Archive for December 27th, 2016

Maskoten hånet stjerna etter kampen. Det fikk manageren til å frese: – Går over streken

(Dagbladet): Det ble ikke helt den starten Sam Allardyce hadde håpet på som sjef for Crystal Palace.

Det så lenge lovende ut da Yohan Cabaye ga «Big Sam»s menn ledelsen etter 26 minutter, men etter at Christian Benteke leverte et svakt forsøk fra ellevemeteren gikk det nedover.

Troy Deeney var langt sikrere da han fikk muligheten fra straffemerket etter 71 minutter, og sørget for poengdeling, men etter kampen hadde Allardyce plukket ut en noe uvanlig kanal for sitt sinne. Han tok det nemlig ut på hjemmelagets maskot.

- Går over streken

Maskoten Harry The Hornet hadde holdt seg ute av den rutinerte managerens søkelys under selve kampen, men det var etter sluttsignalet at han klarte å erte på seg motstanderen.

Crystal Palaces lynving Wilfried Zaha hadde tidligere pådratt seg et gult kort for filming – noe Harry The Hornet valgte å gjøre et nummer av ved å stupe foran Zaha etter kampslutt.

Ifølge The Independent måtte en rasende Zaha holdes tilbake av flere i apparatet rundt Crystal Palace, og Allardyce var heller ikke nådig i sin kritikk av opptrinnet da han møtte pressen.

- Her går maskoten over streken, gjør han ikke? Premier League og forbundet må se på dette og finne ut hva de vil gjøre, men egentlig er det opp til Watford å fikse dette, var meldingen fra Allardyce.

- La oss flire av dette

Manageren var heller ikke overbevist om at dommer Kevin Friend gjorde rett da han trakk opp det gule kortet til Zaha.

- Det var straffe. Det kan kanskje diskuteres hvorvidt den første kontakten var utenfor 16-meteren, men det er vanskelig å avgjøre. Ingen blir så sinte om de faktisk filmer, sa han ifølge The Telegraph.

- Å ikke sitte igjen med noe, og at Wilfried får det gule kortet, er veldig skuffende.

Watford-manager Walter Mazzari tok ikke like alvorlig på episoden da han fikk spørsmål om sine tanker rundt det etter kampen.

- La oss flire av dette. Alt trenger ikke være et drama, sa han.

Og det er flere som tar Mazzaris råd. En av dem er den tidligere storscoreren Ian Wright som tirsdag morgen skrev på Twitter at han mer enn gjerne stiller opp som Harry The Hornets forsvarer om han må inn på teppet hos forbundet.

Tuesday, December 27th, 2016 Bil No Comments

Emilie Meng (17) ble funnet død på julaften. Nå jakter politiet etter gjerningspersonen i et bestemt område

(Dagbladet): Julaften ble Emilie Meng (17) funnet død i en innsjø i Borup i Sjælland. Siden den danske 17-åringen forsvant i sommer har store letemannskaper ikke gitt opp håpet om å finne henne.

Lørdag ble hun funnet av en hundeeier som var på luftetur.


FUNNET DØD: Dansk politi bekrefter at det var Emilie Meng fra Korsør som ble funnet død i et vann ved Borup i Køge på julaften. 17-åringen har vært savnet siden 10. juli.
Foto: Scanpix Danmark / NTB scanpix
Vis mer

Jakter gjerningsperson

Nå leter politiet etter en eller flere gjerningspersoner som drepte Emilie Meng. Søndag bekreftet politiet at Meng har blitt utsatt for en forbrytelse.

Den danske avisa BT skriver i dag at politiet leter etter gjerningspersonen(e) i et bestemt område.

Politiet forsøker nå å kartlegge hvem som har oppholdt seg i området ved Regnemarks Bakke mellom Ringsted og Køge.

Innsjøen ligger ikke langt fra motorveien E 20, og få kilometer fra en campingplass. Trafikken fra både veien og campingplassen gjør at det farter mye folk i området, men samtidig betegnes området som øde, skriver BT.

Det er uvisst når Meng havnet i innsjøen, men ifølge politiet skal hun ha ligget der lenge.

På en pressekonferanse søndag fortalte Søren Ravn-Nielsen i politiet at det er for tidlig å si om hun ble dumpet i tjernet der hun ble funnet. De utelukker ikke om forbrytelsen skal ha skjedd i Korsø, i hennes hjemby.

