De pågrepne er siktet for forsettlig drap, eller medvirkning til drap.
De siktede i saken er en kvinne i 40-åra og en mann i 20-åra. De to skal være mor og sønn. I tillegg er en mann i 30-åra siktet for drapet og han skal være sammen den siktede kvinnen.
På åstedet der mor og sønn bodde, har politiet hentet en mørk BMW stasjonsvogn som kan være et viktig spor videre i saken.
Panseret og lyktene på bilen er borte. Bilen er uten skilter, og panseret står oppunder husveggen.
DREPT: Nils Olav Bakken (49) ble drept på en skogsbilvei i Veståsen lørdag 3. september i år. Foto: Privat Vis mer
- Veldig rart
Venner av de siktede Dagbladet har vært i kontakt med forteller de er overrasket over det som har skjedd.
- Hun var ei hjelpsom dame. Hun var aktiv i det kristne miljøet. At hun er pågrepet for drap virker veldig rart, sier en bekjent av paret.
Han forteller at kvinnen i 40-åra endte forholdet med sin tidligere mann for et år siden. Nå er hun sammen med mannen i 30-åra som er pågrepet. Hennes sønn er også pågrepet siktet for drapet.
Nils Olav Bakken ble funnet forbrent på et bål på en skogsvei, seks kilometer til nærmeste bebyggelse. Politiet har vært gjennom en omfattende etterforskning og har avhørt over 150 vitner i saken. Siden drapet skjedde lørdag 3. september har vært politiet vært tilbakeholden med informasjon, men de sier nå at de har fått et gjennombrudd i saken.
Vil vente på fakta
- Vi vet ikke alt enda, så vi får vente på fakta. Men dette er hinsides alt jeg vet om dem. Det hadde vært helt utrolig hvis dette stemmer, sier mannen.
Dette forteller også bekjente av den pågrepne mannen i 20-åra.
Ifølge flere personer Dagbladet har snakket med, så hadde mannen i 30-åra et rykte på seg for å kjøre bil uten førerkort og for annen småkriminalitet. Dette bekreftes av dommer.
- Men han var ikke voldelig. Han er ikke typen til på finne på noe sånt, sier en bekjent.
Flere beskriver kvinnen i 40-åra som hjelpsom og snill.
- Har aldri hørt hun si et banneord en gang. Hun er jo veldig kristen, sier en bekjent av kvinnen.
Dette vet vi om de pågrepne
Kvinnen i 40-åra er ansatt i helsesektoren, og har vært aktiv i det kristne miljøet lokalt. I tillegg driver hun et enkeltmannsforetak. Hun har tidligere ønsket å komme inn i kommunestyret i Nordre Land for Kristelig Folkeparti. Kvinnen er separert fra sin tidligere ektemann. Hun har flere barn. Politiet forteller at hun ikke er en del av rusmiljøet og er ikke tidligere straffedømt.
Mannen i 30-åra er bosatt på Dokka og jobber i bilbransjen. Han er tidligere straffedømt for forsikringsbedrageri, tyveri og overtredelse vegtrafikkloven.
Mannen i 20-åra jobber i håndverkstjenesten, er bosatt på Dokka. Han er ikke en del av rusmiljøet ifølge politiet, og er heller ikke straffedømt.
Det beste med svarene fra GenØk er hvor godt det illustrerer hvor knedypt i politisk aktivisme og uærlig forskningsformidling de er. Men mer om det senere.
For hvor kommer så GenØk og Europa sin innbitte motstand mot moderne landbruk, og moderne planteavl fra? Skal vi finne ut det er vi nødt til å skifte perspektiv. Vi kan ikke lenger se på GMO-debatten med rasjonelle 2016-briller. For på tross av at GenØk-direktør Ingeborg Anne Myhr prøver så godt hun kan og så mer usikkerhet rundt GMO har amerikanerne har hatt genmodifisert mat på markedet i 20 år, uten at det finnes noe som skal tilsi at den utgjør en annen fare en annen mat. Den vitenskapelige diskusjonen er over, alle regulatoriske fagmyndigheter sier det samme; dagens GMOer er like trygg som all annen mat, og for bønder, miljø og næring har de vært en av de største suksessene i landbrukets historie. Men sånn var det ikke for 20 år siden. Vi må ha på oss 1998-brillene våre.
På midten av nittitallet var tilliten europeiske forbrukere hadde til sine regulatoriske myndigheter på et absolutt bunnivå. Europa var bare så vidt i ferd med å komme seg av traumet med kugalskap (BSE) i England, der over 900 000 storfe ble brent på gigantiske bål som nærmest svartla landsbygda. Det kom forskning som tydet på at det var koblinger mellom BSE og Creutzfeldt Jacobs Syndrom, og det ble spådd at tusenvis av mennesker skulle få sykdommen og hundrevis ville dø hvert år (disse anslagene har imidlertid vist seg å ha vært vilt overdrevet).
