FILM: Det er én ting å kunne skrive. Det er en ganske annen å kunne komme seg fra dag til dag. En kompromissløs lyriker (Anders Mossling) leser høyt for et mikroskopisk publikum og får sparken fra avisen han skriver for. Slik begynner reisen ned i det økonomisk desperate og til en tilværelse bestående av uforustigbare og uforpliktende strøjobber; kroppsarbeid der kollegaene for det meste har annen hudfarge enn ham selv.
Kategori
Regi
Måns Månsson
Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel
« »
«Yarden» er basert på Kristian Lundbergs roman ved samme navn, om en representant for den litterære middelklassen som mister grepet om sitt gamle liv og havner i prekariatet, den voksende underklassen som er prisgitt tilgangen på få og dårlig betalte jobber, og som er enkle å skalte og valte med.
Skam og irritasjon
Romanen «Yarden» var en brutal indre monolog om hvordan det var å bli utsatt for en slik deklassering, eller nærmere bestemt, sørge for deklasseringen selv. Filmen «Yarden» betrakter samme historie utenfra, og tar få replikker til hjelp. Hovedrolleinnehaver Mossling kommuniserer fint en følelse som virker som en blanding av skam og irritasjon, arroganse og avmakt; han er en som liksom aldri her helt til stede. Men når de febrilske tankerekkene og følelsesbølgene ikke blir formulert, er det et ganske statisk ytre skall som står igjen. En interessant historie blir langtekkelig.
«Yarden» er vellaget, med balanserte bilder og en grønnskimrende fargepalett der lite er overlatt til tilfeldighetene. På en underlig måte er det som om også dette jobber mot den. Hovedpersonen er en lysende oransje flekk som beveger seg gjennom førti nyanser av sjøgrønt, i hyperkomponerte panoramaer som er en slags blanding av et Pushwagner-maleri og en baderomskatalog. Men selve historien handler jo om å gå ned i det harde, møkkete og utmattende livet. Når filmen er såpass pen, undergraves noe av dette poenget. Opplevelsen virker ikke så enerverende og ydmykende som det er meningen at den skal være.
Arbeidere uten vern
Det som er svært vellykket, er beskrivelsen av hvor svakt alle arbeiderne står. De har ikke noe vern. De er hundre prosent erstattelige, noe som igjen fører til en ekstrem lydighetskultur. Og de kommer til punktet der de nesten uunngåelig blir hverandres fiender, fordi den eneste muligheten de har, er å stå høyere enn sidemannen i ledelsens gunst. Dét er en skildring som er mer spennende, og mer aktuell, enn den strengt tatt burde være.
