bilindustrien

oDet er tidlig morgen i Slemmestad i Buskerud. Klokka har så vidt passert halv sju den 13. september 2003, og sola er på vei opp over horisonten. Det er lørdagsstille i gatene, de fleste sover.

Så smeller det. En sprengladning på fem kilo detonerer kloss inntil en vegg utenfor lokalene til menigheten Sannhetens Ord.

Det voldsomme lufttrykket blåser ut vinduene og river løs stein og metallfragmenter fra det massive murbygget. Glass farer gjennom den kjølige morgenlufta. Tjukk, svart røyk stiger til himmels.

Så blir det stille, før lyden av sirener rykker nærmere og lufta over det lille tettstedet piskes opp av rotoren til et politihelikopter.

En bil kjører rolig vekk fra området før nødetatene når fram til eksplosjonsstedet.

I bilen sitter søskenparet Rita og Tom.

Dømt til tre års fengsel

–Jeg ble helt nummen i kroppen. Fy søren, tenkte jeg, det var et voldsomt smell. Jeg er sjeleglad for at det ikke gikk med menneskeliv.

Rita Kvennsjø (48) snakker om smellet som for 13 år siden endevendte livet hennes.

To dager etter eksplosjonen ble hun og lillebroren Tom pågrepet og siktet for bombeangrepet. Broren erkjente straffskyld, Rita har hele tiden nektet. Begge ble i Drammen tingrett dømt til tre års fengsel i 2006.

I tillegg ble en tredje person dømt for medvirkning. To andre siktede ble frikjent.

Kunne blitt alvorlige skader

Rita Kvennsjø har skiftet navn, men bruker overfor Magasinet sitt gamle navn – det som står i dommen og som hun beholdt til hun slapp ut av fengsel.

48-åringen møter oss et sted utenfor Oslo. Hun sier hun vil ha ro og fred, og ber derfor Magasinet om å ikke oppgi hvor hun for tiden bor.

Hun dytter opp en diger jernport, den første av flere som leder opp til ei hytte som hun låner av ei venninne. Venninnas ti-tolv store hunder bjeffer i munnen på hverandre inne på tomta, innelåst i et digert bur. Rita snakker rolig til dem for å få dem til å tie stille.

–Alvoret sank først inn da jeg hørte politihelikopteret. Det var helt forferdelig, jeg var livredd. Det at det bodde folk i nærheten var helt grusomt å tenke på. Jeg ante ikke rekkevidden av det jeg hadde vært med på.

To av de nærmeste leilighetene fikk store skader i eksplosjonen. I den ene ble ei ung jente slynget ut av senga og fikk en glassbit i foten. Et barn i en annen leilighet fikk glasskår over seg, men slapp unna uten fysiske skader.

Tekniske etterforskere gjorde det seinere klart at bare flaks gjorde at ingen ble drept eller alvorlig skadd i eksplosjonen.

Tidligere medlemmer i menigheten

Rita anket tingrettsdommen, og ble i Borgarting lagmannsrett frikjent for forsøk på mordbrann. Hun fikk dermed redusert dommen til ett år og tre måneder. I tillegg ble hun dømt til å betale erstatning til de skadelidende.

Tom oppga som motiv for bombeangrepet hans bitterhet mot Sannhetens Ord, menigheten hvor Rita og moren deres hadde vært medlemmer i seks års tid.

Da Rita Kvennsjø brøt ut av menigheten i 2003, ble hennes daværende ektefelle, deres barn og Ritas mor værende i menigheten. Deretter fulgte en opprivende, personlig og uforsonlig strid, noe som seinere ble dokumentert i rettsbehandlingen.

Fra flere av de involverte ble det framsatt grove påstander. Konflikten endte til slutt med den desperate handlingen 13. september 2003.

–Tom var helt fortvilet – også på mine vegne – og ville skape blest om det han oppfattet som en sekt og alt som foregikk i den.

Rita har alltid hevdet at hun forsøkte å stoppe broren.

–Da jeg hørte om planene hans prøvde jeg å overtale ham til å ikke gjennomføre bombingen, men han hadde bestemt seg. Først nektet jeg å bli med, men han var ikke edru og ville ha meg til å kjøre. For å unngå at han skulle kjøre i beruset tilstand, gjorde jeg som han ønsket.