Over kanalen hadde franske myndigheter sammen med leger forsøkt å dekke over at HIV-pasienter hadde donert blod, som igjen hadde smittet friske pasienter igjennom blodoverføring. Både BSE-saken i Storbritannia og HIV-saken i Frankrike hadde det til felles at enkeltpersoner som slo alarm tidlig ikke ble tatt på alvor før langt senere. Dette førte til at alarmistiske stemmer ble lyttet til i mye større grad enn før, og både moderne medisin og moderne landbrukspraksiser ble sett på som noe unaturlig og fremmed.
- POPULISTISK HYSTERI: En kvinne protesterer mot Monsanto i Durban i mai 2016. – Med motstanden mot GMO fikk venstresiden i europeisk politikk en mulighet til både å fortsette kampen mot amerikansk kapitalisme og ri på en stor bølge av populistisk hysteri i både media og befolkningen mot nesten ethvert moderne fenomen, skriver Øystein Heggdal. Foto: AFP PHOTO / RAJESH JANTILAL Vis mer
I tillegg lå europeisk venstreside og vaket nesten uten mål og mening i kjølvannet av at Sovjetunionen hadde gått i oppløsning og kapitalisme og globalisering ble sett på som fysiske naturkrefter det ikke var mulig å stoppe. Men over Atlanterhavet kom både redningen til venstresiden og den nye syndebukken.
Nesten samtidig som de første eksemplarene av Naomi Klein sitt antiglobaliserings manifest No Logo kom for salg ble de første båtene med genmodifisert soya og mais losset i Europa. Og i Frankrike var det avisa Libération som ledet an på forsiden i 1996 og dro koblingen mellom kugalskap og genmodifisert soya:
«Beware of mad soya» (Alerte au soja fou)
Høyteknologiske varianter av mais og soya eid og patentert av store amerikanske selskaper var absolutt det siste europeiske forbrukere, bønder og politikere ønsket seg på slutten av 90-tallet. Mangeårig medlem av SV og stifter av GenØk, Terje Traavik, sa det rett ut 26. mars i 2001 til avisa Nordlys:
«Likheten mellom det som skjer med genmodifisert mat nå og det som skjedde med kugalskap for 10-15 år siden er slående, sier Terje Traavik, professor og fagutvalgsleder ved GenØk Norsk institutt for genøkologi.»
Med motstanden mot GMO fikk altså venstresiden i europeisk politikk en mulighet til både å fortsette kampen mot amerikansk kapitalisme og ri på en stor bølge av populistisk hysteri i både media og befolkningen mot nesten ethvert moderne fenomen.
Det var nettopp dette som ga grobunn til at folk trodde, og tror på, «varslere» som Andrew Wakefield sin forlengst tilbaketrukne forskning som tilsa at vaksiner førte til autisme. Som gjorde at media slo stort opp om de ukjente farene med elektromagnetisk stråling fra alt fra mobiltelefoner og høyspentmaster. Om kreft-klustere rundt kjernekraftverk, parabener, aspartam og alt som ikke føles naturlig en gitt dag.
Og GenØk har blitt de suverent beste i Norge til å ri på denne hysteribølgen mot moderne teknologi. Og de gjør det veldig smart. Som i GenØk-forsøket der de testet 31 prøver av soya for sprøytemidler. Der er det helt korrekt som Bøhn skriver at de faktisk sjekket soyaen for andre sprøytemiddelrester. Grunnen til at det gikk meg hus forbi var at jeg så meg blind på figur 1 i forskningsrapporten deres. Der ser det ut som de kun har funnet sprøytemiddelrester i den genmodifiserte soyaen, men grafen viser kun glyfosat-restene, ikke de andre sprøytemiddelrestene de fant.
Selv om nivåene var adskillig lavere av de andre sprøytemiddelrestene hadde det vært interessant og sett dem vektet mot den ekstremt lave giftigheten som glyfosat har, kontra andre ugressmidler. Men det passer selvsagt ikke med den historien GenØk trenger å fortelle for å rettferdiggjøre sin tilstedeværelse. GenØk skal fortelle oss at genmodifisering er skummelt og da må sprøytemidlet som brukes på disse plantene bli gjort til skurken i historien.
Men så var det disse glyfosat-restene som GenØk fant da. Nivåene spriker, men gjennomsnittet ligger på 3.26 mg/kg. Hvor ille er så det? Den maksimale tillatte restmengden glyfosat i soya er på 20 mg/kg. Det er altså sett på som uproblematisk fra våre regulatoriske fagmyndigheter at restmengden er på seks ganger det GenØk fant. Og hva gjør Bøhn et. al så med disse tallene? Jo, de skriver en kronikk på nettsiden Independent Science News med tittelen:
«How “Extreme Levels” of Roundup in Food Became the Industry Norm»
Ekstreme nivåer, på en sjettedel av grenseverdien, der altså. Når Bøhn påstår at disse nivåene vil kunne utgjøre et problem for norsk oppdrettsnæring så snakker han mot bedre vitende. Men det blir rarere.
