Mange mener mye om det planlagte 22. juli minnesmerket på Sørbråten i Hole.
Alle er ikke klar over at det ligger på fastlandet, 900 m fra Utøya, midt blant redningspersonene som helt instinktivt kastet seg ut i private båter for å redde livredde og sønderskutte ungdom vekk fra Utøya. Med eget liv som innsats gjorde disse livreddende behandling og til slutt sikret de døde sammen med politiet.
Aftenposten gir en samtidskunstner en dobbeltside med overskriften: «Vi må tåle smerten fra Utøya-minnesmerket». Når vi ber om den samme plassen til å svare på kritikken er det dessverre plassmangel.
VG mener at «Vi kan ikke svikte Utøya-ofrene nå». Sannheten er at Utøya-ungdommene ble sviktet på flere fronter 22. juli, 2011. Redningspersonene langs Utstranda sviktet ikke denne dagen. Det er disse som ikke kan leve med et minnested på Sørbråten som en daglig påminnelse av den verste dagen i deres liv.
Det er en bred enighet langs Utstranda at det blir feil med et minnested på Sørbråten. Hole kommune sa nei til utforming og plassering på Sørbråten.
Staten valgte å tilsidesette lokaldemokratiet og kjørte igjennom en statlig reguleringsplan. 120 husstander langs Utstranda tok seg tid til å levere innsigelse mot utforming og plassering innen høringsfristen til reguleringsplanen midt i julestria 19. desember 2014.
Denne saken handler ikke om politikk eller kunst, den handler kun om mennesker som var ufrivillig vitner til at 69 ungdom ble brutalt tatt av dage og mange skadet for livet.
Vi mennesker burde stå sammen etter en sånn tragedie, å respektere at man har et felles behov for å gå videre, men også å minnes. Hole kommune kan være vertskap for et nasjonalt minnested, men man må ta hensyn til lokalbefolkningen i valg av sted.
Vi på Utstranda reagerer sterkt på at mennesker i denne tragedien rangeres og at noen setter opp et hierarki på hvem de mener har det verst. Og i denne pyramiden blir – i deres øyne – redningsmenn og naboer taperne og bør holde ut smerten ved et minnesmerke på Sørbråten.
AUF og Støttegruppen for 22. juli har tatt til orde for at nasjonen trenger akkurat Sørbråten for å sørge og bearbeide sine traumer. Nasjonens interesser er altså også i deres øyne viktigere enn deres egne naboer på Utøya som tro til og reddet deres egne ungdommer og gjorde en formidabel innsats 22. juli, 2011 og helt sikkert forhindret flere drepte og skadde.
Selv har AUF og de direkte etterlatte og alle som var på Utøya denne dagen sitt eget vakre private minnested på Utøya.
AUF og Støttegruppen satt i styringsgruppen som plasserte et nasjonalt minnested akkurat på Sørbråten – der står det å lese i grunnleggende premisser for arbeidet;
«AUF ønsker ikke et nasjonalt minnested på Utøya. For AUF er Utøya et minnested i seg selv, samtidig som man ønsker å normalisere livet på øya, og rette blikket fremover. Det er heller ikke ønskelig å legge opp til fremtidig valfart til øya av utenforstående. Det nasjonale minnestedet bør derfor plasseres på fastlandssiden».
AUF ønsker for seg det samme som vi «naboer» ønsker for oss. Forskjellen er at lokalbefolkningen aldri satt i styringsgruppen eller ble tatt hensyn til av noen . I AUF sin kommunikasjon vises det ingen forståelse for at vi har de samme behovene for å ta dagliglivet tilbake og gå videre som de selv har.
Utøya ligger der – ja – det har den alltid gjort og representerer ikke noe nytt – men for mange uendelig sorg og sterke synsinntrykk og opplevelser man helst skulle ha vært foruten. Utøya representerer ingen endring visuelt. Et minnested i vårt bomiljø vil representere en brutal endring. Alle besøkende kommer som følge av at 69 ungdom ble brutalt henrettet i vårt nærmiljø, noe beboerne langs Utstranda må få lov å bearbeide i ro.
Kunnskapen man har fått i ettertid om belastningen for lokalbefolkningen på Utstranda og psykososiale konsekvenser burde være enkel å forholde seg til og dermed burde beslutningen om minnested på Sørbråten bli endret.
Det er mange etterlatte som står sammen med oss og ikke vil ha sitt barns navn inngravert i dette minnestedet av respekt for nettopp de som forsøkte å redde deres barn denne dagen. De etterlatte blir av flere brukt i argumentasjonen for å få på plass et minnested på Sørbråten – som om de etterlatte er en samlet gruppe – det er de ikke.
Vi har registrert at vi har blitt kritisert for å være lite konstruktive og samarbeidsvillige med tanke på å få på plass en omforent løsning.
Sannheten er at vi de siste 2 ½ årene har henvendt oss flere ganger til AP, AUF, Støttegruppen og regjeringen med ønske om dialog. Etter gjentatte forespørsler fikk vi et møte med AP, AUF og Støttegruppen og fikk presentert vår desperasjon og inderlige behov for en annen plassering av det nasjonale minnestedet enn i synsfeltet vårt mange ganger om dagen.
Tilbakemeldingen er unison – beslutningen er tatt – den kan ikke gjøres om og det er dagens regjering sitt ansvar å gjennomføre den.
Departementets gjentatte budskap er: «Sørbråten ligger fast».
Vi oppfatter dessverre ikke dette som et ønske om dialog. Vi har gjentatte ganger presentert forslag til alternative plasseringer uten at noen har valgt å gå i dialog med oss om disse.
Når staten nå har gått vekk fra selve uttrykket og Memory Wound kan i prinsippet et minnested plasseres hvor som helst – hvor vi også som sterkt berørte – kan oppsøke det når vi selv ønsker og slippe å «bo» i det.
Når Staten kommer med et forslag til forlik om å endre kunstnerisk uttrykk så er det et forslag til forlik som ikke forholder seg til selve søksmålet som handler om plassering, ikke uttrykk, og er et forslag vi dessverre ikke kan akseptere. Det er å forvente at staten var klar over dette når de valgte å fremsette forliksforslaget.
Vi er stolte av at vårt lokalsamfunn stilte opp i medmenneskelighet den dagen. Konsekvensene for mange har vært store, menneskelig sett.
La oss skape et minnested som samler folket uten å påføre mer lidelse og splid om en plassering som beboerne langs Utstranda inderlig ber om å få slippe.
Vi har en mektig motpart, men for mange av oss finnes det ikke noe valg – dette handler om vår hverdag – vår psykiske helse – for mange et «være eller ikke være».
Takk for støtten!