- Jeg opplevde det som «Gudfaren-aktig» og uvirkelig. Det var en spesiell opplevelse å sitte der på et så tradisjonspreget kontor med støvete papirer og valgplakater fra 60-tallet. Han sa at jeg måtte ta over, sier Jens Stoltenberg til Dagbladet.
Han skjønte at det var partiet det dreide seg om.
I boka skriver han at han fikk en følelse av at det «var selve historien som ga beskjed. Som om jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne si nei til.»
Lederdebatt
Det var murring i Ap i flere år etter Thorbjørn Jaglands 36, 9-ultimatum til velgerne i 1997. Da valgresultatet ble 35 prosent, gikk Jagland-regjeringen av. Å frivillig gi fra seg regjeringsmakt var for mange i Ap uhørt. Kommunevalget i 1999 gikk ikke bra, resultatet ble under 30 prosent. I boka forteller Stoltenberg om et «forferdelig landsstyremøte» på Gardermoen, der Jagland var forbannet over lekkasjer og forbød rådgivere og medarbeidere å gå på presseklubben Tostrup. Stoltenberg forteller i boka at det mer og mer gikk opp for han at det ville bli vanskelig å vinne nye valg med Jagland som fremste kandidat. Det var allerede en lederdebatt i gang, i partiet og mediene.
- Har snakket med Yngve
En av dem som tok affære var tidligere LO-leder Tor Aspengren.
Stoltenberg argumenterte mot Aspengrens «ordre». Jagland var leder, han var selv nestleder og ville helst bli finansminister igjen, ikke statsminister. Men den tidligere mektige LO-lederen, også kalt «Tor med hammeren», var bestemt:
- Du må ta over. Du har ikke noe valg. Jeg har allerede snakket med Yngve, var budskapet fra Aspengren.
Den tidligere LO-lederen hadde ingen formelle verv i Ap, men tydelig fortsatt innflytelse. Han ga Stoltenberg inntrykk av at han og Hågensen var enige om at Stoltenberg måtte ta over partiet.
- Aspengren var en legende, så møtet gjorde inntrykk på meg. Det var en spesiell opplevelse, sier Stoltenberg. I boka skriver han at han på denne tiden tvilte på om han skulle fortsette med politikk, og om eventuelt ville makte å utfordre Jagland.
Delt lederskap
I januar 2000 fikk han beskjeden fra partileder Thorbjørn Jagland om å ta over som parlamentarisk leder og statsministerkandidat. Jagland sa at Yngve Hågensen var enig.
- Jeg tenkte straks på Aspengren. Var det slik dette partiet egentlig ble styrt`Var det en mann godt oppe i 80-årene uten noen formelle posisjoner som egentlig bestemte? undret Stoltenberg. Han kom til at Aspengrens henvendelse til Hågensen neppe var avgjørende, men syntes likevel det var underlig.
Stoltenberg ble parlametarisk leder og statsminister da Bondevik I-regjeringen gikk av på gasskraftsaken. Jagland fortsatte som partileder. Dermed startet altså perioden med delt lederskap som endte i bitter lederstrid og maktkamp fram til 2002, da Jagland trakk seg og Stoltenberg ble valgt som leder.
- I en fortvilt situasjon
I intervjuet med Dagbladet lørdag sa Stoltenberg at samarbeidet med Jagland gikk bra lenge, men at det ikke fungerte det siste året. Derfor bestemte han seg for å ta opp kampen mot Jagland for å bli partileder. Og derfor deltok han på rene fraksjonsmøter mot sittende leder. Han, nestlederkollega Hill-Marta Solberg, partisekretær Solveig Torsvik og etterhvert også Martin Kolberg hadde møter uten Jagland. Stoltenberg møtte også andre nære medarbeidere, som Jonas Gahr Støre og Bjarne Håkon Hanssen, i tilsvarende møter
- Vi var i en fortvilt situasjon. Vi så ingen annen utvei. Og derfor kom vi dit at tre i partiledelsen møttes for å diskutere partiets leder til stede. Det er ikke bra, men det var et bilde på hvor vanskelig situasjonen var.
Jeg skriver i boka om alt dette Thorbjørn Jagland og jeg fikk til, om alle årene vi samarbeidet godt, og om alle årene jeg prøvde å få det til å fungere selv om vi også hadde utfordringer, for eksempel etter 36,9 og den type ting, så prøvde jeg å få det til å fungere.
- Hadde ikke noe valg
Men etter valgnederlaget i 2001, som jeg hadde hovedansvaret for, så følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Derfor. Dette var vondt for Thorbjørn, det var vondt for meg og Ap, men det var nødvendig. Jeg hadde også ansvar for at det ikke fungerte. Jeg kunne selvsagt gjort ting annerledes. I ettertid tenkte jeg at jeg kunne gått rett til Thorbjørn og tatt det opp med ham. Jeg gjorde det nok for lite og for sjelden. Så jeg skal ta min del av ansvaret.
Og Thorbjørn har mange gode politiske egenskaper. Og etter denne tiden har vi greid å samarbeide godt, for eksempel da han var stortingspresident og jeg statsminister, sier Stoltenberg.