Fordi ifølge FAO så finner du de største restmengdene glyfosat i soya som har blitt tvangsmodnet før innhøstning (En feil du ikke tok meg i Bøhn, konvensjonell soya kan også bli sprøytet med glyfosat). I mange land, deriblant USA der denne soyaen er hentet fra, er det lov å avslutte fotosyntesen på en avling med eksempelvis glyfosat, slik at enten du kan høste tidligere, eller få åkeren moden samtidig. I Norge er ikke dette lov med mindre man får dispensasjon fra Mattilsynet på grunn av en vanskelig høst, eller at en trenger å sprøyte mot ugresset kveke som er så genetisk likt korn at de selektive ugressmidlene ikke tar den.
Uansett. De høyeste restmengdene med glyfosat er altså registrert i soya som er tvangsmodnet. Og det er ikke så rart, da vanlig ugraskamp foregår på forsommeren, mens tvangsmodning nødvendigvis skjer rett før innhøstning. Etter tvangsmodning og med bruk av maks tillatt dose glyfosat så har det vært funnet restmengder på 16 mg/kg. Men dette kan en selvsagt ikke gjøre i GM-soya fordi den ikke dør av å bli sprøytet med glyfosat. Så de høyeste restnivåene av glyfosat vil altså være å finne i tvangsmodnet konvensjonell soya, ikke GM-soya der glyfosat kun har blitt brukt tidlig i vekstsesongen. Det rareste med forsøket er at de ikke finner noe glyfosat-rester i den konvensjonelle soyaen.
Men om de hadde gjort det hadde mest sannsynlig også de nivåene vært under grenseverdiene og helt godkjent som fiskefôr til norsk oppdrettslaks.
Videre føler Bøhn for å belære leseren i forskningsetikk:
«Konklusjoner i forskning kan ikke velges, de vises som signifikante trender i datamaterialet.»
Det er mulig dette er noe Bøhn har lest seg opp på nå i høst, men det var i alle fall ikke praksis i GenØk den gangen de lagde den over nevnte soyastudien. Som jeg skreiv om i min første kronikk konkluderte GenØk med at økologisk dyrket soya hadde den beste næringssammensetningen på tross av at den inneholdt de høyeste verdiene av sukker, sink og barium og de laveste nivåene av selen og fiber. Konklusjonene deres går altså i stikk motsatt retning av «signifikante trender i datamaterialet».
Men Bøhn har faktisk et poeng som illustrerer GenØks modus operandi ganske godt. De konkluderer faktisk ikke så hardt i sin grunnforskning. I veldig mye av den finner de ikke noe som helst problemer med genmodifiserte varianter av planter. Samme hvor hardt de prøvde så klarte de ikke å få DNA inn i en magebakterie. Eller da de prøvde å finne ut om Cry1Ab-proteinet var et allergen. Nix. Ikke i det hele tatt. Og i de vannloppestudiene sine er de også ganske forsiktige i konklusjonen i selve forskningsrapportene. Da slipper de unna de mest voldsomme kontroversene i fagfellevurderingen, og de kan bli publisert i mer eller mindre respektable tidsskrifter. Noe av forskningen deres er selvsagt også publisert i utgivelser der du må betale for å legge ut forskningen, der de har andre og mindre rigide krav til fagfellevurdering.
Men etter at konklusjonene er skrevet i forskningsrapportene er all forsiktighet over. For som i eksemplet over så blir plutselig veldig moderate konklusjoner og diffuse resultater til «EKSTREME VERDIER» uttaler i media etter på. Det er heller ikke mye beskjedenhet når de refererer til egen grunnforskning i de rapportene de lager:
«Ett foringsforsøk viser at genmodifisert mais kan føre til forgiftning, sier seniorforsker Thomas Bøhn hos Senter for biosikkerhet ved Genøk i Tromsø». (NRK 4. sep. 2008 )
«GenØk har publisert studier som viser at vannlopper reagerer med økt dødelighet ved å spise GM mais.» (Nordlys 17. jan. 2009)
«Genmodifisert soya med sprøytemiddelrester, brukt som fôr, førte til økt dødelighet for vannlopper, sammenlignet med dyr som fikk konvensjonell og særlig økologisk soya, ifølge forskning fra GenØk.» (Forskning.no 25.05.2016)
Nei, det har dere ikke og det veit du veldig godt Bøhn.
Genmodifisering i planteavl har hatt en utrolig trang og vanskelig fødsel i Europa. I tillegg til skremselspropagandaen til antiglobaliserings-bevegelsen, miljøbevegelsen og fryktelig uavhengige forskere som Gilles-Éric Séralini og GenØk, har vi også vært inne i en periode med postmodernistisk tankegods om at alle skal få lov til å ha sin egen sannhet, kvasreligiøst vås fra aktivist og lystløgner Vandana Shiva og litt såfrø-religion har gitt et miljø der faktabasert debatt og moderate stemmer ikke gidder å være med å diskutere lenger.
Men nå skriver vi altså 2016, og vi har fått på oss de rasjonelle brillene. Vaksine-skeptikerne har tatt steget ut og hoppet på Chemtrails-sporet og blitt fullblods konspiratorikere som blir kastet ut av sitt eget Niceland i Skien. Sitter du med en ringbrynje fordi du tror det beskytter deg mot elektromagnetisk stråling kommer Gunnar Tjomlid blogger deg til veggen med tastaturet sitt. Og sammen med disse folkene på historiens skraphaug er GenØk og Norges GMO-aktivister i ferd med å havne.