Funnet ved campingplass

Lederen av Corona Camping, forteller at han har blitt kontaktet av etterforskere i forbindelse med likfunnet.

- Jeg har fått beskjed om å skaffe en liste over hvem som har vært gjester hos oss de siste par årene, sier Michael Farnø til BT.

Etter at det ble kjent at Emilie Meng ble funnet, har politiet fått i mange tips i saken. Ifølge NTB har politiet mottatt 45 tips.

Søren Ravn-Nielsen i politiet fortalte søndag at de har hatt interesse for 20 000 personer i forbindelse med etterforskningen av saken, men nå er situasjonen en annen.

- Vi har nå 200 personer vi undersøker, opplyser politimannen.

Flere teorier

Etterforskerne har hatt flere teorier om hvor jenta endte opp.

Blant disse er at hun hadde satt seg på et tog i retning København, eller en annen dansk by, samme natt som hun forsvant.

Denne teorien er senere blitt avvist av etterforskerne.

Dette i likhet med ryktene om at hennes Facebook-konto hadde vært aktiv i etterkant av forsvinningen.

- Det siste vi vet sikkert om henne er at hun befant seg på Korsør stasjon denne morgenen. Etter det finnes ingen sikre spor, har visepolitimester Søren Ravn-Nielsen tidligere uttalt til Dagbladet

Tuesday, December 27th, 2016 Bil No Comments

- Vi kan ikke få en sånn ulykke

(Dagbladet): Dagbladets sjakkekspert Einar Gausel er bestemt med tanke på utfallet av tirsdagens første parti på den andre av tre dager i VM i hurtigsjakk i Qatar.

- Magnus må vinne over Benjamin Bok. Det finnes nesten ingen lettvektere igjen for Magnus etter dagens første parti. Et par stykker finnes nede i haugen av spillere, men de fleste som venter er av et helt annet kaliber enn nederlenderen, sier Einar Gausel til Dagbladet.

Gausel fastslår:

- Vi kan ikke få en sånn ulykke. At Magnus roter seg vekk mot Bok.

- Rustent

Carlsen åpnet bedrøvelig på mesterskapets første dag med et høyst overraskende tap og en remis i de to første partiene.

- Magnus burde ha vunnet det partiet han tapte. Han åpnet rustent og lite konsentrert. Men det kan virke som han trengte den vekkeren, sier Gausel.

Etter et halvt poeng på to partier så Carlsen nettopp ut til å våkne. Han vant tre strake partier. Selv om motstanden var middels, fikk han vist litt av sitt potensiale med et par trekk ut av intet for to av motstanderne.

Magnus Carlsen har fått tildelt hvite brikker mot Benjamin Bok. Dermed har den norske tittelforsvareren fått hvit i fire av de seks første partiene.

Da venter det nødvendigvis en god del svart framover.

Men Gausel tror ikke det nødvendigvis har så mye å si.

- I klassisk sjakk er det mye viktigere med hvite brikker. Men det har en betydning, og Magnus må vente seg svarte brikker i hvert fall i det sjuende partiet. Og kanskje også i det åttende. Fordelingen skal komme ut ganske likt til slutt. I hvert fall ikke med mer enn ni mot seks, sier Gausel.

Komplisert oppsett

Mange lurer på hvordan motstanderne settes opp mot hverandre utover i mesterskapet. Det eneste som er klart er dagens første oppsett.

- Man må ha minst to doktorgrader for å forstå hvordan partiene settes opp etter hvert, ler Gausel.

Han forklarer:

- Men enkelt forklart så er utgangspunktet at man setter sammen neste parti mellom spillere som står likt eller tilnærmet likt i poeng.

- Freser gjennom

Einar Gausel har fortsatt tro på nordmannen.

- Finner Magnus formen kommer han til å frese gjennom resten av mesterskapet. Selv om motstanden skjerpes etter hvert, sier Gausel.

I går sprang Magnus Carlsen trappene i to og to trinn i spillehallen opp mot oppholdsrommet på toppen etter det fjerde partiet. Han koblet av med Permier League i hviletimen.

- Det gjelder å nullstille seg. Å tenke på noe helt annet enn sjakk innledningsvis. Ellers kan det bygge seg opp til et kaos i hodet, sier Gausel.

Ukrainer vant alle

Anton Korobov (31) fra Ukraina vant samtlige fem partier i går og ligger alene øverst med fem poeng.

