- Sivert har vært kreativ hele livet, men da han var liten, slo det meg aldri at han kom til å bli artist.
Veggen over trappa til andre etasje i Siverts barndomshjem er fylt med bilder. Familiefotografier i svart-hvitt og farger, side om side med små kunstverk signert med initialene «S.H.». Mamma Jørun peker og forteller.
- Her er en akvarell han laget som barn, og dette her er faktisk et portrett han tegnet av meg. Om jeg hadde trodd at Sivert skulle få en kreativ karriere, ville det definitivt vært innenfor tegning og kunst. Men artist og sanger? Nei.
Jørun smiler lurt.
- Så feil kan man altså ta.
I bygda Kleiva i Vesterålen, noen kilometer sør for Sortland, vokste Sivert Høyem opp. På Drevland gård. Midt mellom fjord og fjell, og med besteforeldrene som nærmeste naboer.
Jørun og mannen Asbjørn skilte lag da Sivert var 15 år, og forble gode venner fram til Asbjørn døde i 2007. I dag bor Jørun alene i familie-boligen, mens datteren Ane har overtatt besteforeldrehuset.
Sivert bor i Oslo, der han i løpet av de siste åra er blitt trebarns-pappa. Først kom Hanna som snart er fem år, tre år seinere kom de eneggede tvillingene John og Louis.
Etter at datteren kom til verden, ga kona Helena Brodtkorb ut boka «Mammasjokket». Her forteller hun om sin egen fødselsdepresjon da de ble foreldre til Hanna.
Vis mer
- Sivert er en fantastisk pappa, sier Jørun. – Det har jeg sagt til ham hele veien, og jeg ser at det er en kompliment som virkelig betyr noe for ham.
Fra barnetegningene på loftet viser Jørun vei ned i stua, og til CD-hylla i rekved, snekret av Siverts far.
Den første Madrugada-utgivelsen kom i 1998, og de neste ti åra leverte bandet til sammen seks album. Et tilsvarende antall skiver har Sivert gitt ut som soloartist. Jørun har selvsagt en komplett diskografi. Hun er tross alt fan.
- Sivert er utrolig dyktig, og jeg har vært på veldig mange av konsertene hans, sier hun, og forteller om da hun i 1999 skulle dra på releasekonserten til Madrugadas debutalbum, «Industrial Silence».
- Da jeg kom i kiosken, så jeg bildet av Sivert på forsiden av Dagbladet. Tittelen var skrevet på nordnorsk, jeg husker ikke akkurat ordlyden, men jeg husker terningkastet. Seks. Jeg må ha vært litt av et syn der jeg hoppet og jublet ved avishylla grytidlig på morgenen.
Moren visste hvor hardt Sivert og resten av gjengen hadde jobbet for dette, og hvor enormt mye det betydde for dem å lykkes.
- Åra før utgivelsen hadde vært tøffe, med lite penger og lite mat. Som foreldre flest var jeg nok litt bekymret for ham, men samtidig visste jeg at musikken var det viktigste i livet for Sivert. Det var aldri noen tvil om at jeg skulle støtte ham i dette.
Selv er Jørun pensjonist, etter å ha jobbet som NAV-leder fram til hun var over 70. Hun er utdannet sosionom, og har siden midten av 70-tallet vært aktiv i SV. I 1984 ble hun den første kvinnelige varaordføreren i Lofoten og Vesterålen.
- Både Asbjørn og jeg hadde fulltidsjobber og politiske verv, og vi drev gårdsbruk med høns og sauer. Ane og Sivert måtte bidra i arbeidet på gården, i tillegg til at de hjalp til med husarbeidet.
Sivert trivdes særlig godt på kjøkkenet, og Jørun har fremdeles liggende oppskrifter han tok med hjem for å prøve ut.
- Blant annet fikk vi servert oksehalesuppe. Det var ikke småtterier han bega seg ut på. Han har heldigvis både bevart og utviklet denne interessen, og er i dag en ekstremt god kokk.
Storesøster Ane var nesten to år da Sivert ble født. En skikkelig plugg, ifølge mamma. Trygg og snill, og full av skapertrang og viltre påfunn.
- Jeg har inntrykk av at det er mange som tror at Sivert bare er mørk og dyster. Det er klart at han også har disse sidene, men han er så mye mer. Humoren hans er uovertruffen, sier Jørun, og forteller om da Sivert og en kamerat framførte deres helt egne versjon av «Grevinnen og hovmesteren» på en juleavslutning på ungdomsskolen.
Vis mer
- Sivert var hovmesteren. Ustyrtelig morsom. Etterpå ble de booket for å underholde på julebord til bedrifter i området.
Ane og Sivert har hele tiden hatt et nært forhold. De var begge med i Sosialistisk ungdom og Natur og ungdom. Sivert var også russepresident, og han var med i elevrådsstyret.
- En gang sa Ane at hun tenkte at Sivert kom til verden som en gave til henne. Slikt er rørende for en mor å høre.
Turer med båt, i fjellet, med telt og på ski. Hver helg var familien ute i naturen. Og da de kom hjem, var det musikk. Over anlegget, vel å merke. Gjerne Leonard Cohen, Åge Aleksandersen og Bob Dylan.
- Folk spør ofte hvor Sivert har stemmen og musikaliteten fra. Vi hørte ekstremt mye på musikk, men verken jeg eller Asbjørn spilte eller sang. Det beste svaret er at han har det fra seg selv.
Sivert var 14 da han fikk sin første gitar. Han og søsteren hadde også begynt å spille i korps. Hun på klarinett, og han på kornett og etter hvert eufonium. Sivert har tidligere uttalt at korpserfaringen har betydd mye for hans seinere karriere som artist.
- Det første bandet Sivert var med i, het «Bacon Bros». Jeg tror ikke det var så åpenbart da at det var han som skulle være vokalist, men de fant vel ut at han var den som kunne klare oppgaven best.
I 1993 deltok bandet på rockemønstringen «Rock Mot Rus» på Andøya. Og leverte en opptreden det fremdeles går gjetord om. Bandet «Abbey´s Adoption» var blant publikummerne, og var raske med å kapre den unge vokalisten. Med Sivert på laget, var dette gjengen som etter hvert skulle bli til «Madrugada».
- Da Sivert gikk de to siste åra på videregående, var det bare han og jeg som bodde her. Han var dyktig på skolen, og jeg hadde aldri noen bekymringer knyttet til det.
Ikke før den dagen da klasseforstanderen og norsklæreren ringte: «Nå er det krise», var beskjeden i andre enden.
- Det skulle vise seg at da jeg dro på jobb, gikk ikke Sivert på skolen, han dro i stedet hjem og la seg. Dette ante jeg ingenting om, sier Jørun.
- Vi tok en alvorlig prat, og Sivert gikk ut av videregående med en sekser i norsk. Så det var ikke det at han ikke kunne, men det var bare musikk som sto i hodet på ham. Bandet kunne ikke vente med å komme seg til Oslo og få fortsette med å bygge karriere. Og det klarte de jo.
magasinet@dagbladet.no