En annen aktivist/forsker ved GenØk, Odd Gunnar Wikmark, spurte i en kronikk hva import av den genmodifiserte maistypen 1507 ville koste det norske samfunnet. Rent bortsett fra avgrunnen av faktafeil han ble tatt på i kronikken, så stiller han faktisk et ikke helt dumt spørsmål, selv om han selvsagt ikke er i stand til få svaret rett.
For hva har han og aktivistene i GenØk, SV, Sp (og en rekke andre politiske partier) og Nettverket for GMO-fri mat og fôr kostet oss de siste 20 årene? Med genteknologiloven i hånd er det i all praksis ett tankeforbud mot genmodifisering i Norge. Hva koster det oss at ikke miljøet på Ås ikke kan ta i bruk denne teknologien for å lage planter som er resistente mot sykdommer, tørke, eller frost? Hva koster det som nasjon at vi politisk bare har vedtatt å kutte av ei hel gren av teknologisk og vitenskapelig utvikling? Hva vil genetikk-miljøet rundt Geno og Norsvin tape i konkurransefortrinn om ikke de får se samme vilkårene for forskning og utvikling som tilsvarende selskaper i utlandet?
Hvis begreper som «Det Grønne Skiftet» og «Bioøkonomien» skal fylles med noe som minner om mening og ikke bare bli politiske floskelparader så må vi fylle opp og gjøre tilgjengelig de verktøyene som finnes i genteknologien. Ellers vil forskning, utvikling og verdiskapning på dette feltet flyttes til USA eller Canada raskere enn noen norsk politikere rekker å si; «Hva skal vi leve av etter oljen?».
(Dagbladet): Astmadebatten i langrennssporten har skapt høy temperatur i Norge og i en rekke andre land.
Der flere friske norske langrennsløpere bruker astmamedisin på toppnivå, virker tendensen å være stikk motsatt hos den yngre garde. Stadig flere rapporter om unge astmatikere som nekter å ta astmamedisinen de trenger, siver til overflata.
Lene Flesseberg sto selv fram på vegne av sin 14 år gamle datter i et intervju med Dagbladet i september.
- Min datter har blitt kalt doper av voksne mennesker helt siden hun var 10 år. Resultatet blir at man slutter å ta medisin. Jeg vet om flere mødre som har barn i samme situasjon, sa Flesseberg til Dagbladet.
Kai-Håkon Carlsen, som er pensjonert professor i lungesykdommer og allergi for barn, og Helle S. Grøttum, generalsekretær i LHL Astma og allergi, bekrefter begge at denne farlige tendensen er en nedslående realitet.
- Mange barn og ungdom er skremt over debatten og dropper å ta astmamedisin, selv om de trenger det. De vil ikke ta astmamedisin i frykt for å bli mobbet og stemplet som dopere, sa Carlsen.
BEKYMRET: Emil Jönsson blir kvalm av å se at den utviklingen han fryktet Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix Vis mer
- Jeg er bekymret for barn og ungdom med astma som ikke tar medisinen de trenger, supplerte Grøttum.
Jönsson: – Det er skummelt
Uten astmamedisin hadde langrennssporten vært uten profiler som eksempelvis Marit Bjørgen, Martin Johnsrud Sundby, Astrid Uhrenholdt Jacobsen, Sami Jauhojärvi og Emil Jönsson.
At astmadebatten har skapt en holdning om at astmamedisin er doping i barne- og ungdomsidretten – til og med hos de som har astma – får Sundby og Jönsson til å reagere sterkt.
- Det er skummelt. Det er dette vi har vært redde for, at holdningen om at astmamedisin er doping, sprer seg til barneidretten. Det er veldig farlig om den utviklingen fortsetter. Barn med astma må ta medisinen sin, sier Jönsson til Dagbladet.
- Astmamedisin er ikke doping og har ikke en effekt utover det å bli frisk. Det er viktig at vi langrennsløperne er åpne om hvilke sykdommer vi har og hvilke medisiner vi bruker. Vi må ta problematikken på alvor. Vi bør kanskje møte barn og undervise dem om dette, varsler svensken.
Sundby: – Utrolig synd
Sundby deler sin svenske kollegas refleksjoner rundt problematikken.
- Dette er utrolig synd, men kan fort bli konsekvensen av en slik sak pågående i media over lengre tid. Det faktiske bildet blir rotete og litt vanskelig for unge å ha kontroll på, sier Sundby til Dagbladet.
- Når det også blir referert til av enkelte at dette er en medisin som er forbudt, da blir det selvsagt kjempevanskelig å forholde seg til for de unge som er så uheldige at de er avhengige av denne medisinen, mener forrige sesongs verdensener.
- Blir kvalm og opprørt
Jönsson blir alvorlig bekymret over tendensen som dessverre utarter.
