AT Sarah Louise Rung startet Rio-eventyret med et sjeldent tap på favorittdistansen 200 meter fri, forteller hvordan Paralympics bare vokser i prestisje. Etter å ha dominert på denne distansen etter gullet i London 2012, ble både kinesiske Li Zhang og spanske Theresa Perales alt for sterke i finalen. For da ble det svømt styggfort:
- Selv om Sarah Louise presset sin egen personlige rekord langt ned, var hun tre sekunder etter Zhang som vant på sensasjonelle 2,48.33.
Så mange nasjoner har satset så store ressurser på paraidretten at selv ikke tittelforsvarer Sarah Louise på sitt beste svømmer videre med noen gullgaranti.
Hun har seks forsøk til. I fire av dem er den norske jenta blant favorittene. Hva det til slutt gir, blir avgjort på ti dager med et konkurranseprogram som kan ta pusten selv fra en av Paralympics mest nøye forberedte utøvere, men nå gjelder det også noe annet.:
- Dette medaljen på den første konkurransedagen i Paralympics trengte norsk idrett kanskje mer enn Sarah Louise selv.
For nå gjelder det å forstå hvorfor Paralympics startet med en fin norsk innsats før noen får lov til ødelegge toppidretten vår..
ALT som skjer i Rio neste halvannen uke er viktig inn i den iltre debatten om norsk toppidrett. For det var ganske så kunnskapsløst å begynne debatten om organiseringen av eliitesporten vår rett etter første del av Rio-OL uten å bry seg om Paralympics.
Det er jo her de største satsingene i norsk sommeridrett har skjedd de siste årene, og det er først neste helg vi kan evaluering hvordan dette arbeidet har forentet seg.
Men allerede med denne svømmemedaljen til Sarah Louise Rung, Birgit Skarsteins oppvisninger i ro-kvalifiseringen og tittelforsvarer Tommy Urhaugs solide start i bordtennis, er det mulig å ane at dette kan bli en bra historie.
DEN begynte egentlig for åtte år siden under Paralympics i Beijing. Dengang var helseminister Bjarne Haakon Hansen fortsatt en visjonær politiker som så den mulige totale gevinsten for samfunnet ved å bruke statlige midler til denne delen av toppidretten. Hansens første millioner over helsebudsjettet, ble etter hvert til store årlige utstyrsbevilgninger da Anikken Huitfeldt skiftet jobb fra kultur – til arbeidsminister og sikret billigere treningsapparater for alle funksjonshemmede uansett alder.
Så ble satsingen på paraidrettene partipolitisk nøytral ved at Høyre med Thorhild Widwey som kulturminister i fjor øremerket 20 millioner til dette formålet. Til sammen gir dette nå en årlig bevilgning på rundt 100 millioner kroner; altså den desidert største statlige innsatsen for å oppnå konkrete toppidrettsresultater.
IDRETTSBEVEGELSEN forvalter rundt halvparten av disse midlene i et samarbeid mellom Olympiatoppen og de enkelte særforbundene. Pengene blir brukt Norge rundt til å sikre både rekruttering, de best kvalifiserte trenerne og en profesjonell hverdag for flere utøvere.
På denne måten får for eksempel Sarah Louise Rung trene hjemme i Stavanger der hun blir hjulpet av Morten Eklund som heltidsansatt trener; et trygt og tett system som de fleste av sommeridrettene gjerne skulle hatt.
FORUTSETNINGEN for denne framgangen i de norske paraidrettene, er den grunnleggende forståelsen av en samlet idrettsbevegelse. Som første nasjon i verden avviklet Norge i 2007 det særskilte forbundet for funksjonshemmedes idrett, og samlet all sport.
Mens søkelyset i de siste månedene har vært rettet mot idrettsbevegelsens åpenhet, er det mer enn påfallende at dette har begrenset seg til å sjekke ledernes lunsjregninger. Kritikerne med nåværende kulturminister Linda Hofstad Helleland som cheerleader, har i sin ellers helt greie sjekk av økonomistyringen dessverre vært tilnærmet blinde for den grunnleggende åpenheten som denne demokratisk styrte bevegelsen forvalter:
- Det at norsk idrett mer enn noen annen samfunnsbevegelse til daglig er åpen for alle.
Da er det langt viktigere å sjekke hvordan dette oppdraget blir løst enn å avsløre om noen av lederne har spist en ekstra dessert. For eksempel ved at Svømmeforbundet var pioner på å la alle elitesvømmerne ha treningsleire sammen, og slik kunne hente Sarah Louise direkte inn i toppidrettsmiljøet sammen med først Alexander Dale Oen og nå Henrik Christiansen etter at hun mistet førligheten..
NETTOPP den forståelsen gjør innsatsen i Paralympics så avgjørende for en delvis urettferdig presset norsk idrettsbevegelse. Vi er fortsatt det eneste landet som har styringen av breddeidrett, paraidrett og olympisk idrett gjennom bare en organisasjon. Det gjør det enklere å kontrollere om fellesmidlene blir brukt riktig; altså om det virkelig er en sammenheng mellom medaljer i Rio og sport som helse og glede for flest mulige både med og uten armer og bein.
Eller som Sarah Louise Rung selv forklarer sammenhengen mellom idretten og hverdagen:
- Jeg er ikke en person i en rullestol jeg er en toppidrettsutøver.
Med hennes første medalje i Rio er det til å forstå.