- Prøvde å stoppe broren

I avhør forklarte broren at han plasserte dynamitten tett inntil veggen utenfor lokalene til Sannhetens Ord på industriområdet i Vaterlandsveien 33 på Slemmestad, og detonerte ladningen. Selv satt søskenparet bare 45 meter unna der bomba gikk av.

– Hva tenker du om dommen du fikk?

–Jeg har tatt straffen min og lagt det kapittelet bak meg, men jeg kommer aldri til å innrømme noe jeg ikke har gjort. Jeg var på åstedet da det smalt fordi jeg ville unngå at Tom kjørte i beruset tilstand, og for å overtale ham til å demontere sprengladningen.

–Angrer du på det som skjedde?

–Jeg føler ikke at det er noe jeg kunne ha gjort annerledes, ikke egentlig. Jeg prøvde å stoppe Tom, men det var nytteløst. Hvis jeg ikke hadde kjørt ham den dagen ville han ha kjørt selv, og da kunne det gått enda verre. Men det er klart, det som skjedde burde aldri ha skjedd, det er vanskelig å tenke på at noen kunne ha blitt skadd, eller i verste fall mistet livet.

Truende episoder før det smalt

Sannhetens ord ble etablert i 1994. Lederskapet består av fire pastorer og en bønne- og omsorgsleder. Ifølge nettsidene er Sannhetens Ord «en evangelisk frimenighet som har et rikt og variert virkeområde».

Magasinet har vært i kontakt med pastor Rune Gravdal, som er den eneste av fire pastorer som jobber heltid i menigheten.

Han forteller hvordan menigheten opplevde bombeangrepet i 2003.

–Det er klart at det var skremmende og traumatisk og oppleve noe så dramatisk som et bombeangrep mot menigheten vår. Vi takker Gud for at ingen ble alvorlig skadd eller drept.

Ifølge Gravdal var det mye uro i tida før bomba smalt.

–Vi opplevde flere truende og ubehagelige episoder i forkant av det som skjedde, og vi var godt kjent med at noen ville forsøke å ramme menigheten.

–Så dere ble ikke overrasket da det smalt?

–Selve bomba kom som et stort sjokk, sier Gravdal.

Trakk paralleller til Knutby

Bombeangrepet fikk stor nasjonal oppmerksomhet. Mens de skyldige raskt ble pågrepet, var det i stedet menighetens lukkede, indre liv og leven som ble gjenstand for medieoppmerksomheten.

Det verserte påstander om hjernevasking, demonutdrivelser, bortføringer og falske anklager mot dem som hadde meldt seg ut.

–Under rettssaken ble det trukket paralleller til den svenske Knutby-menigheten. Hvordan opplevde dere en slik kobling?

–Rita trakk denne parallellen. Vi har ingen kommentarer til hvordan vi opplevde dette, sier Gravdal.

Da Rita Kvennsjø meldte seg ut av Sannhetens Ord i 2001, hadde hun vært medlem siden 1995. Hun har fire barn med eksmannen, og ett fra et tidligere forhold.

–Frykten for å miste mann og barn holdt meg igjen lenge, men til slutt nådde jeg et punkt hvor jeg bare måtte vekk fra galskapen.

Hun forteller om episoden som fikk henne til endelig å forlate frimenigheten:

–Et av barna mine ramla på sykkelen og skadet seg, og da fortalte de meg at det var Guds straff. At det skjedde fordi jeg var ulydig. De sa at jeg hadde mistet beskyttelsen fra Gud. Det var så drøyt, så vondt å forholde seg til.

Hun skifter stilling i plaststolen.

–Jeg kjente at det bygde seg opp et sinne i meg, og det føltes veldig befriende. Jeg hadde undertrykt følelsene mine så lenge, men da de blandet inn ungen min på den måten ble jeg forbanna. Jeg tror det var det som redda meg, endelig torde jeg igjen å stole på mine egne instinkter. Det var som om jeg hadde vært i dvale i flere år.

- Strammet grepet

Hun hadde blitt tatt godt imot av menigheten. Men gradvis endret det seg.