- Vi får stadig telefoner og mailer om barn og deres foreldre som lurer på de om kan konkurrere med astma. Selvfølgelig må de få lov til det. Vi må la astmabarn får røre på seg. Det kan de ikke uten astmamedisin.Derfor er det så utrolig viktig at den riktige holdningen når fram og at de med astma tar medisinen sin uten å bli ertet for det.
- Jeg blir opprørt og kvalm av å høre at det er sånn. Det er virkelig ikke bra. Vi må gjøre noe med det for å endre denne tendensen, tydeliggjør Jönsson.
Frykter talenter vil gå tapt
Også Norges langrennssjef Vidar Løfshus er bekymret.
- Dette er alarmerende. Vi ønsker at flest mulig barn og unge skal ha et aktivt liv både i og utenfor idretten. I den grad støyen rundt Martin-dommen og fokus på behandlingen av luftveier har ført til mobbing av unge, viser det hvor hensysløs og misforstått debatten har blitt, sier Løfshus til Dagbladet.
Han frykter at flere norske idrettstalenter vil gå tapt.
- Ingen som har behov for nødvendige medisiner skal føle at de må skjule at de faktisk har en sykdom. Dersom det blir sånn fremover, vil norsk idrett miste mange talenter, og altfor mange vil falle utenfor den aktive idretten. Konsekvensen blir at de mister opplevelsen av de gleder idretten gir.
(Dagbladet): Tidligere i dag ble det kjent at Hole kommune stoppet behandlingen av «Memory Wound»-byggesøknaden fra staten. Det betyr at det planlagte minnesmerket etter 22.juli blir utsatt enda 2,5 år.
Staten og Støttegruppen for 22. juli hendelsene har sammen med AUF hele tida gitt uttrykk for nødvendigheten av å raskt få på plass et minnested på Sørbråten, og at de av den grunn ikke ønsker en diskusjon rundt alternativ plassering.
- Merkelig
- Det er det siste familiene til de 77 trenger, de fortjener ro og fred. Dette vedtaket fra Hole kommune bidrar til enda mer utsettelse og vonde følelser, sier AUF-leder Mani Hussaini.
At kommunen nå ikke vil behandle byggesøknaden synes han fremstår som merkelig.
- Det var Hole kommune selv som pekte på Sørbråten som et passende sted for et minnesmerke etter 22.juli, sier han.
- Det er veldig synd for de etterlatte og overlevende etter 22.juli-terroren at saken om hvordan det offisielle Norge skal hedre og minne ofrene på nå vil trekke ut enda mer i tid.
Vil hedre de drepte
Hussaini er skuffet over at saken står på stedet hvil.
- Det er flaut at det nå har gått fem og et halvt år etter den verste terroren på norsk jord i moderne tid uten at det offisielle Norge har fått på plass et minnesmerke over de 77 drepte, sier han.
Han forteller at AUF fortsatt ønsker fortgang i saken.
- Det er regjeringen som er beslutningsmyndighet i denne saken, og det viktigste for oss har hele tiden vært at et minnested som hedrer de 77 drepte skal komme opp så raskt som mulig, sier han.
Stressmoment for naboene
Naboene til Sørbråten har kjempet lenge for å hindre oppføring av minnesmerket. Flere av naboene deltok i redningsaksjonene 22. juli og følte terroren på kroppen.
De er glade for at kommunen nå ikke vil behandle byggesøknaden.
- Vi ble overrasket over denne avgjørelsen. For oss betyr dette at vi nå får ro, at det ikke blir gjort uopprettelig skade, noe vi er takknemlige for, sier Anne-Gry Ruud, talsmann for saksøkerne blant naboene.
Etter langvarig konflikt rundt minnestedet på Sørbråten valgte naboene til Utstranda å trekke staten for retten 25. april for å få stanset planene om oppføring av 22. juli minnestedet «Memory Wound».
- Det har vært et stressmoment for oss dette at staten kunne få anledning til å starte byggingen. Vi er glade for at kommunen har tatt ansvar. AUF og Jan Tore Sanner har hele tida vært opptatt av at det haster å få satt opp dette minnestedet, nå kan vi kanskje få til en dialog. Det er ikke sånn at vi er imot et minnesmekre, men vi er imot at det plasseres på Sørbråten, sier Ruud.
Høgmo skrev en 4-årsavtale høsten 2013. Fotballforbundet bekreftet onsdag at eks-landslagssjefen får fullt betalt (3,7 mill. pluss sosiale utgifter) dersom han ikke starter i en idrettsrelatert jobb neste år.
Da spørsmålene rundt hvorfor Høgmo hadde krav på lønn også fort 2017, ble pressekonferansen på Ullevaal fort avbrutt av NFF.
Årslønnen til A-landslagssjefen skjøt kraftig i været da Høgmo fikk jobben. Han hadde i fjor en skattbar inntekt på 3,7 millioner kroner.
NFFs lønnsutgifter vil omregnet kostet forbundet 1,68 millioner kroner per seier.
Det var SV som fremmet forslaget om at formuleringen i straffeloven må endres, og forslaget har nå fått støtte flertallet i justiskomiteen på Stortinget.
