Den 56 år gamle mannen var psykotisk da han stakk ned og drepte Catrine Røthe (42) på Manglerud og Fathi Rzaiguia (50) på Grønland en halvtime senere, er konklusjonen til de rettspsykiatrisk sakkyndige. Han var strafferettslig utilregnelig i gjerningsøyeblikket og kan ikke dømmes til straff.
Aktor har derfor varslet at han vil legge ned påstand om dom på overføring til tvungent psykisk helsevern.
56-åringen nektet straffskyld da drapssaken startet i Oslo tingrett tirsdag morgen. Han vil kun være til stede i salen under saken første dag. Retten tar saken opp til doms først 15. november.
Tiltalte, som tidligere er utvist fra Norge, hadde hatt et forhold til den drepte kvinnen. Han har vært tvangsinnlagt på Dikemark siden drapene skjedde sted 9. desember.
(Dagbladet): I dag tok Thorir Hergeirsson ut Norges tropp til håndball-EM i Sverige i desember.
Bruttotroppen på 27 navn ble kuttet ned til de 16 som skal forsvare landets gull fra 2014.
Et av de store spørsmålene var hvilke keepere som får være med. Katrine Lunde og Kari Aalvik Grimsbø ble valgt foran Silje Solberg i OL i sommer, mens Katrine Lunde ble vraket til VM i fjor.
Lunde trakk det korsteste strået av de tre, og er med som reserve.
- Grimsbø er vår desidert beste målvakt. Silje Solberg er den som representerer størst fremtidpotensial. Det var et soleklart valg. Lunde er en god reserve, det samme er Emily Stang Sando, sier Hergeirsson på dagens pressekonferanse.
- Det var en del jenter i går som ble veldig skuffet over at de ikke kom med. Det er tøff konkurranse. Vi føler vi har tatt ut et bra lag med et stort potensial. Det er bra kontinuitet av stabile nøkkelspillere.
Han fortsetter:
- Det er naturlig å stokke kortene litt. Vi må tenke kort- og langsiktig i mesterskapet. Målsettingen er høy, vi skal kjempe om medalje.
En mann i 30-årene ble tirsdag morgen funnet død i Lunner kommune i Oppland. Politiet har sperret av området.
Funnet av den døde personen ble meldt til politiet klokka 7.40 tirsdag morgen, skriver avisa Hadeland.
Mannen ble funnet ved Viubråtan på Harestua, og politiet har sperret av området. I en pressemelding opplyser Innlandet politidistrikt at det dreier seg om en mann i 30-årene
– Funnet ble meldt av noen som jobber på campingen, opplyser politiet. Den døde personen ble funnet utendørs, sier operasjonsleder Pål Andersen hos politiets operasjonssentral på Gjøvik.
Politiet etterforsker saken som et mistenkelig dødsfall, men opplyser at de ikke har grunn til å tro at det har skjedd noe kriminelt. Saken blir videre etterforsket av politiet.
(Dagbladet): Natt til onsdag norsk tid avgjøres presidentvalget i USA, et valg mange omtaler som et skjebnevalg som med tiden vil skrives inn i historiebøkene.
Den gjengse amerikaner kan ikke gjøre stort med utfallet av nattas presidentvalg, med unntak av å stemme.
Berømte skuespillere og kulturpersonligheter truer på sin side med å melde flytting fra hjemlandet hvis Trump utropes til USAs nye president.
Blant disse er «Breaking Bad»-stjerna Bryan Cranston (60). I podcasten «The Bestseller Experiment» uttalte han nylig at han kommer til å rømme til Canada om Trump vinner.
- Jeg vil definitivt flytte. Det er ikke virkelig for meg at det ville skje. Jeg håper for Guds skyld at det ikke gjør det.
På spørsmål om Cranston vil ta seg en lang ferie i Vancouver om Trump vinner, svarte tv-stjerna følgende:
- Det vil ikke være noen ferie. Jeg kommer til å være en utvandrer i eksil, sa han i podcasten ifølge The Hollywood Reporter.
I likhet med Cranston har «Girls»-skaper Lena Dunham (30) erklært at nabolandet Canada blir hennes hjem om Hillary Clinton ikke vinner valget.
- Jeg vet om et nydelig sted i Vancouver, og jeg kan arbeide derfra. Jeg er klar over at mange har truet med å gjøre dette, men jeg kommer virkelig til å gjøre det, uttalte hun på Matrix Awards i april, ifølge CNN.