–De var gjestfrie og omsorgsfulle i starten. Og de var rause med penger. Sakte, men sikkert strammet de grepet om meg. Jeg måtte spørre lederskapet om alt, de ville ha full kontroll på alt jeg foretok meg. Skulle jeg kjøpe nye klær skulle det først diskuteres med dem, for ikke å snakke om større avgjørelser som valg av utdannelse, feriereiser og bosted.

Et lyn flerrer over himmelen. Sekunder seinere braker det løs over skogshytta. Vi flytter oss inn når de første regndråpene smeller i bordet.

–Det var helt forferdelig. Jeg følte meg misbrukt psykisk og åndelig. Jeg fikk høre at jeg var et gruskorn i Guds øye, et råttent eple blant friske epler.

Hun himler med øynene.

–Det er helt sjukt å tenke på nå, men da jeg sto midt oppi det tenkte jeg at de hadde rett. At det var noe galt med meg, at jeg var et ureint menneske. At jeg var, som de sa, et kjøttstykke blant diamanter.

Hun synker tilbake i furusofaen inne i hytta.

–Jeg ble totalt hjernevasket. De snakker så fint om Gud og himmelen, men virkeligheten er et sant helvete.

- Et feilaktig bilde

For pastor Rune Gravdal er påstandene smått absurde, sett i lys av det påfølgende bombeangrepet:

–Det er vanskelig å forstå hvordan ansvaret for bomba kan plasseres hos oss. At de som utførte handlingen skal ha blitt drevet til det i desperasjon er en påstand som for oss virker underlig når vi vet hva som ligger bak. Det som har kommet fram i media gir et helt feilaktig bilde, sier han til Magasinet.

Han benekter at lederskapet i Sannhetens Ord tar del i medlemmenes valg av utdannelse, bosted, ferie eller kleskjøp, men forteller at de gjerne kommer med råd.

–Det er heldigvis ikke slik at vi som lederskap har mandat eller ønske om å styre medlemmene våre i slike prosesser, når man er medlem i en menighet er alt helt frivillig. Derimot stiller vi opp og ber etter behov, og hjelper medlemmer som søker råd og hjelp, sier han.

- Ble oppfordret til å bryte med barna

Rita forteller at hun og broren fikk tre brev fra mora etter at Rita brøt med sekten, brev som fortalte at hun ikke ville ha noe mer med dem å gjøre.

–Mamma har seinere fortalt at lederskapet sto over henne og tvang henne til å skrive brevene. Hun ble bedt om å kutte all kontakt med sitt eget kjøtt og blod, det var rein djevelskap. Hjernevasket som hun var torde hun ikke annet enn å adlyde.

Rita Kvennsjøs mor, Gerd Elisabeth, bekrefter overfor Magasinet at hun ble oppfordret til å bryte kontakten med barna sine av lederskapet i Sannhetens Ord.

–Det finnes ingen ord som kan beskrive hvor vondt det har vært. Jeg gjorde det jeg fikk beskjed om, sier hun.

Fortsatt synes hun det er vondt å tenke tilbake på det som skjedde.

–Lederskapet i Sannhetens Ord ba meg om å skrive til ungene og forklare situasjonen, og det var de som formulerte innholdet. Jeg kuttet all kontakt med Rita og Tom, og med barnebarna, forteller hun.

I flere år var barna ikke-eksisterende for henne. Hun hadde heller ingen kontakt med søsteren sin og hennes familie.

–Jeg gjorde alt de sa. De bestemte hva jeg skulle tenke og føle, jeg torde ikke å gjøre noe ut ifra mine egne tanker og vilje. Jeg adlød lederskapet i ett og alt. Jeg hadde aldri brutt kontakten med ungene mine av egen vilje, jeg fikk en ordre som jeg måtte gjennomføre, sier Ritas mor.

–Hvordan opplevde du bombeangrepet mot menigheten du selv var medlem av?

–Det var helt forferdelig. Jeg visste at Tom savnet meg. Hvis jeg hadde fulgt hjertet mitt hadde jeg opprettholdt kontakten med barna mine hele veien. Rita og jeg har funnet tilbake til hverandre, Tom og jeg fikk dessverre aldri ordnet opp.