Flertallet er enig i at bestemmelsen i straffeloven er problematisk sett opp mot ytringsfriheten. Komiteen har derfor innstilt på et vedtak hvor Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å fjerne bestemmelsen.
- Jeg ser ikke en eneste grunn til å ha en egen lov mot å fornærme representanter fra en fremmed stat. Det er forskjell på vold, hatefulle ytringer og rasisme, som alltid er og bør være forbudt, og det å fornærme noen, sa SVs Bård Vegar Solhjell da lovforslaget ble fremmet i vår.
Satiredikt
Saken ble aktuell etter at den tyske komikeren Jan Böhmermann framførte et satiredikt på TV rettet mot Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan.
Tyrkia tok saken særs alvorlig og diktet utløste en diplomatisk krise mellom de to landene som endte med at det tyske utenriksdepartementet mottok en diplomatisk note. Tyrkia krevde at den samfunnsrefsende satirikeren skulle straffes for å ha krenket presidenten. Det var det også anledning til ifølge den tyske straffeloven.
Også det norske lovverket har hittil hatt en lignende bestemmelse. Ifølge loven kunne man straffes med fengsel i inntil ett år ved å opptre «fornærmelig» overfor en representant for en fremmed stat.
Bør ikke beskyttes mot fornærmelser
Dermed er det i teorien mulig for også norske komikere å bli straffet for å harselere med representanter for andre land, har ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf påpekt.
Paragrafen ble videreført da den nye straffeloven trådte i kraft i fjor. Nå får SV gjennomslag for at den skal bort.
- Det at noen representerer en fremmed stat, forplikter oss på ulike vis som nasjon, men det bør ikke gi en egen beskyttelse mot fornærmende utsagn, heter det i lovforslaget.
Carl I. Hagen er en mann som alltid har et glatt smil til velgerne. Det bør ikke lure noen. Som politiker er Hagen et rovdyr, uopphørlig opptatt av å få has på det utvalgte byttet. Nå er det hans tidligere eiendom – Fremskrittspartiet – som er målet. Eller rettere: De kreftene i partiet som hindrer ham i å gjøre et politisk comeback i rikspolitikken. Carl I. Hagen har satt i verk to utspill med tydelig, indre logikk. For det første krever han fjerdeplassen på Fremskrittspartiets liste ved stortingsvalget neste år. Det er kampplassen. Samtidig går han i et bredt intervju med VG ut med dårlig fordekte trusler om et nytt parti til høyre for Frp. Her rører han ved noe som bør bekymre partiledelsen. Nokså betydelige grupper i folket er i politisk bevegelse, og de ser ikke Frp som et tilstrekkelig svar.
Etter at han gikk av som partileder for åtte år siden, har Carl I. Hagen vært en rullende kanon på dekk. Han fikk Oslo-politikken som et slags kårhus, men klarte ikke bygge det til noe større. Tvert i mot ser det ut til at Hagen er en av grunnene til at Frp står så svakt i Oslo. Som et uhelbredelig politisk menneske er det forståelig at Hagen søker seg tilbake i rikspolitikken der han en gang var en skinnende stjerne. Klokt er det neppe. Alt har sin tid, også Hagens politiske tiltrekningskraft.
Derimot bør man ikke undervurdere Carl I. Hagens grunnleggende politiske teft. I intervjuet med VG sier han at Frp nå er et etablert parti som er i regjering, og som er blitt en del av makta. Eller som noen ville sagt det i tidas sjargong: En del av eliten. Det er marked for et nytt parti som ledes av en norsk Trump-skikkelse, sier han. Hagen mener Frp har mistet, eller mangler, kraft på en rekke politiske områder. Det har falt for klimahysteriet, straffer bilistene, er for milde med migrantene, ignorerer pensjonistene, sover når det gjelder EØS og er ikke hard nok mot innvandret voldskriminalitet.
Hagen har rett når han sier det er «understrømmer i vårt land som ingen representerer i dag». Det er bare å kaste et blikk på sosiale medier for å få det bekreftet. I Norge finnes en ny høyreradikalisme, også med islett av intellektuelle, som venter på at noen står fram og gir retningen en fastere ideologisk form og en organisasjon. Det blir ikke noe vakkert syn, men kan ha sine fordeler. Den politiske kampen skal føres et sted der alle kan se, høre og vurdere deltakerne og deres ideer.
Etter den prisverdige avgjørelsen til rektorene på Voss, så har Hareide og Tyvand gått hardt ut i sin kritikk mot denne avgjørelsen i flere kanaler: at rektorer kan fatte denne avgjørelsen, og med et budskap som knytter skolegudstjenester og norskhet veldig tett sammen. Det har falt uttalelser om at dette er å viske bort våre røtter, å legge bort vår historie og å viske ut vår egen identitet. Dette er svært symboltung språkbruk – som bare har ett formål, å knytte norskhet sammen med skolegudstjenester. Dette har samtidig en annen effekt, det skaper a- og b-lag – hvor deltakelse i kristendommen og på skolegudstjenester blir en forutsetning for det å være ordentlig norsk.