- Det skal bli interessant å se hvor lenge han greier å holde stand. Jeg tror ikke han holder unna. Men han kan holde ledelsen en stund med noen flere gevinster, sier Gausel.

Sjakkeksperten har mer tro på Levon Aronian (34) som en mer stabil spiller. Armeneren bare har avgitt et halvt poeng og ligger alene på andreplass.

- Han holder et jevnt høyere nivå. Jeg har mer tro på at han fortsetter å kjempe i toppen, sier Gausel.

De to møtes på bord 1 i dagens første parti.

Gullregnestykket

Dagbladets sjakkekspert har følgende regnestykke som skal bety at Magnus Carlsen forsvarer sin mestertittel i hurtigsjakk.

- Han kan avgi to til to og et halvt poeng. Da havner han på 11 eller 11,5 poeng. Det bør holde til seier, sier Gausel.

I dag skal Magnus Carlsen åpne med å lese dagens første motstander som en åpen bok.

Deretter begynner alvoret.

- Skulle han tape mot Bok er det en katastrofe. Men det tror jeg ikke noe på, sier Einar Gausel.

NRK2 sender fra kl. 12.45.

Tuesday, December 27th, 2016 Bil No Comments

Han blander Bachs fuger med argentinsk tango

CD: Per Arne Glorvigen er noe så sjeldent som en virtuos på bandoneon, trekkspillets Ferrari, et instrument det tar årevis å lære seg alle tangenttriksene og knappeknepene på. Han har sett visse intrikate forbindelser mellom Bachs verk og argentinsk tango. Dette kommer fram på hans nye, strålende plate «El arte de la fuga y del tango».

Glorvigen kommenterer selv: «Kunst der Fuge blir som regel gjort enten med strykarar eller med eit tangentinstrument..dette er kanskje første gong ein kombinasjon av desse to dukkar opp på plate. Vi spurte oss: kvifor er alle innspelingar av Kunst der Fuge av barokkekspertar så kjedelege?»

Her er svaret. Plata er en sprelsk blanding av Bach og Piazzolla, framført av Glorvigen sammen med Daniela Braun på fiolin og Arnulf Ballhorn på kontrabass. Resultatet er en spennende, eksotisk og virtuos utforskning av harmonier, klanger og dristig samspill.

Bach hører jula til. Oratoriet er obligatorisk. Vi anbefaler en gnistrende ny versjon med Dunedin Consort fra Edinburgh under ledelse av John Butt. Mektigere blir ikke musikk Riktig god jul, alle sammen.

Tuesday, December 27th, 2016 Bil No Comments

«Vinjes jakt på Norge blir en erotisk jakt»

Når Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) blir lest av vår internasjonale, akademiske hot shot Toril Moi, oppstår spennende, nye tanker.

Nasjonalbibliotekets serie forelesninger der dagens forfattere leser fordums populære, men glemte diktere, er et vellykket prosjekt. Nye lesninger skaper forfriskende synspunkter. Det gjelder ikke minst vår hjemvendte stjerne innen feministisk litteraturforskning, Toril Moi (63), og hennes lesning av Aasmund Olavsson Vinje, som «har hatt en enorm innflytelse på det norske folk». Men hvorfor? Og hvordan?

Moi er professor ved Duke University i Nord-Carolina, men ble nylig ansatt som forsker ved Nasjonalbiblioteket. Hun er ikke minst kjent for bøker om Simone de Beauvoir og Henrik Ibsen. Vinje har hun derimot aldri lest. Før nå. Hun går friskt i klinsj med sine nedarvede fordommer rundt denne pioneren innen norsk diktning og essaykunst. «Over Vinje-navnet hang det en eim av rosemaling, folkedans, bunader, husflid og gamle telemarksdialekter,» skriver hun.


TORIL MOI har fått jobb på Nasjonalbiblioteket. Foto: NTB/Scanpix
Vis mer

Moi finner noe helt annet, dessuten andre perspektiver enn fortidas målmenn og litteraturforskere har knyttet til Vinje. Hardest går det ut over Sigmund Skard, som med det monumentale verket «Vinje og antikken» satte en standard.

Moi oppfatter Skards tolkninger som «det rene vanvidd, en kaudervelsk blanding av idealisme, orientalisme og nasjonalromantikk». Avhandlingen blir dermed tolket som meget interessant. Den er et symptom på en seiglivet «idealisme» som i Norge holdt «utviklingen av en genuin modernisme» tilbake på overtid.

