bilindustrien

fra ONECALL

FILM: Eggallergi, oppkast og en ondskapsfull og usedvanlig flatulent tante er hovedingrediensene i Hanne Larsens spillefilmdebut «Gilbergs grusomme hevn», som handler om elleve år gamle Gilbert som nettopp har flyttet til et nytt sted, og er desperat etter å kvitte seg med kallenavnet «Spybert». Han finner raskt tonen med sin nye nabo Line, og er så ivrig etter å gå i bursdagsselskapet hennes at han overbeviser foreldrene om å la ham bli hjemme mens de reiser til Spania på jobbreise. Betingelsen er at hans eksentriske tante Doris skal sitte barnevakt, hvilket er en avtale Gilbert raskt kommer til å angre.

Som så mange andre barnefilmer er «Gilberts grusomme hevn» dypest sett en historie om vennskap, utenforskap og om å være den man er, men enten man er ti eller førti ligger hovedappellen i prompinga, prosjektilspyinga og Gilberts krig mot den psykopatiske Doris. Den største innsigelsen mot filmen er derfor at Larsen og hennes medforfatter Kathrine Valen Zeiner ikke har valgt å rendyrke dette aspektet, men snarere lar det krydre en utpreget kompetent og konvensjonell fortelling som også den yngre del av publikum bør ha gode forutsetninger for å forutse hvor vil ende. Eller sagt på en annen måte: Problemet med «Gilberts grusomme hevn» er ikke hva som er på lerretet, men hva den får deg til å ønske at var der.

For med Gisken Armand i storform som tante Doris – et Frankensteins monster sydd sammen av buldrende tarmgass, bråkete knokler og et grotesk, umettelig oppmerksomhetsbehov – er det nær sagt umulig å ikke se for seg filmen som kunne ha vært. Armand løfter filmen hver gang hun trer inn i bildet, og aller best er hun når hun er alene foran kameraet. I disse scenene er ikke «Gilberts grusomme hevn» lenger en barnefilm i tradisjonell forstand, men en svart komedie som treffer både unge og voksne i den samme intuitive blindflekken der humor umerkelig glir over i et forstyrrende alvor.

Sammenliknet med disse høydepunktene framstår det gryende vennskapet – og den potensielle romansen – mellom Gilbert (Simon Hobbel Rosendahl) og Line (Hannah Dybvand) som skjematisk og en smule livløs. Og med unntak av Egil Hegerberg, som tilfører Gilberts far en keitete sjarm, er det få av skuespillerne som utmerker seg i den ene eller den andre retningen. Bortsett fra pappa og tante Doris er det faktisk ingen av rollefigurene som blir noe mer enn arketyper, hvilket i alle fall for et voksent publikum gjør det vanskelig å leve seg inn i hovedpersonens allergirelaterte traumer.

Ser vi bort fra Armand er det i det hele tatt noe litt pregløst og omtrentlig over «Gilberts grusomme hevn». Størstedelen av filmen utspiller seg i den type nyrenoverte villaer man ofte ser i norske reklamefilmer for rengjøringsspray og sunnere varianter av tradisjonelle påleggsprodukter, hvor kalde farger, rene flater og et påtakelig fravær av levd liv automatisk gjør at publikums oppmerksomhet trekkes mot det som skal selges eller – som i dette tilfellet – fortelles.

Ei heller får vi noe konkret informasjon om hvor vi befinner oss hen. Det står riktignok Furuset på trøyene til Gilberts nye hockeylag, men man får inntrykk av at familien ganske enkelt flytter fra ett identitetsløst villastrøk til et annet.

Fotograf Philip Øgaard er kjent for sitt mangeårige samarbeid med Hans Petter Moland, og har fotografert viktige norske filmer som «Døden på Oslo S», «Ti kniver i hjertet» og «Salmer fra kjøkkenet». Her komponerer han enkle bilder som er lette å lese, og som er tiltalende på et rent overflatisk plan, men som tilfører filmen lite i form av atmosfære og særpreg.

Lyddesigner Bent Holms innsats er derimot helt essensiell for at filmen skal fungere. Hans rumlende tarmlyder og kneppende knokler bygger opp under Doris’ truende, hekseaktige tilstedeværelse, og er en viktig motvekt til den anonyme produksjonsdesignen.

Denne uttrykksmessige anonymiteten – eller kanskje rettere sagt kontrasten mellom burleske og fantastiske enkeltelementer og en demonstrativt vanlig og jordnær verden – er et kjent fenomen i norsk barnefilm, hvor det synes å være bred enighet om at tydelighet er alfa og omega.

Og, selv om norske barnefilmer sett under ett er langt mer kommersielt og kunstnerisk vellykkede enn norske filmer laget for ungdom og voksne, resulterer denne tankegangen ofte i filmer med et endimensjonalt og lite spennende filmspråk. Billettsalget tyder på at dette fungerer helt fint for kjernepublikummet, men for de voksne som skal følge barna på kino blir det ofte simplistisk og lite engasjerende.

I utgangspunktet har imidlertid mange norske barnefilmfortellinger potensial til å appellere til et voksent publikum på samme måte som Pixars populære animasjonsfilmer. Og i ei tid da det er vanskelig å finne et voksent publikum for norske filmer som ikke handler om Andre verdenskrig – eller på andre måter feirer norsk historie, kultur og natur – framstår det å ekspandere barnefilmens nedslagsfelt som en mulig redning for den populistiske norske filmkunsten.

Hadde for eksempel «Gilberts grusomme hevn» gjort krigen mellom hovedpersonen og hans horrible slektning til hovedforestilling etter mønster av «Alene hjemme», kunne man endt opp med en klassiker for hele familien.

Det er naturligvis urimelig å kritisere en film ut fra oppfatninger om hva den burde være snarere enn hva den er, for ikke å si å kritisere en barnefilm fordi den ikke løser strukturelle problemer som er spesifikt knyttet til filmer laget for voksne. Når undertegnede likevel gjør seg skyldig i en slik retorikk er det fordi «Gilberts grusomme hevn» inneholder kvaliteter som langt overskrider dens målgruppespesifikke og litt lite engasjerende kjernefortelling, og som derfor burde ha blitt ivaretatt bedre. I likhet med blant andre Laila Goody, Trine Wiggen og Hege Schøyen er Gisken Armand en skuespiller som egenhendig kan heve kvaliteten på en film, og «Gilberts grusomme hevn» står og faller i praksis på hennes innsats.

Det vil si, oppkastet, tarmgassene og flammene som på et tidspunkt står ut av munnen på Doris lot også til å ha gjort sterkt inntrykk på de to tiåringene som befant seg på pressevisningen – og som etter alt å dømme delte undertegnedes oppfatning om at det med fordel kunne vært gjort plass til mye mer av den slags.