Nå er oktober måned akkurat over og med det forsvinner alle de rosa sløyfene, muffinsene, plakatene og lignende fra butikkene.
Vis mer
Kanskje har du kjøpt noen rosa produkter, gått med dem nederst i veska eller lagt dem på en kommode hjemme? Kanskje har du snakket om brystkreft med den du kjøpte produktet av, men ikke med noen andre?
Likevel føler du at du har gjort noe viktig, noe positivt. Men har du egentlig det?
Å kjøpe produkter som reklamerer med at de støtter brystkreftsaken kan hjelpe på tre måter.
- Det kan skaffe inntekter til organisasjoner som jobber med brystkreft (, med forskning eller andre viktige saker).
- Du kan vise solidaritet med de som har eller har hatt brystkreft.
- Til sist kan du minne de rundt deg på at de må sjekke seg.
Likevel vil jeg at du skal slutte å kjøpe produktene, eller i hvert fall tenke deg om før du gjør det. Hvorfor?
Fordi det å kun lage oppmerksomhet rundt noe hjelper ikke. Hvor mange tror du har valgt å sjekke seg fordi nærbutikken hadde rosa sløyfer i kassa, eller fordi du valgte å kjøpe en? Få om noen i det hele tatt tenker jeg.
Hvor mye av pengene som blir samlet inn via slike produkter tror du går til kreftsaken? I mange tilfeller, veldig lite (og i noen tilfeller ingenting). Vi mennesker er på mange måter enkle, og grådige. Vi vil støtte en sak, men vi ønsker også at andre mennesker skal vite at vi har gjort det.
I tillegg er vi mye mer tilbøyelige til å gi penger om vi får en liten gave for det. Så går vi rundt og gratulerer oss selv med at vi har gjort noe, mens det vi signaliserer er at vi har gitt 5 kroner til saken for å få en rosa sløyfe som kostet 50, og som vi ikke egentlig trengte.
Løsning: Hvorfor ikke gi pengene direkte til organisasjonene? Da kommer gaven sikkert fram, og du kan selv velge en seriøs organisasjon som vil bruke pengene på det de skal.
u slipper å stole på at sjampomerket som lovte å gi 2 kroner per solgte flaske faktisk gjør det de lover, og ikke minst at de gir til en organisasjon som virkelig gjør en forskjell.
Gaven monner mer fordi pengene går rett til saken. Ingen produksjonsutgifter på sløyfer eller andre ting, kun penger rett i kassa til brukerorganisasjoner, kreftforeningen eller andre gode formål.
Vil du vise solidaritet med mennesker som har brystkreft? Ta kontakt med noen du kjenner som har eller har hatt det, eller en organisasjon og spør om gode måter å gjøre det på. Kanskje kan du også hjelpe noen direkte ved å lytte til deres historie, gjøre noe de har lyst til eller trenger hjelp til å få gjort?
Hvert år dukker de opp i facebookfeeden: Statuser hvor det står kun en farge, en by eller noe annet mystisk. Om man trykker liker eller kommenterer får man ofte en standardmelding fra den som postet statusen, som for eksempel «Nå er det oktober og brystkreftmåneden.
For å øke bevisstheten rundt brystkreft har vi lagd denne aksjonen. Skriv i en offentlig facebookpost hvilken farge du har på Bhen i dag *fnis*. Om noen trykker liker eller kommenterer på posten din, send dem denne teksten i en personlig melding. Husk å ikke avsløre moroa!»
Som mange andre nysgjerrige kommenterte jeg på slike statuser de første gangene jeg så dem. Etter hvert forstod jeg at de er en variant av kjedebrev og jeg sluttet å spørre. Jeg forstår godt at noen syns disse postene er litt frekke og morsomme, men hjelper det i kampen mot brystkreft?
Legg merke til at det i noen av disse kjedebrevene ikke står et pip om hvordan man sjekker seg, eller hvor man kan gi penger. I tillegg får man en særdeles dårlig spredning fordi det er hemmelig hva det dreier seg om, og de fleste facebookvenner vil sannsynligvis ikke bli så nysgjerrige at de trykker på statusen. Igjen får vi en illusjonen om at hvis man har fått noen til å tenke på et problem, så har man gjort noe for å løse det.
Løsning: Hva med å dele en video om hvordan man sjekker seg selv for brystkreft, eller en lenke til en side hvor man kan gi penger til saken? Kanskje vil noen i nettverket ditt gjøre nettopp det, særlig om du kommer med en personlig anbefaling om det?
Noen brystkreftkampanjer har slagord som «save the boobies», «save the tatas» eller lignende. Det de nok ikke har tenkt på er at mange av de som får brystkreft må fjerne brystene. Hvordan skal de tolke et slikt slagord
Det er vel mye viktigere å redde personen som har brystkreft enn puppene? Man kan kjøpe nye, eller la være. Ikke alle hadde pupper før de fikk brystkreft heller, og hadde det helt utmerket uten.
Husk også at mennesker av alle kjønn kan få brystkreft.
Det er nok ubehagelig for mange å snakke om alvorlige sykdommer, og ubehaget kan manifestere seg som dårlig humor, unnvikelse eller lignende.
Jeg ønsker meg at når noen skriver en facebookstatus om brystkreft, og viktigheten av å sjekke seg selv, at man lar være å komme med seksualiserende kommentarer av typen «Oi! Elsker pupper! Trenger vakre kvinner hjelp til å sjekke, så stiller jeg opp på flekken.»
Humor er fint, og samtykkende seksualisering også, men alt til sin tid. Man trenger heller ikke å bli ekspert, men kanskje kan du lettere hanskes med unnvikelsestrangen om du leser deg opp litt? Det finnes mange artikler og historier fra virkeligheten som kan åpne øynene dine for hvordan det faktisk er å ha brystkreft.
I møte med mennesker som er syke sliter mange med å finne på noe å si. Man vil gjerne komme med noen trøstende ord eller en oppmuntring og ikke fokusere på de negative sidene ved det. Men kanskje er det nettopp det vanskelige noen har behov for å snakke om?
Det er ikke så lett å fortelle om bekymringer og plager om man hele tiden blir møtt med slagord som at man må vinne over kreften, være positiv og at alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Hvis man dør av brystkreft, dør man da fordi man ikke har vært positiv nok?
Løsning: Få fram flere historier fra et mangfold av mennesker som har eller har hatt brystkreft. Mennesker med ulike egenskaper og erfaringer som kan gi et nyansert bilde av hvordan det er å leve med diagnosen.
La dem fortelle hvordan de ønsker å bli møtt og komme med tips til hvordan man kan starte en samtale om brystkreft. Hva var det som fikk dem til å sjekke seg, hvordan har de det nå, hva slags støtte syns de er nyttig? Mange syns helt sikkert at positive slagord gir krefter til å komme seg igjennom behandlingen, men husk at vi er forskjellige.
Jeg anbefaler Lene Wikanders bok «Fuck tante Augusta» som en motvekt til positivitetstyranniet. Den er en humoristisk og dønn ærlig fortelling om livet med brystkreft, og ikke minst om tiden etterpå og utfordringene man kan møte da.
Sjekk deg selv nå
Og til sist, en lenke til Kreftforeningens side om brystkreft. Her kan man lese om hvordan man kan sjekke seg selv for celleforandringer, hvordan man kan gi penger til kreftsaken, med mer. Hvis man lærer mer om faresignalene og sprer god informasjon om hvordan det er å gå igjennom en behandling er det flott. Med tanke på at en av tolv norske kvinner får brystkreft er det fint å kunne noe om det. Så er man bedre forberedt om det skjer med en selv eller noen som står en nær.