I sin forelesning finner Moi en amorøs drift som gjennomstrømmer «Ferdaminni». Bildene av kvinnen blir et viktig symbol. «Vinjes jakt på Norge blir en erotisk jakt», og folket et slags «ugripbart fatamorgana, en frelsende fantasi som aldri blir virkelighet». Det svinger av denne tolkningen, som også fins i bokform. Den leder videre til en oppdagelse av latteren hos Vinje, som «sier at en skal se det humoristiske i det alvorlige, og det alvorlige i det humoristiske». Her møtes forskeren og hennes objekt: «Det er jeg enig i,» skriver hun.

Men. For det fins alltid et men. «Men som så mange andre menn av sin tid, har han en stor lyte. Kvinnesynet,» slår Moi fast. Derimot er han med sin jakt på «spørsmålet om hva Norge er», forbilledlig, ja «et eksempel til etterfølgelse». Moi bidrar med et eget ferdaminni etter vandringen gjennom Vinjes univers. Han kan trygt ikke bare leses, men følges i sine store fotspor gjennom Norge.

Tuesday, December 27th, 2016 Bil No Comments

Bursdagsinvitasjonen gikk viralt, og tusenvis dukket opp 15-årsdagen. Én døde

(Dagbladet/NTB): Mexicanske Rubi Ibarra Garcia og foreldrene hennes skulle egentlig bare invitere naboer og familie til å delta i feiringen av 15-årsdagen hennes. Invitasjonen ble sendt ut via en video på Facebook.

Familien var forberedt på at feiringen kunne bli folksom, etter at over en million mennesker hadde takket ja til arrangementet på sosiale medier.

En stor plakat med påskriften «Velkommen til 15-årsdagen min» var satt opp ved inngangen til festen på et jorde i landsbyen La Joya i delstaten San Luis Potosi. Flere telt og langbord med mat sto klare til gjestene, som i mange tilfeller hadde kommet langveisfra.

Bursdagsbarnet selv var tilsynelatende litt brydd av all oppmerksomheten og måtte få hjelp av familiemedlemmer for å komme seg forbi fotografer og reportere som flokket seg rundt henne.

– Alle velkomne

Festen fikk nasjonal og internasjonal oppmerksomhet tidlig i desember etter at en lokal fotograf la ut en video på nettet hvor jentas far beskriver den kommende festen med mat, underholdning med lokale band, og et hesteveddeløp hvor vinneren kunne stikke av med en premie på 10.000 pesos.


FIKK MYE OPPMERKSOMHET: Rubi Ibarra under feiringen av sin 15-årsdag 26. desember. FOTO: AFP / NTB Scanpix
Vis mer

– Alle er hjertelig velkomne, sier faren.

Videoen ble publisert åpent, slik at alle kunne se den, og ble deretter delt i raskt tempo.

Til BBC uttalte Rubys far, Crescencio Ibarra, at de bare hadde tenkt å invitere naboer og familie, men at han ikke kommer til å sende noen på dør.


MASKER: To kvinner med «Rubi-masker», under feiringen av Rubi Ibarras 15-årsdag i delstaten San Luis Potosi i Mexico. FOTO: AFP / NTB Scanpix
Vis mer

I Mexico er det tradisjon for å holde storslagne fester når døtre fyller 15. Bursdagen ses på som overgangen fra barn til voksen.

Omtalt verden over

Nyheten ble omtalt verden rundt.

Moren forklarte senere at da Rubis far sa at «alle var velkomne», hadde han egentlig ment alle i nabobygdene, ikke hele verden. Men på dette tidspunktet var videoen allerede sett av millioner på YouTube. Flere mexicanske kjendiser har siden hyllet arrangementet og firmaer har kastet seg på bølgen ved å tilby rabatter og tilbud knyttet til feiringen.

Flere har sett humoren i situasjonen, og på internett sirkulerte en rekke memer, som disse:

Omkom etter bursdagsfeiringen

Det mexteksten: «Skal du i bursdagen til Rubi? Vi gir opptil 30 prosent rabatt», og tilbød 30 prosent rabatt på flyturer til San Luis Potosi.

Noen av de lokale innbyggerne håpet at det kunne komme noe godt ut av arrangementet for lokalsamfunnet, men for noen av deltakerne endte festen tragisk, skriver NTB.