Brøt til slutt med menigheten

For Ritas mor er bruddet med sønnen et valg hun i dag angrer dypt på. To år etter bombeangrepet ble Tom hardt skadd i en MC-ulykke.

–Han ble aldri seg selv igjen etter ulykka, han fikk store skader, blant annet et kraniebrudd som førte til personlighetsforandringer. Jeg skulle så ønske at vi hadde funnet tilbake til hverandre før han døde, og at alt var som det skulle mellom oss. Jeg må leve med konsekvensene av valget jeg tok om å la meg lede av Sannhetens Ord. Det er som om jeg har et stort, blødende sår i meg, sier Ritas mor.

Hun brøt selv med Sannhetens Ord for noen år siden, og har i dag god kontakt med dattera. Rita forteller at hun i dag skjønner hvorfor mora reagerte som hun gjorde.

–Jeg vet akkurat hvordan hun har hatt det. Mamma og jeg har tilgitt hverandre for det som har skjedd, sier Rita.

Pastor Rune Gravdal avviser overfor Magasinet at Rita Kvennsjøs mor ble presset til å bryte med datteren da hun meldte seg ut av Sannhetens Ord.

–På ingen måte. Hun hadde selvsagt en svært vond og krevende tid etter bombesaken, men hun bestemte selvfølgelig helt selv om hun ville ha kontakt med datteren eller ikke. Vi forsøkte så godt vi kunne å støtte og hjelpe henne i en veldig vond periode. På den tiden var det nok begrenset hvor mye kontakt moren til Rita maktet eller ønsket å ha, men hun ble ikke utsatt for press fra oss på noen måte.

- Usanne historier

Søskenparet fikk sympati fra flere hold, blant annet gjennom mediadekningen som fulgte. Pastor Rune Gravdal synes ikke det er overraskende.

–At noen sympatiserte med de dømte er kanskje ikke så underlig når de som utførte ugjerningen ble framstilt som ofre i utallige medieoppslag. Menigheten vår ble karakterisert som et sted hvor mennesker ble trakassert og kontrollert, og ordlyden var at vi fikk som fortjent. Det har versert utrolig mange usanne historier rundt vårt virke.

–Vi er en helt vanlig frimenighet, men vi må regne med å bli omtalt med forskjellige ord. Noen ser på alt utenfor den norske kirken som sekter, mens andre omgår begrepet mer varsomt. En del forsøker å bruke betegnelsen sekt som et skjellsord for å stemple oss som noe annet enn det vi er.

–Så hva er det som definerer Sannhetens Ord som trossamfunn?

–Sannhetens Ord Bibelsenter er en evangelisk frimenighet med et variert virkeområde. Vi bekjenner oss til de klassiske felleskristne trosbekjennelsene, og tilhører det som ofte blir kalt den pinsekarismatiske familien. Vi feirer gudstjeneste hver søndag med sang, undervisning og bønn. For de minste barna har vi søndagsskole, og vi har et bredt familietilbud med kor, juniortreff og et pulserende sang- og musikkmiljø. Vi har et stort hjerte for å hjelpe fattige og mennesker i nød, og vi har faste og periodiske prosjekter som vi støtter, forklarer pastoren.

Fortsatt troende

Det buldrer over den mørke skogen. Bikkjene uler urolig i buret utenfor.

Snart ett år er gått siden Tom døde.i

–Livet hans gikk i stykker etter bomba, og det ble mye alkohol. Stakkars Tom, det ble veldig vanskelig for ham. Jeg vet at han angret på det han gjorde. Det var en desperat handling som aldri skulle ha skjedd, sier Rita.

Hun tar på seg ei sort treningsjakke, bikkjene logrer og piper når de skjønner at det er foringstid.

48-åringen håper å stable livet sitt tilbake på plass.

–Jeg prøver å finne balansen igjen, og det skal jeg klare.

Hun klør en av bikkjene bak øret.

–Jeg har tatt imot dritt nok for et helt liv.

–Tror du fortsatt på Gud?

Ei solstråle treffer henne midt i ansiktet. Hun lukker øynene, blir stående og tenke.

–Det fine er at det gjør jeg faktisk. Jeg tror på en god Gud.

Magasinet har vært i kontakt med Ritas tidligere ektefelle og hans advokat, som ikke ønsker å kommentere saken.