FILM: Man må ikke være stille som mus. For selv den minstes stemme blir hørt når sanger Klatremus og samler Morten Skogmus får Bamsefars øre. Og livssnylter Klatremus griper fra åpningen. Kameraet kjører i et stort utsnitt over Hakkebakkeskogen ned mot Klatremus, som spiller og synger. Stopmotionanimasjonen gir dukkene en håndfast og varm taktil tekstur. Han sniker seg inn på oss, smetter opp i et nærbilde, og tar tak i bildekantene og henvender seg til kinosalen. I et godt dramaturgisk montasjegrep presenteres dyrene i skogen. Om å spille og synge sier Morten: «Man kan ikke leve av det.» Klatremus’ svar? «Man kan ikke dø av det heller.»
Musikalsk mesterverk.
Kategori
Animasjon/Barnefilm
Regi
Rasmus A. Sivertsen
Skuespillere
Espen Bråthen Kristoffersen, Stig Henrik Hoff, Wenche Myhre, Nils Jørgen Kaalstad, Jan Martin Johnsen, Jakob Skøyen Andersen, Ivar Nørve, Marit Synnøve Berg
Premieredato
25. desember
Aldersgrense
Tillatt for alle
Orginaltittel
« Dyrene i Hakkebakkeskogen »
I scener med snikende spenning og nysende slapstick lurer Kråke-Per og Bakergutten den skremmende Mikkel Rev i jakten på mus og søte kaker. Fine påfunn – som da Morten løper tredemølle på Revens potsåler – letter de minstes frykt. Og i den sentrale scenen hos Bakermesteren viser Egner sin subtilt subversive kraft: Utbyttingen fra kilo- til teskjepeprete kaker skjer åpenlyst, slik at et hvert barn kan avsløre lureriet i den etiskpedagogiske halvskrønen om at «kaker som man har stjålet smaker surt». Replikken fra Bakermester Harepus er som rettet mot barnet i salen: «Du er lurere enn du ser ut til.» Og svaret fra Bakergutten? «Man er gjerne det.»
For å nyansere påstanden ytterligere, viser scenen i Ekorn-Jensens kjeller at Klatremus’ stjålne nøtter smaker fortreffelig. I en genialt knapp ordutveskling spør Jensen: «Er det noen her?» Og Klatremus svarer: «Nei.»
Gjort er gjort
Klatremus er også sluere enn Reven, og i den omvendte balkongscenen synger musa til søvns Reven og en hel skog i en vakker sovnemontasje, inkludert en genuint rørende Elg i solnedgang. Min fireåring gjespet i setet. Men skranglete Petter Pinnsvin får henne straks til å skvette, før vinden tar tak i Bestemor Skogmus’ paraply og redder henne til værs og inn i Mortens hus. Wenche Myhres barnlige stemme er full av overskudd, og blåser varmt gjennom tiårene fra fortellingen ble skapt og til i dag.
Bestemors ord om at sånn har det alltid vært, man spiser hverandre, og sånn er det, får Morten til å skrive en lov som påbyr vennskap og forbyr å spise og stjele mat fra hverandre. Med beina på bordet og kakesmuler om munnen foreslår Klatremus å presentere loven for Bamsefar. For han har også kaker. Milde Bamsefar kaller inn til allmøte: «Nå sier vi at gjort er gjort, og spist er spist», sier han, og med påholden labb går Klatremus, Reven og Petter Pinnsvin motvillig med på å skjerpe seg. Bamsefars naturlige pondus utgjør en mild trussel mot Reven om han ikke skulle innrette seg. Han søker sympati i salen: «Synes dere gulrøtter er godt?» «Jaa!», roper barna i nær dialog med lerretet. «Ja, da er ikke dere rever.»
Fredsteoretisk er det på femtitallet nyskapende og i dag stadig relevant å få parter til å legge fortidens synder bak seg, noe årets fredspris viser. Egners idyll kan leses ironisk. Den skjøre fredens forutsetning er at det finnes et sted utenfor loven: gården, med skinker på stabburet. For den nådeløst tilgitte Reven sier med forakt: «Jeg går omkring og er snill hele dagen.»