To menn ble trampet ned av en hest under det kaotiske hesteveddeløpet, der Rubis far hadde lovet vinneren 10.000 peso, drøyt 4.000 kroner.

Den ene av mennene døde av skadene han fikk, mens den andre slapp fra dramaet med brukket bein, opplyser lokale myndigheter.

Tuesday, December 27th, 2016 Bil No Comments

Psykisk sykdom er blitt den uinteressante delen i forståelsen av terroren

Når noen med vilje skyter eller kjører på fremmede, er de sjelden helt friske.

Det er opplagt, men det opplagte er også viktig når vi skal forhindre at noe skjer igjen.

I år er det 20 år siden gjerningsmannen bak «Klokkarstua-drapet» ble funnet strafferettslig utilregnelig.

Han hadde skutt fra et vindu, rammet to bussjåfører og drept en kvinne som tilfeldigvis kjørte forbi.

Jeg husker drapsdagen godt. Jeg var 15 og Klokkarstua ligger ikke så langt fra der jeg vokste opp i Drammen. Da nyheten kom på Kveldsnytt, var mitt første spørsmål om offeret kunne være noen jeg kjente.

Neste morgen viste det seg at den drepte var småbarnsmoren Kristin Delsbekk. Søsteren til naboen vår.

I dag ville en slik nyhet også vekket det samme, første spørsmålet: Er det noen jeg kjenner? Deretter er det kommet nye: Er det terror? Hva er gjerningsmannens ideologi? Hvordan kommer dette til å påvirke samfunnet vårt?

22. juli var det mange som var for kjapt ute med å trekke politiske slutninger. Nå har vi lært oss å vente på om morderen er en Ali eller Anders før vi uttaler oss.

Jeg er nok ikke den eneste som har sittet oppe og fulgt med på oppdateringene fra nettavisene om julemarkedmassakren: Hvem kjørte bilen? Ropte han «Allahu Akbar»? Etter hvert som motivet for terroren blir kjent, vil linjene trekkes til 22. juli og 11. september, til Orlando, Brüssel og Istanbul. Men ingen linjer trekkes tilbake til drap som det på Klokkarstua i 1995. Hvorfor ikke? Kanskje fordi det ikke var ideologisk. Fordi det bare var sykdom som var årsaken.

Psykisk sykdom er blitt den uinteressante delen i forståelsen av terroren. Den delen av papiret vi klipper ut «elefantene i rommet» av, og som vi kan kaste når vi har funnet ut hvor stor del av årsakene det ideologiske utgjør – og hvorvidt gjerningspersonen var strafferettslig tilregnelig. Psykisk sykdom er blitt sjablongen for en debatt om høyreekstremisme og islamisme.

Men det fantes en politisk side ved Klokkarstua-drapet også, et budskap en 15-åring kunne få med seg: Kristin hadde jobbet på Lier psykiatriske sykehus, og som så mange på det feltet hadde hun vært opptatt av for lite ressurser og et utilstrekkelig tilbud til alvorlig syke.

I ideologisk forkvaklede samfunn kan stabile, veletablerte mennesker drepe på dagtid og så gå tilbake til familien på ettermiddagen.

Psykisk ustabilitet er ikke en forutsetning for ugjerninger. Men i samfunn bygget på menneskerettigheter, er det ikke de veltilpassede som dreper, men de som selv trenger hjelp.

Fra en idéhistorikers perspektiv er det kjedeligste svaret på terror et bedre helsetilbud. Men hvis vi ønsker å forebygge terror og andre massakre er det likevel ett av de viktigste. Uansett ideologi begår nemlig ikke borgere i gode samfunn massedrap. Ikke hvis de selv har det bra.

Tuesday, December 27th, 2016 Bil No Comments

Religion og meningen med livet

Er religion meningen med livet, eller kan den være det? Eller forutsetter religion at det finnes en mening med livet, som den bygger på og nærer seg av? Svaret på disse spørsmålene framstår på helt andre vilkår i dag enn i tidligere tidsepoker, noe sekularisering og livssynspluralisme bidrar til.

Som mennesker lever vi med en umiddelbar antakelse om at livet skal være meningsfullt og mulig å forstå. Det må noe til som ryster oss ut av vår umiddelbarhet, dersom spørsmålet om livets mening skal bli presserende for oss. At vår naturlige innstilling til verden er at den er meningsfull og forståelig innebærer at alle våre erfaringer befinner seg innenfor en horisont som gjør dem meningsfulle.