De truer også med å lempe på regelverket for gudstjenester i skoletiden (som leder for Utdanningsdirektoratet har sagt fra om at er et regelverk som ikke er vanskelig å følge), og ber om at kirkeministeren kommer på banen for å avklare saken – helst med et utfall om at vi ikke skal «sette en strek over vår egen historie, kultur og identitet». Hva gjør dette meg til som ateistisk nordmann? Hva gjør dette med barna til alle de ikke-religiøse i Norge? Hva gjør dette med alle dem som ikke går i kirken før jul? Hva gjør dette med alle dem som tilhører andre religiøse trossamfunn og (ikke-)religiøse livssynssamfunn?
Det finnes ingen kobling mellom det å godta forkynnelse og misjonering inn i skolen, og det å være norsk. Det er heller ikke slik at vi ikke kan lære om julen uten å delta på gudstjeneste i skoletiden eller at det er umulig for oss å delta på gudstjeneste utenom skoletiden. Rundt regnet er det 70000 gudstjenester i Norge hvert år, mange av disse foregår i julen hvor det er et ekstra høyt antall gudstjenester. Likevel ser vi at det bare er en begrenset andel av befolkningen som er i kirken i julen. Hvis det er sånn at kristendommen skal miste sin betydning i samfunnet, så er det her innsatsen bør settes inn. I arbeidet med å få folk til å dukke opp i gudstjenester, særlig i de gudstjenestene dere mener er så viktige for norsk kultur og identitet, går ikke veien gjennom å dele opp befolkningen eller skoleelevene i a- og b-lag – slik biskop Halvor Nordhaug erkjenner i Vårt Land og FriTanke at dagens ordning skaper.
Voss blir den 17. kommunen i Norge helt uten gudstjenester i skoletiden. Forhåpentligvis vil det bli færre skoler og kommuner som velger å benytte seg av dette splittende tilbudet i framtida. Den norske skolen skal være en fellesskole for alle elevene og for alle familiene i landet. Man skal lære mye om alle religioner, og kristendommen lærer man om i større grad enn de andre fordi den er et tema i nesten alle fag, Men det skal ikke være og bør ikke være forkynnelse i skolen!
Det siste året har regjeringen, med god støtte fra andre partier på Stortinget, lagt opp til å endre migrasjons- og integreringspolitikken for å avskrekke migranter fra å reise til akkurat Norge. Det har blitt et mål å være streng, ikke minst har det blitt et mål å i hvert fall ikke bli oppfattet som mer sjenerøse enn andre land. Dette er en øvelse regjeringer over hele Europa holder på med nå, noe som samlet gir en rask forverring av vilkårene for migranter.
Ett av de siste tiltakene her hjemme er at asylsøkere som i dag mottar «matpenger» mens de bor på mottak, fra 2017 ikke lenger skal få dette i form av ubundne penger. I stedet skal de få støtten overført på en slik måte at den bare kan brukes på mat og andre ting som norske myndigheter regner som nødvendige. Målet med dette er å sørge for at ikke pengene blir brukt til andre formål, for eksempel til å betale ned gjeld eller forsørge familiemedlemmer hjemme. Samtidig skal innstrammingene samlet sett også «sende et signal» om at migranter på reisefot ikke burde komme til Norge.
Er det grunn til å tro at det nye tiltaket, altså å binde overføringer til enkeltpersoner og familier som venter på svar på asylsøknaden sin, virker etter disse hensiktene? Vi vil legge de mer symbolske sidene ved denne innstrammingen til side og i stedet se på om det å binde overføringene vil gi de konsekvensene regjeringen ønsker. Bistands- og migrasjonsforskningen gir oss noen eksempler vi kan vende oss til for å vurdere dette, og under redegjør vi for fem innvendinger mot omleggingen.
For det første viser bistandsforskning at bundne overføringer ofte er mindre effektive enn kontanter. Selv om kontanter eller overføring av ubundne midler betyr at pengene kan brukes på andre ting enn myndighetene mener er ønskelig, kan det likevel gi bedre uttelling for hver skattekrone som brukes.
Fra myndighetenes side er administrasjon og kontrollen av et kupongsystem både byråkratiserende og kostnadskrevende. På mottakersiden finner vi ikke en standardisert asylsøker, men mennesker og familier med svært ulike behov, som mest effektivt møtes når de selv får gjøre prioriteringer med de ressursene de har til rådighet.
For det andre er det slik at disse overføringene, uansett hvor sjenerøse eller knappe de er, handler om mer enn forholdene for den enkelte asylsøker. Tilstrekkelige sosiale overføringer til asylsøkere som venter på saksbehandling er en investering i et samfunn med minst mulig forslumming og barnefattigdom, og som hindrer en ytterligere utvikling av svarte, kriminelle arbeidsmarkeder. Midlene overføres altså ikke bare til asylsøkere for å møte deres behov, men også for å møte samfunnets behov.