På gården møter han Stabbursmusa, som synger en av de vakreste norske visene, «Stabbursmusvise», signert Christian Hartmann og Egner. Melodien danser knirkeløs vals over stabbursgulvet. Litt senere sitter en bjørnenappet Brumlemann der og hulker, før snarrådige mus i samarbeid med den avledende Reven overlister hunden Hannibal, mannen og kona. Gjennom en utvidet, heseblesende actionsekvens gjenforenes den lille bjørnen med foreldrene. «Sånn er det når vi alle samarbeider», sier Morten. Og filmen slutter der alt begynte på radio i 1953, med sangen «Bamsefars fødselsdag».
Moralfilosof
Ibsens sitater er kanskje hugget i asfalt, men Egners ord blir oftere sagt og sunget. Generasjoner har ivaretatt universet, strengt bevoktet av skaperen og arvingene. En instruksjon til teateroppsetningen av Hakkebakkeskogen skriver at «dyrene skal ikke være naturalistiske, men en slags maleriske vesener som låner litt fra både dyr og mennesker….Viktig for forestillingen er at det hele får gratie, poesi, letthet, sang- og spilleglede, humør og charme.» Denne filmen oppfyller kravene, og «Familien Egner» takkes «for godt samarbeid og stor entusiasme».
Egner er Norges-historiens fremste moralfilosof for de minste. Og kanskje også for de største. Lover og regler fra Hakkebakkeskogen og Kardemommeby har preget norsk etterkrigstids forståelse av fellesskap og fred, og troen på samtale som vei til toleranse. Anklager om beskyttende idyll ble imøtegått allerede av Tordis Ørjasæter (1972): «jeg tror denne kritikken er voksentenkt. Idyllisering er en uhyrlighet når den preges av dilettanteri. Men her er beretningen skapt ut fra barnas egne premisser, og av en kunstner som som står på barnas side, og som hevder nytten av det unyttige, hevder den ikke-konformes plass i samfunnet.» I lignende ordelag beskrev Siri Meyer (1994) en «fabel om sosialiseringens dyd av nødvendighet», en utopi der «reven, bjørnen og pinnsvinet tvinges til å fornekte sin natur», men som gjennom klang, rytme og sanselighet gir teksten «et blikk på verden hvor det individuelle har prioritet fremfor det almene, og hvor det er plass til motsetninger og kompleksitet.»
Skogens lysninger gir utsikter for både snylteren Klatremus og den skumle Reven, og egner seg bedre enn noen sinne. Det tvetidige historien synes også laget omtrent for denne tida, og den vil nok liste seg inn på alle lerret der Hollywood sover. Filosofisk og politisk favner Egner så bredt at de fleste kan finne noe i rekken av å leke, liste, luske, lure, lyve, lære, love, lete og leve. For universet ser både «nytten av det nyttige» og «nytten av det unyttige». En samfunnsorden er kun et tynt ferniss av pepper, der selv det minste nys kan avsløre det grunnleggende kaoset under. Både som utopi om fellesskap og fred og som ironisk kommentar over det samme, en norsk selvhevdende fredsidentitet i etterkrigstiden, er Hakkebakkeskogen en av de store komediene.
Snille som mus
Ingmar Bergman sa at «Klas Klättermus är den bästa föreställning jag hade under min tid på Dramaten. Jag såg den 15 gånger, tror jag, jämt när jag var ledsen eller arg.» Knut Johansen (1983) beskrev i Dagbladet-artikkelen «Fem teser om Thorbjørn Egner» universet som «et nesten fullkomment kunstnerisk uttrykk for hva det norske samfunnet tenkte om seg sjøl». Og Thorbjørn Gabrielsen og Irene Nicolaisen (1988) hevdet at: «De fleste av hans prinsipper og morallover er institusjonalisert i det norske samfunnet. Hans tankegods eller deler av det har blitt del av nordmenns kollektive underbevissthet.» Og man kan si at det stadig er tendenser til at vi tenker slik om oss selv. Øystein Sjaastad (1998) kaller Egner «småbarnspedagogikkens Harald Hårfagre», «utvilsomt en av Norges-historiens mest innflytelsesrike moralfilosofer», med sin «enorme makt som opinionsdanner i norsk etterkrigstid». Han peker også på fortellingenes dagsaktualitet i sin «motstand mot den egoistiske, usosiale og dermed anti-egnerske trend som dagens Olje-Norge viser».
Vi må være snille som mus.
Historisk herlige Hakkebakkeskogen avskilter Hollywood i et musevist musikalsk mesterverk. Den som lar denne filmen passere på kino, gjør seg selv og familien en bjørnetjeneste.