Å sette spørsmålstegn ved den erfarte verden som helhet er tilnærmet umulig, fordi mennesker som samhandler og kommuniserer alltid vil måtte forutsette noe som er felles av forståelighet og mening for å kunne delta i den samme sosiale eller kulturelle verden. Når det er en sammenheng mellom religion og meningen med livet, er det å forstå som uttrykk for hvordan religion hjelper mennesker med to ting: å orientere seg, og å peke på muligheter for og retning på endring.

En slik måte å forstå religion på gjør den til noe mer enn et livssyn, mer enn en lære om noe hinsides eller overnaturlig. Religion handler om å skape mening i hverdagslivet gjennom bestemte praksiser som kan atskilles fra andre og tillegges mer betydning enn andre. Ved å tilby orientering, og dermed si hva som er viktig, verdifullt, sentralt og verd å fokusere på sammenliknet med andre muligheter, sier religion noe om hva som er meningsfullt i menneskelivet, og skaper system og orden. Religion ordner relasjoner, og peker på muligheter for og betydningen av endring. Det gjelder særlig der verden ikke erfares som at den er slik man mener den bør være. Religion tilbyr symbolsk formildede ressurser for å skape forståelse og motivasjon for dette, gjennom riter, fortellinger, forkynnelse og lære. Slik sett er religion vevet inn i mange av de elementene som også ellers skaper menneskelig kultur.

En slik forståelse av religion har viktige konsekvenser med tanke på hvordan sekulariseringen kan ses som bidragsyter til religionens meningstap i det moderne. En veletablert definisjon av sekularisering (B. Wilson) er at religion mister sin samfunnsmessige betydning (B. Wilson) og ikke lenger framstår som en meningsfull del av det reservoaret av fortolkningsmuligheter som mennesker disponerer eller gjør seg nytte av for å fortolke og orientere sine liv.

I de senere årene er en slik sterk oppfatning av sekularisering imidlertid blitt problematisert. De færreste vil vel i dag si at religion ikke har noe som helst betydning hvis vi skal forstå menneskers liv og handlinger – hva de orienterer seg ut fra og hvilke endringer de ser som ønskelige.

I vår del av verden er imidlertid nå en sekulær måte å organisere samfunnet og forstå mennesket på framtredende. Ifølge Charles Taylor er den viktigste formen for sekularisering her i første rekke å forstå som at samfunnet utviklet seg fra å være et sted der det omtrent ikke var mulig ikke å tro på Gud, til at det er nesten umulig å gjøre det. Troen er ikke lenger et selvsagt rammeverk man deler for å fortolke menneskeliv og samfunn. Den mening som religion artikulerer og nærer seg av i livsopplevelser, erfaring og samfunnsliv, er ikke lenger uproblematisk og udiskutabelt den eneste måten livets mening kan uttrykkes på.

En faktor som bidrar til sekularisering, og til å gjøre de religiøse tradisjonene mindre selvsagte som uttrykk for meningen med livet, er den økte bevisstheten om at det faktisk finnes et økende antall ulike måter å være i verden på, som gjør at én, selvsagt mening ikke lenger framstår som opplagt.

Pluralisering bidrar til å gjøre religiøse overbevisninger mer usikre, eller til å drive fram erfaringen av at det den enkelte tror ikke er den eneste mulige posisjonen.

Peter Berger har pekt på at denne usikkerheten knyttet til ens religiøse overbevisning ikke skyldes teoretiske overveielser, men er del av den umiddelbare hverdagserfaringen for mange mennesker. Når det blir for mange muligheter å orientere seg i forhold til, og for mange tilbud om hva man skal legge vekt på i eget liv når det gjelder utvikling, endring, og orientering, blir valgene vanskeligere.

Som en konsekvens av pluraliseringen blir religion noe mer privat – den mister tilgangen til et offentlig og felles språk, og blir dermed i tiltakende grad vanskelig å artikulere. Dermed taper kollektivet felles meningsrammer. Religion blir mindre noe «ytre» og «felles», mer noe «indre» og «subjektivt». Men den forsvinner ikke.

I en reklamesekvens jeg så på en kino i USA for noen år siden, ble det vist et sitat av Jennifer Lopez – en ikke ukjent skuespiller. Det var så treffende at jeg har hatt det med meg siden: «Life is about two things: To love and to learn.»