Vårt tredje poeng gjelder hva regjeringen begrunner tiltaket med, nemlig at man frykter at asylsøkerne bruker ubundne midler til å sende penger til familie i hjemlandet og for å tilbakebetale gjeld til menneskesmuglere. Hvorvidt dette er tilfelle i dag, vet vi lite om, og det virker overilt å omlegge systemet basert på en antakelse om at det er dette pengene brukes til. Solid forskning tilbakeviste i fjor en liknende og nokså utbredt antakelse om at kriminelle organisasjoner stor bak tiggersituasjonen i Norge.
Vårt fjerde poeng er at selv om noe av pengene skulle vise seg å bli brukt «feil», så gir forsøk på å hindre dette såpass store omkostninger for individer og samfunnet at det trolig lønner seg å tåle dette svinnet. For norske borgere har man beveget seg bort fra bundne penger, det var nedverdigende og lite framtidsrettet å ta fra sosialklienter handlefrihet, verdighet og trening i å bruke penger.
Det vil nok alltid finnes mottakere av ubundne penger som vil bruke dem «feil», enten det er på narkotika, på gjeld eller på familiemedlemmer i et annet land. Den gjengse mistenkeliggjøringen av sosialhjelpsmottakere har imidlertid trolig liten rot i forskning.
For eksempel konkluderer en metastudie (de gjennomgikk 30 andre studier) om «feil» bruk av sosiale overføringer, gjennomført av Verdensbanken, med at bekymringen for at sosialhjelpsmottakere bruker overføringer på «fristelsesvarer» som tobakk og alkohol er «uberettigede».
Når det gjelder annen «feil» pengebruk vil mottakere uansett finne måter å tilpasse seg eller lure systemet på. De kan for eksempel omsette rabatterte «kupongvarer» på finn.no, med betydelig lekkasje av midler til tredjepart. Eller de kan skaffe seg tilleggsinntekt gjennom svart arbeid, kriminalitet eller prostitusjon for å betale for de «uønskede» behovene sine.
Selv om det ikke er en statlig prioritering at overføringer ment på mat brukes på rus, gjeld og forsørgelse av personer i andre land, er det enda mindre ønskelig at personer utvikler ferdigheter i å lure staten og i å begå kriminalitet.
Å forvalte penger er en viktig del av voksenrollen, i Norge og andre steder. Å behandle asylsøkere som folk som ikke kan forventes å klare det, kan lett bli en selvoppfyllende profeti. De som får avslag på asylsøknad får tilbud om å returnere assistert med kontantoverføringer som skal sikre reintegrering i hjemlandet. Norske myndigheter investerer mye i slike ordninger, og ønsker at disse skal gi varige resultater.
Å kunne forvalte penger på en god måte er nødvendig for at de skal få det til, og er en ferdighet man bør investere mer i enn i dag gjennom hele asylprosessen, ikke mindre. De som får medhold på søknaden skal bli fullverdige samfunnsborgere raskest mulig, med det dette innebærer av ansvar for egen og andres økonomi og ve og vel. At asylsøkere starter integreringsprosjektet sitt uten trening i å forvalte penger i en norsk kontekst, er ikke ønskelig.
Vi vil altså hevde at det å innføre et system hvor støtte til asylsøkeren bindes til spesifikke formål er symbolpolitikk, og ikke kunnskapsbasert bruk av skattekroner.
Bindinger av overføringer er kostbart, for både skattebetalere og mottakere, enten de skal dra eller bli, og har i tillegg potensial for å generere atferd som samfunnet er lite tjent med.
I Dagbladet 8. november sier Mina Gerhardsen, leder i tidligere Avholdsfolkets landsråd (Actis), at hun mener det er trist at Normal bruker spalteplass på å snakke ned andre organisasjoner.
Vårt innlegg er ikke nedsnakking, men velbegrunnet kritikk av den skjeve og utdaterte fordelingen av ressurser og makt på rusfeltet.
Normal har ikke noe imot restriktive stemmer på rusfeltet, og det er flere av Actis-medlemmene vi har respekt for, blant annet BAR og RIO, som i stadig større grad har vist seg å være åpne for nye løsninger. Det er likevel godt dokumentert at avholdsbevegelsen i Norge og Sverige – som Actis er en del av – systematisk har motsatt seg tiltak vi i dag vet har gitt mange et bedre liv.
I Sverige inkluderer dette livreddende smitteverntiltak som rene sprøyter. Anlov Mathiesen, tidligere redaktør for gatemagasinet =Oslo, beskriver Actis godt i boka «Omsorgsindustrien»: «De framstår nærmest som en ren nei-fløy, og en forlengelse av Kristelig Folkeparti … Nei til sprøyterom, nei til avkriminalisert værested for narkomane, nei til utdeling av metadon, Subutex og heroin. Nei til det meste annet enn avhold».
Gerhardsens forsøk på å hevde at Actis representerer bredde faller på sin egen urimelighet, all den tid hun søker å melde inn organisasjoner uten naturlig tilknytning til rusfeltet. Minotenk (et ganske nytt tilskudd) har på sosiale medier begrunnet medlemskapet med praktiske og økonomiske fordeler og innrømmer at de ikke kan noe særlig om ruspolitikk. Vi er også kjent med at flere Actis-medlemmer vurderer sitt medlemskap fortløpende i lys av de pågående omveltningene på feltet.
