I en kronikk i Dagbladet argumenterte jeg for at den nordiske velferdsstaten har vært en brems på utviklingen. I sitt svar til meg, skriver Einar Lie og Jo Thori Lind blir jeg beskyldt for å argumentere mot en stråmann, for «er det egentlig noen som mener at det er velferdsstaten som har skapt rikdom i de nordiske samfunnene?»
Vis mer
For det første så finnes det de som hevder at årsaken bak de nordiske landenes høye velstand er å finne i deres store velferdsstater. Eller i det minste at de nordiske landenes historie viser oss at det er mulig å kombinere store velferdsstater og høyt skattetrykk med høy velstand.
For eksempel har Sveriges tidligere sosialdemokratiske statsminister Göran Persson sammenlignet landets økonomi med en humle: «med sin tunge kropp og sine små vinger burde den ikke være i stand til å fly – men det gjør den altså».
Men i virkeligheten er det ikke noe mystisk ved de nordiske landenes velstand. Disse landene utviklet sin rikdom mens de kombinerte frimarkedspolitikk med lave skatter og lite statlig innblanding i økonomien. Norge brukte selvfølgelig også sine oljeressurser.
Det er ikke slik at sosialismen på magisk vis fungerer i Norden. The Economist forklarer blant annet at: «I perioden fra 1870 til 1970 var de nordiske landene blant de raskest voksende landene i verden takket være næringslivsvennlige reformer som opprettelsen av banker og privatisering av skoger. Men på 1970 og -80-tallet, grunnet statens udisiplinerte vekst, rant disse reformene ut i sanden.»
De nordiske landene er heller ikke immune mot skadevirkningene som kommer med høyere skatter. Forskning utført av blant andre Trabandt og Uhlig og utgitt av den europeiske sentralbanken viser at de høye skattene i Sverige og Danmark har så negative effekter at om satsene ble senket ville statens inntekter holdt seg på omtrent samme nivå som i dag.
Et enda viktigere eksempel, brukt i «Debunking Utopia», er at den sosiale fremgangen som nordiske land har opplevd skjedde før ekspansjonen av velferdsstatene. Lave økonomiske forskjeller, lav barnedødelighet og høy levetid kom før de store velferdsstatene.
Lie og Lind skriver – som jeg også sier – at forskjellen mellom populasjonenes levetid i Norge og USA var høyere før Norge beveget seg mot en større velferdsstat.
Men de hevder at dette kan forklares ved at minoritetsgrupper – og da særlig afroamerikanere – tok igjen majoritetsbefolkningen. Dette er et godt poeng. Men det forklarer bare hvorfor USA har vokst raskere de siste tiårene.
Hovedpoenget, at de nordiske landene utmerket seg med sine lange levetider ikke bare sammenlignet med USA men med resten av verden, også før velferdsstatens inntreden, gjenstår å forklare. I 1960, mens Norge hadde en liten statlig sektor og lave skatter, hadde landet den høyeste levetiden i verden. I dag er det ikke lenger blant de ti beste.
Mitt poeng er ikke at dette skiftet har skjedd fordi velferdsstaten har senket levetiden, da dette åpenbart ikke er riktig. Påstanden jeg forsvarer i «Debunking Utopia» er rett og slett at den simplifiserte sosialdemokratiske myten om at velferdsstaten er ansvarlig for sosiale fremskritt ikke holder vann.
Sannheten er at det politiske systemet som eksisterte i de nordiske landene allerede på midten av det tjuende århundret muliggjorde slik sosial suksess.
Dette gjelder også i min sammenligning med nordiske amerikanere. Denne gruppen, som forøvrig inneholder mange etterkommere av fattige nordboere som forlot Norden for å søke lykken i utlandet, er ikke bare mer velstående enn sine slektninger i de nordiske landene. De er også mer sosialt suksessfulle og – muligens overraskende – har lavere fattigdomsnivå.
Dette speiler jo selvfølgelig også det faktum at de nordiske landene i dag har immigrasjonsgrupper med lavere sosial suksess. Men poenget er igjen ikke at det er velferdsstaten som fører med seg slike problemer. Det er heller at de nordiske landenes sosiale suksess kom før velferdsstatens ekspansjon.
Ingvild Reymerts svar til meg hviler på mange ideologiske argumenter fra venstresiden. For eksempel; selvfølgelig ville velstanden i de nordiske landene vært enda høyere om de økonomiske forskjellene ikke hadde vokst. Dette hadde vært mulig om immigranter hadde blitt integrert, eller latt seg integrere, skikkelig i samfunnet. Men det følger ikke av dette at man trenger høye skatter og store velferdsstater for å oppnå økonomisk suksess.
Det finnes et komplekst forhold mellom det sosiale og det politiske som er verdt å ha i bakhodet, og som de venstrevridde rollemodellene Pickett og Wilkinson, som Reymert bruker, ikke forstår.
Det er ingen tilfeldighet at det var akkurat de nordiske landene som i midten av det tyvende århundret kunne introdusere uvanlig generøse velferdssystemer. De kunne gjøre dette fordi disse samfunnene allerede hadde oppnådd stor sosial suksess på grunn av en eksepsjonell kultur bygget på individets ansvar for seg selv og en unik arbeidsetikk.
Selv om velferdsstaten skapte sosiale goder, så hadde den negativ effektiv på disse kulturelle normene. Det er helt tydelig at den nordiske velferdsstaten ikke har vært i stand til å overføre denne sosiale suksessen til immigranter fra mindre utviklede nasjoner. Hvorfor?
Fordi mye av den nordiske suksessen handler om en unik kultur. I dag har vi til og med fenomenet velferdsfattigdom, hvor en overdrevent generøs velferdsstat skaper avhengighet i stor skala.
Som jeg viser i Debunking Utopia; den sosiale mobiliteten til immigranter er lav i de nordiske landene. Mye lavere enn i andre anglosaksiske land med mer økonomisk liberale modeller. Mye av forklaringen på dette er at mange familier er fanget av et avhengighetsforhold til velferd (jeg vokste selv opp i en slik familie).
Man kan selvfølgelig holde seg til tradisjonelle sosialistiske forklaringer, og avfeie disse temaene. Men om man gjør det vil man ikke oppnå noen forståelse for nordisk suksess og dens røtter. Man vil også slite med å forstå de utfordringene nordiske samfunn står ovenfor i dag, ikke minst med tanke på integrasjon.
- Teksten er oversatt fra engelsk av Espen Goffeng.