Dette kan leses både deskriptivt – det er ofte dette livet handler om – og normativt: det er dette livet bør handle om. Mye religion har forsøkt å artikulere hva livet handler om gjennom å framheve det samme. Men dersom man aksepterer det, aksepterer man også at det mennesker gjennom religion gis sjansen til å orientere seg i forhold til og inngå i endringsprosesser for å oppnå, ikke er helt atskilt fra det som ellers måtte være innholdet i deres hverdagsliv.

Religionens mening er ikke helt atskilt fra eller uavhengig av annen meningserfaring og andre livsvilkår. Det formidles bare på andre måter, gjennom andre symboler eller handlingsmønstre. Derfor har religion noe å gjøre med livets mening – ikke fordi den legger noe til som ikke er der fra før, men fordi den på sitt beste bidrar til å artikulere det som er avgjørende for at mennesker skal utvikle seg og stå i gode relasjoner. Hva som skal til for det, er nettopp at vi sikres muligheten til å elske, og til å lære.

Jan-Olav Henriksen er professor i religionsfilosofi ved Det teologiske menighetsfakultet. Artikkelen er en forkortet versjon av en artikkel i ARR – Idéhistorisk tidsskrift 4/2016.

Tuesday, December 27th, 2016 Bil No Comments

Enige om det viktigste

De fleste pasienter med psykiske lidelser får god hjelp av dyktige fagfolk. Mange ansatte i psykisk helsevern strekker seg langt for å gi god behandling og god omsorg. Derfor har jeg poengtert at det ikke er den enkelte behandler eller pleier som er ansvarlig for feil bruk av tvang.

Det er et lederansvar. Det hviler på meg som øverste ansvarlig. Det hviler på lederne i de regionale helseforetakene. Det hviler på lederne av det enkelte sykehus og den enkelte klinikk.

Psykiaterne Melissa Weibell og Jeanette Bjørke-Bertheussen ved Stavanger universitetssykehus skriver i Dagbladet at de frykter økt stigmatisering av psykisk sykdom etter VGs avsløringer om tvang. De to mener at medienes omtale av psykisk sykdom er med på å skape fordommer.

Jeg deler ikke dette synet. De siste årene har norske medier vært med på å normalisere psykisk sykdom og skape mer åpenhet om at vi alle har en psykisk helse.

VGs artikler om bruk av tvang gir ikke et helhetlig bilde av hvordan psykisk helsevern er. Det er heller ikke målet. Avisens journalister har sett på en liten – men svært viktig – del av psykisk helsevern: Hvordan vi utøver tvang når alvorlig syke mennesker står i fare for å skade seg selv eller andre. De har dokumentert for liten styring med den kraftigste formen for maktbruk som finnes overfor syke mennesker.

Det har lenge vært bred enighet om at det er for mye bruk av tvang og feil bruk av tvang i den norske helsetjenesten. Mange fagfolk og mange statsråder har forsøkt å gjøre noe med dette, uten å lykkes i særlig grad. Jeg arbeidet også med ulike tiltak for å få ned tvangsbruken da VGs avsløringer kom. Etter mitt syn er medieomtalen og debatten viktig drahjelp for en endring til det bedre.

Weibell og Bjørke-Bertheussen mener jeg opprettholder fordommer når jeg sier at alle kan bli så syke at det kan bli nødvendig for helsetjenesten å bruke tvang. Jeg er ikke enig. Mange av oss kommer til å streve psykisk en eller annen gang i løpet av livet. De fleste vil oppleve lettere eller moderate plager. Men noen av oss kan bli så syke at vi står i fare for å skade oss selv eller andre, slik at tvang kan bli nødvendig. Det må vi også tørre å snakke om. Ulovlig bruk av tvang handler ikke om «de andre» – men om deg og meg.

Psykiaterne i Stavanger og jeg er enige om det aller viktigste, at vi må jobbe sammen for å bygge ned fordommer og få riktig bruk av tvang. Jeg er trygg på at vi lykkes med begge deler.

Tuesday, December 27th, 2016 Bil No Comments

Anti-nasjonalismens ideologi

Det er på høy tid at dagens praktiske politikk i verdens demokratier må måles opp mot et tankeeksperiment rett fra levra til menneskeheten. Politisk filosofi tar ofte utgangspunkt i dannelsen av en samfunnskontrakt mellom mennesker om oppgivelse av makt til en styrende institusjonell enhet. I brytningen mellom hva som bør være individets frihet og hva som bør være til gode for fellesskapet, skapes prinsippene for rettferdighet og moral i et samfunn.

