts historie. Ledet an av en gjeng Westerdals-folk (og noen som lot som om de var det) ble Twitter et humorverksted fylt til randen av anonyme og pseudonyme talenter – talenter med en moral på linje med Mannegruppa Ottar.
Så skjedde Utøya – live på Twitter, selvfølgelig – og vi måtte plutselig tenke gjennom hva vi skrev. Det unner jeg ikke min verste fiende. Å måtte tenke igjennom hva man poster på nettet. Men vi kom oss da igjennom det.
Det fantes andre subkulturer på Twitter også. Juss-Twitter, Kommunikasjonsbransje-Twitter og alle politikerne som hadde fått beskjed av sine rådgivere om å ha en SoMe-strategi. Omtrent de samme folka som nå blir ferska i å spille Pokémon Go på tinget.
De prøvde så hardt. De ville diskutere saklig i endeløse tråder, men stanget hodet i 140-tegngrensa. Vidar Kvalshaug prøvde å konversere om litteratur med Mette-Marit. En redaktør skulle søke på en voldtektssiktet kjendis, men endte med å poste søket som en tweet. Jens Stoltenberg skrev «hvkæ». Kommunikasjonsbransjen prøvde å lage hashtager om #ledelse. Vi andre sto og lo. For ingenting fungerte på Twitter. Annet enn å lage moro.
For vi var ikke som dem. Det var humor vi var opptatt av. Utviklingen gikk i en rasende fart. Ordspill i 2011. Observasjonshumor i 2012. Absurditeter i 2013. Dialoger i 2014. I 2015 startet vi noe som heter «wierd Twitter» og siden den gang har jeg ikke skjønt en damn shit av det som postes der inne.
Var det én ting som skapte samhold på Twitter, så var det vår felles fiende: Facebook. På Fjesboka var det vanlige folk. Vi var ikke som dem. Twitter ble en klassemarkør. På Fjasbokji styrte Sylvi Listhaug. På Twitter fikk Trine Skei Grande og ungdomspartilederne regjere. På Fjøsbukken skulle man være seg selv og like bilder av sine venners barn. På Twitter skulle man holde seg med to-tre psevdonymer og danne allianser med folk man ikke kjente. Det var foreldremøte mot maskeradeball. Og det var lett match.
Men nå er det altså over. Vel, helt over er det vel ikke. Mesteparten av den amerikanske valgkampen utspilles jo der, og @RealDonaldTrump har over 12 millioner følgere. Men Twitter er død som businessmodell. Og Trump er det beste eksemplet på hvorfor. For Twitter fungerer bare når man gjør som ham: blir en helt urealistisk person. Klassens klovn. Et uangripelig troll hevet over alle andre.
Prøver man derimot å være seg selv, blir Twitter til verdens trøtteste nettsamfunn.
Tro meg, jeg har prøvd å sette opp en profil i mitt eget navn. Jeg vet ikke om en kjedeligere konto.