bilindustrien

fra ONECALL

KONSERT: «Rocken er død!» er en påstand som kun kan komme fra en innavlet og navlebeskuende hovedstadselite.

I hvert fall om man skal tro Turboneger-bassist Thomas Seltzers kronikk fra i vinter, som kom til midt i et ordskifte om hvorvidt det var på tide å gravlegge gitarmusikken. Allerede da var det rukket å bli en døll debatt, fordi det hele føltes misforstått.

Joda, det finnes fortsatt en drøss med rockeband der ute – blant andre Foo Fighters, Eagles of Death Metal, Turboneger og, enten du liker det eller ei, Nickelback – hvis musikk er av voldsom betydning for en langt større del av befolkningen enn dem av oss som blir musikkritikere.

Om kveldens konsert med sistnevnte illustrer noe, så er det vel nettopp at rocken er fanget i fortiden.

Og dét er langt mindre et spørsmål om lydlandskap som verdier: Allerede under låt nummer to bjeffer bandets mesterhjerne Chad Krueger at lystobjektet hans «looks so much cuter with something in your mouth». Kameramannen er selvsagt på ballen, og får filmet den peneste unge piken på første rad.

Idet «Something in Your Mouth» endelig er over, forklarer Krueger at han har tenkt på én ting siden flyet hans landet (hm, hva kan det være?): At de norske jentene er de vakreste i hele verden (åh, smigrende!). Faktisk er de så nydelige at om du ikke tror ham, så har du bare å reise rundt i verden og se hvor stygge alle de andre er!

Digge damer er et tema som i sin tid inspirerte ham til å skrive påfølgende «Figured You Out», som inneholder de minst like subtile linjene «I like the dirt that’s on your knees/And I like the way you still say please/While you’re looking up at me». Der og da ligner frontmannen skummelt mye på typen man støter på i pornofilmer, han som sliter med å tømme seg om ikke jentene nærmest kveles av kjønnet hans.

Sammen utgjør disse to kuttene konsertøyeblikket der Nickelback faktisk gjør seg fortjent til sitt mæle som Verdens Mest Forhatte Band.

Selv har jeg lenge likevel synes det har vært noe urettferdig med hele heksejakten på Chad Kreuger & co., fordi prosjektet deres er så upretensiøst. Coldplay-vokalist Chris Martin er naturligvis helt på jordet når han kaller Nickelback et bra band, men det finnes langt mer irriterende musikk der ute – det er bare å ta turen til din nærmeste samtidsmusikkfestival.

«This isn’t our «The Wall» or anything like that,» uttalte Kreuger om deres forrige fullengder, og fortsatte: «This is just four guys jumping back in the studio to write and record 11 new songs». Den samme uanstrengte attityden preger også konserten, til Nickelbacks fordel.

Så kjapt den sjelløse kukhardrocken deres har fått ristet av seg de verste dråpene med kvinneforakt, finner de nemlig tilbake til sitt harmløse modus operandi: Dumt og dårlig, men ikke uten evne til å underholde.

Ta bare «Photograph», en banal powerballade som hamrer så hardt den kan på alle de «riktige» knappene. Før gjennombruddet skal angivelig Kreuger ha nilyttet til kommersiell radio, i håp om å knekke koden på hva som får en melodi til å favne bredest mulig, og nærmere full klaff har han neppe verdt.

Det mest minneverdige øyeblikket finner likevel sted idet to kvinnelige fans får komme opp på scenen for å bidra under «Rockstar». Selv om de synger usannsynlig surt lar frontmannen dem lede an, fordi dette – som han selv understreker – tross alt er en karaokeversjon.

Karaoke føles det strengt tatt også som da kvartetten tolker «Everlong» under ekstranummeret. Det sympatiske fløtefjeset Ryan Peeke står for anledningen ved roret, som selv om han er en mer interessant vokalist enn Kreuger er ute av stand til å nærme seg ømheten i Foo Fighters original. Desto verre er det med trommeslager Daniel Adair, som får også dette kuttet til å minne vagt om et bonusspor fra «St. Anger».

I likhet med de senere dagers Metallica, er også Nickelback et band som sliter med å tilpasse seg det nye årtusenet. I stedet klamrer de seg fast til en fortid som kun blir blekere hver gang noen forsøker å gjøre gjenbruk av den.

Sånn er det jo gjerne med ikke-fornybare ressurser.