En rendyrket utilitarisme kan visselig føre til fellesskapets overkjøring og innskrenking av individuelle rettigheter og muligheter, likeens vil en rendyrket individualisme kunne gi så store forskjeller at urettferdighet og undertrykking oppstår. I dette brede spekteret plasserer – og flytter – verdens ulike demokratier seg etter hvilke ordninger den praktiske politikken gir og forandrer.

Politikkens evne til forsoning mellom ytterpunktene kan virke som den optimale løsningen, men likevel gis nasjonalismen samme utgangspunkt som velferdsstaten. Problemet med nasjonalisme er at den ikke springer ut av en samfunnskontrakt, men griper inn i selve statsdannelsen og endrer prinsippene som ligger bak. Kontraktinngåelsen ilegges en ny dimensjon, hvor det å være medlem av et samfunn ikke er tilstrekkelig for innlemmelse etter styrende grunnprinsipper; man må i tillegg tilhøre samme nasjon. Nasjonalismen overstyrer og undergraver som sådan den praktiske politikkens evne til forsoning mellom ytterpunktene, påberoper seg forrang og kupper demokratiets inkluderende funksjon.

Det finnes ingen «nasjonalisme med et smil». Fra menneskehetens ståsted vil nasjonalisme bare ha en nytteverdi ved en internasjonalisme med gjensidig utvikling mot en verdensorden hvor menneskerettigheter og internasjonal rett ligger til grunn for verdenssamfunnets forståelse av den enkelte nasjonalstat og behandlingen av alle samfunns individer.

Den nasjonalismen som brer om seg i dag er introvert. Den politikken som føres har gjort samfunnet mer mottakelig for ekskluderende ordninger og en stille nedbygging av demokratiske prinsipper. Kulturell proteksjonisme fremmes som en nødvendighet, men bidrar bare til mer misforståelser og hat. Tanker som stammer fra en segregerende idé om «oss og dem» er farlig, og de av dagens politikere som innynder seg med denne typen retorikk er helt bevisst hva de prediker og hva den kan føre til.

Nasjonalismen er irrasjonell. Da den politiske filosofen John Rawls senket sitt slør av uvitenhet over menneskene, viste det hvilke behov og prioriteringer individene setter først ved inngåelsen av en samfunnskontrakt. Bak dette sløret er det ingen som kjenner sin egen eller andres posisjon i samfunnet. Når kunnskap om sosial og nasjonal tilhørighet, religion, hudfarge og inntekt viskes bort, vil menneskene gjøre rasjonelle valg etter et frihets- og et rettferdighetsprinsipp. De vil enes om at et individs sett av friheter skal være innrettet slik at det til enhver tid er forenlig med et likt sett av friheter for alle, samtidig som en grad av sosial og økonomisk forskjell bare vil godtas hvis det gagner de dårligst stilte i samfunnet.

Siden ingen vet hvilken del av samfunnet man selv tilhører, vil ikke rasjonelle mennesker være villige til å inngå en samfunnskontrakt der nasjonalitet eller hudfarge skal være avgjørende for hvilke institusjonelle rettigheter og friheter man til slutt får når sløret letter. Dette må nødvendigvis bli en universell konklusjon hele menneskeheten vil støtte seg til. Likevel inngår vi alle sammen samfunnskontrakter daglig uten å tenke gjennom den faktiske betydningen av å gjøre det. Øvelsen ved å virke i samfunnet og i samspillet med andre mennesker gjør nasjonalismen fullstendig historieløs og følelsesdrevet.

Stolthet og nasjonalfølelse hører ikke sammen. Fort vil en slik sammenblanding bli både etnosentrisk og moralsk uholdbar i henhold til vårt teoretiske bakteppe. Vi har alle noe nasjonalisme i oss, men den bør ikke stikke dypere enn at vi er stolt av å være del av et demokrati. Alt det andre kan vi ikke være stolte av, uten at vår menneskelighet tvinges mot et bevissthetshull fylt av irrasjonalitet og frykt. Nasjonalismen er på fremmarsj i store deler av verden. Håpet må være at fornuften overvinner den igjen, uten fatale følger for menneskeheten.

Tuesday, December 27th, 2016 Bil No Comments
 
December 2016
M T W T F S S
« Nov   Jan »
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
262728293031  

Recent Comments