bilindustrien

fra norsk tipping

(Dagbladet): I dag blir andre episode av den svenske TV-serien «Selma» vist i reprise på SVT.

Det etter at serien fikk krass kritikk for å ha tatt seg for store kunstneriske friheter når det kom til forfatterens Selma Lagerlöfs kjærlighetsliv da den ble sendt for første gang i 2008.

Kritikken gikk blant annet på at serien viser en intim scene mellom Lagerlöf og en kvinnelig prostituert, som er diktet opp til serien.

- Det forbauser meg hver gang, at filmskapere og forfattere føler behov for å dikte når de skriver om historiske personer. Det skjer hele tiden, og jeg undrer meg på hvorfor man trenger å gjøre dette i tilfeller, som for eksempel Ibsen eller Munch. Her har vi å gjøre med historier som er fulle av drama, og jeg syns det er merkelig at noen føler de må legge til, sier forfatter Ketil Bjørnstad til Dagbladet.

Bjørnstad har selv flere historiske romaner, blant annet om Edvard Munch, Hans Jæger, Oda Krohg og Wolfgang Amadeus Mozart. For ham er det viktig å være så tro mot historien som mulig.

Bjørnstad gikk 2010 hardt ut mot TV-serien «Harry og Charles», som handlet om dronning Maud og kong Haakon, der han mente det ble vist manglende respekt for de virkelige personene som ble portrettert. I serien var det blant annet diktet inn et forhold mellom kong Haakon og hoffdame Tulle Carstensen, noe som fikk ham til å kalle det NRK holdt på med for «litterær nekrofili».

Forfatteren har et ansvar

- Å skrive skjønnlitterært fratar ikke forfatteren eller manusforfatter ansvaret for å være empirisk, mener Bjørnstad.

Han har ikke sett den svenske serien om Selma Lagerlöf, men mener på generelt grunnlag at det er svært viktig å sikre at man har et ordentlig kildegrunnlag for det man skriver om virkelige personer.

- Det er utrolig vanskelig. Jeg tenker ofte at det er en møkkasjanger, fordi det er så vanskelig. Men velger man biografisjangeren, må man sørge for å ha godt nok kildegrunnlag, sier Bjørnstad.

- Du skriver også scener der du for eksempel dikter opp replikker. Er det i orden?

- Det er sårbare ting. Det er selvsagt vanskelig å si noe sikkert om hva en person har tenkt eller sagt, og samtidig ønsker man å skape et litterært rom. Det bør alltid gjøres en etisk vurdering og man bør gå inn i slike prosjekter med stor respekt for personen det skrives om, sier Bjørnstad.

Familien reagerer

Både litteraturvitere og Lagerlöfs familie har reagert på framstillingen i SVTs serie.

- Jeg har stor forståelse for at familien føler at dette er vanskelig. Som forfatter og manusforfatter er det viktig at man ikke bli kongen på haugen, men er lydhør og rådfører seg, gjerne også med familien. Slike prosjekter bør starte med en dyp respekt for den som portretteres, enten det er en død eller levende person, understreker Bjørnstad.

«Selma»-produsent Ann-Ci Lifmark har forsvart de kunsteriske valgene i «Selma», og at de viser serien på nytt.

- Serien er ikke bokstavtro. Den er skrevet utifra det historiske materialet som finnes om henne, men det er en dramaserie. Det er ikke en dokumentar, sier hun til Expressen, og legger til at det aldri har vært aktuelt å klippe bort de nevnte scenene.

Tendens

Bjørnstad mener det er en tendens at forfattere av bøker og filmmanus legger til elementer for å gjøre historiene om kjente personer mer pikante.

- Bare se på filmen som ble laget om Mozart og Salieri. Det var jo helt unødvendig. Mozarts død var dramatisk nok i seg selv, sier Bjørnstad som i 2014 ga ut boka «Veien til Mozart», om den kjente komponistens liv.

Filmen «Amadeus» er basert på teaterstykke av Peter Shaffer, der det ble framstilt som om komponisten Antonio Salieri nærmest var med på å ta livet av Mozart, noe det ikke finnes faktiske beviser for. At de to komponistene ikke likte hverandre spesielt godt finnes det derimot større grunnlag for å påstå.

Bjørnstad innrømmer at det er en vanskelig balansegang, og en møysommelig prosess å skrive om virkelig personer.

- I ettertid har jeg tenkt på at det i min bok om Oda Krohg kanskje er scener som jeg ikke ville skrevet i dag. Jeg la mye arbeid i å skrive så riktig som mulig, og hadde mange muntlige kilder, men det er allikevel noe jeg kan tenke på, avslutter forfatteren.