I USA er det ikke uvanlig at amerikanere gjør litt narr av Canada, noe som kan minne om den relativt godlynte nabokrangelen mellom nordmenn og svensker.
Hvis Donald Trump skulle komme til å vinne valget, kan man likevel si at det kanskje er Canada som ler sist – og best.
For det er ikke bare stjerner som Bryan Cranston og Lena Dunham som vil ta med talentet sitt over grensa.
ANTI-TRUMP: Chloë Sevigny vil pakke kofferten og flytte til Nova Scotia om Trump vinner valget. Foto: Lyvans Boolaky/imageSPACE/ NTB Scanpix Vis mer
Den Oscar-nominerte skuespilleren Chloë Sevigny (41) vil flytte til Nova Scoita, fortalte hun i en Starz-video i januar. Grøsser-legenden Stephen King (69) synes Trump som president er et dødsskremmende scenario, og han har uttalt til The Washington Post at han vurderer å rømme til Canada.
«House of Cards»-stjerna Neve Campbell (43) er faktisk kanadier, og vil ikke nøle med å rømme tilbake til landet hun vokste opp i.
- Jeg er livredd. Det er virkelig skummelt. Min største frykt er at Trump vil seire, sa Campbell til Huffington Post tidligere i år.
Må lære seg nye språk
Noen Hollywood-stjerner vil ikke nøye seg med å få én landegrense mellom Trump og seg selv.
Den populære komikeren Amy Schumer (35) ønsker å flytte så langt som til Europa hvis republikanernes presidentkandidat vinner valget.
- Jeg må lære meg spansk, for jeg kommer til å flytte til Spania eller noe sånt… Det vil være utenfor min fatteevne om Trump vant. Det er for sprøtt, sa «Trainwreck»-stjerna til BBC Newsnight i september.
- Jeg kjøpte et hus i et annet land bare i tilfelle. Mens alle disse folka truer med å forlate landet og så ikke gjør det, så kommer jeg faktisk til å forlate landet, sa Handler på «Live With Kelly and Michael» i mai ifølge The Hollywood Reporter.
REISER LANGT: Komiker Jon Stewart kan tenke seg å forlate planeten jorda om Trump blir president. Foto: Greg Allen/Invision/AP/ NTB Scanpix Vis mer
Komiker Jon Stewart (53), som ledet det satiriske nyhetsprogrammet «The Daily News», har gått hakket lenger enn både Schumer og Handler.
- Jeg ville vurdert å gå om bord en romrakett og reist til en annen planet. For da har denne planeten åpenbart fått en skrue løs, uttalte han ifølge People.
* Du kan følge utviklingen på Dagbladet.no gjennom natta, inkludert CNNs direktesending.
(Dagbladet): Natt til onsdag blir valgresultatet klart. Men hvor tidlig? Det avhenger av hvor bra Trump gjør det i de østligste vippestatene.
Hvis han taper med stor margin i Florida og Nord-Carolina, kan det meste være klart kort tid etter at valglokalene der stenger, klokka 21 lokal tid, altså klokka tre natt til onsdag norsk tid.
- Tre stater på Østkysten kan gi tidlige svar. Taper Trump Nord-Carolina og Florida, må han overraske i Midtvesten og nærmest gjøre rent bord fra Pennsylvania til Iowa. Taper han Pennsylvania også, er valget over, sier historiker Hallvard Notaker, som er forfatter av den ferske boka «Amerikansk valgkamp».
I både Florida og Nord-Carolina har det vært så godt som dødt løp på meningsmålingene. I Pennsylvania er Clinton 2,4 prosentpoeng foran, alt ifølge Real Clear Politics.
I de fleste delstatene kommer det resultater fra valgdagsmålinger rett etter at valglokalene stenger. De første delstatene det er knyttet spenning til er Virginia, hvor valglokalene stenger klokka 01 norsk tid, og Nord-Carolina og Ohio, hvor de stenger klokka 01.30 norsk tid. I Florida stenger valglokalene klokka 02 norsk tid.
I Florida måtte det fintelling til i 2012, og det resultatet var ikke klart før etter fire dager. Men Obamas seier var uansett så stor den gang at de 29 valgmannsstemmene der ikke var avgjørende. Det kan de bli denne gangen.
