Det er ingenting galt med lussekatter. I hvert fall ikke noe som ikke veies opp med at det er noe vi kun spiser én gang i året.
Tørre katter
Men selv om de søte – og kanskje bittelitt tørre – kattene ikke gjør en mus fortred, så er de langt på vei meningsløse. For hva handler de om? (Jeg mener smaksmessig, jeg tenker ikke på selve høytiden oppkalt etter den sprø ungjenta som rev ut sine egne øyner for å være i fred fra en frier.)
Lussekattene er ikke noe vi spiser fordi de er så gode, men fordi de hører med, som en del av oppløpet til høytiden.
Vi spiser dem opp, av plikt og tradisjon. Og så er de borte, inntil neste år, når solen igjen har gått sin vei og skyggene truer.
I mellomtiden ligger pakken med safran der, ubrukt, bakerst i krydderhylla. Det er galt.
Du trenger lite
Safran er verden dyreste krydder. I en engelsk prisliste fra 1400-tallet koster et pund (et knapt halvkilo) safran like mye som en hest.Tåpelig fokus på pris
Og selv om safran fortsatt er det dyreste krydderet, er det stadige fokuset på pris litt tåpelig.
Safran er ikke dyrere enn at et kvart gram – som er omtrent det du trenger for en middagsrett – koster mindre enn det glasset med vin, eller den ølen du drikker mens du koser deg over grytene. (Avhengig av hvor du kjøper det, koster safran rundt 80 og 140 kroner grammet.)
Mild og spesiell
Det mest iøynefallende med safran, det alle legger merke til, er fargen. Det er det som gjør at krydderet kan brukes til å farge stoff, eller lage flekker som aldri går bort.
Men det viktigste er likevel smaken. Den milde, likevel intense smaken er som ingenting annet.
Den har blitt beskrevet som ”tørr”, nesten jodaktig, noen mener at det minner om høy eller tørre blomster. Den er parfymert, men ikke på samme måte som noen parfyme.
Og tross sin tilsynelatende mildhet, er den i stand til å forandre karakteren på alt den blir en del av.
Jeg vet at alle sier at man kun bør kjøpe den aller beste, reneste safranen, men det er ikke min erfaring.
Hvis man kjøper ekte safran, men litt mindre raffinert, så får man ofte noe ekstra ut av det.
De små konvoluttene jeg kjøper fra den tyrkiske grønnsaksbutikken på hjørnet koster en femtilapp, og har de lange trådene som gjør seg så fint i maten – du kan se blomsterarrene, og de lager vakre mønstre i maten.
I dag er Iran verdens største safranprodusent. Der blir safranen – gjerne den som ikke helt når opp til eksportkvalitet – brukt i en lang rekke retter, fra storslått festmat til mer hverdagslige retter.
Safranris og potetball
Min favoritt er noen boller med kokt ris – gjerne rester fra gårsdagens måltid – med safran, tørka frukt, urter, yoghurt og en fetaaktig ost.
Og heller ikke i Italia, der Santa Lucia levde sitt korte, ulykkelige liv, spiser de lussekatter. I stedet lager de helt andre boller med safran.
På Sicilia lager de friterte risballer som de kaller arancina. I Abruzzo lager de en annen variant, som er enda bedre egnet til norske forhold – små potetballer med safran.
Blander du gårsdagens kokte poteter med safran, ost – ricotta, parmesan eller mozzarella – og paprika, får du en sensasjonell snack.
Ikke helt uten svakheter, riktignok, men med andre problemer enn lussekattene: Det er umulig å stoppe å spise dem.
Les også:
Kattekvinnen – hun bringer lys, men spiste hun boller?
Glem lussekatter og «lys i hår», dette er det ekte St. Lucia