Den gang ble vinnerne i Nord-Carolina erklært klokka 22.53 lokal tid, 04.53 norsk tid.
Den tidligste endelige avklaringen av et valgresultat i moderne tid var i 1984, da det var klokka 20.02 at Ronald Reagan hadde slått Walter Mondale, skriver Washington Post, som har samlet sammen de historiske avklaringene. Demokratene rakk den gang ikke en gang å åpne øl- og vin-flaskene på valgvaken før det hele var over, skriver avisa.
Fire år tidligere, da Reagan slo Carter, var det hele klart klokka 20.15. Da George H.W. Bush slo Michael Dukakis i 1988 kom avklaringen klokka 21.17 lokal tid.
De siste valgene har avklaringen kommet noe seinere.
I 2012 var klart klokka 23.17 lokal tid, altså 05.17 norsk tid, at Barack Obama hadde slått Mitt Romney. I 2008 skjedde det 17 minutter tidligere, da Obama slo John McCain.
I 2004 var det klart klokka 23.19 lokal tid at George W. Bush hadde slått John Kerry . Fire år tidligere ble det først klart 12. desember at Bush hadde slått Al Gore, etter omtelling og søksmål i Florida.
Nordmenn drikker for mye. Ikke alle, for all del, men når snittet for alkoholbruk i året er åtte liter ren alkohol per pers over 15 er vi på et samlet sett risikabelt nivå i befolkningen. Og dette totalkonsumet er noe nytt. Folkehelseinstituttet melder at mengden alkohol per person har økt med 40 prosent siden tidlig nittitall.
Jeg er en av dem. Derfor har jeg i tre år nå hengt meg på «OcSober», en internasjonal kampanje der man legger vekk ølen i en måned.
Det er ikke de unge som drikker mer. De drikker mindre, de. Men det er de eldre som har begynt å nyte livet. Og så kvinner, da. Slik sett passer jeg statistikken.
Og derfor befant jeg meg på et legekontor og svarte på spørsmål på et standardskjema om alkoholforbruk. AUDIT heter skjemaet, og det er veldig enkelt. Du svarer på hvor mye, hvor ofte, får du blackout, har andre bekymret seg, drikker du dagen derpå?
Så får man en score. I 2014 kom studien som viste at 17 prosent hadde et så alvorlig alkoholforbruk at de ble anbefalt å kutte ned. To prosent hadde alvorlig risiko for skade på helsa.
En edru måned må derfor til for en ung middelklassekvinne uten barn og i et relativt fritt yrke, som meg selv. Det er ikke vanskelig med en edru måned, fant jeg ut. Det er fancy eplemost på spisesteder, og folk er som regel greie om du sier du ikke drikker. Drikkepress fra folk rundt deg er betydelig overdrevet.
På den annen side: du blir med ett akutt klar over hvor vanskelig det kan være for dem det virkelig er vanskelig for. Fordi alkoholen bare ER der. I alle sammenhenger. På alle arrangementer med nesten alle vennegrupper. Du får liksom ikke utført en hverdag uten å komme nær alkohol. Min lokale Kiwi har øl ved siden av egg. Og alle litt spesielle anledninger feires eller markeres med en halvliter eller ei flaske. Konsert, boklansering, folk i kollektivet som har besøk og date med partner.
Rus er en glede og har en kulturell tyngde vi ville mistet om alle ble avholdsfolk. Det er mye omsorg i å komme på døra til en kompis med hjertesorg med en sixpack (så lenge man bare gjør det én gang).
Men neste gang det snakkes om Vinmonopolets åpningstider, taxfreekvota, at ølsalget i butikk slutter før butikken stenger eller at det bør selges øl på idrettsarrangementer, så vil jeg oppfordre til at vi tenker litt på dem som ikke klarer å si «nei takk, eplemost». Ikke bare på ett og ett område, men hva alkoholpolitikken gjør med det totale samfunnstrykket. Ingen av oss ville funnet på å tvinge øl i en avholdsperson, men å gjøre det mulig å navigere en hverdag uten en pubstol å snuble over er ren solidaritet.
Frp’s programkomité har nylig foreslått radikale endringer i norsk alkoholpolitikk. Det foreslås blant annet å oppheve vinmonopolordningen, senke aldersgrensen for kjøp av sprit, fjerne reguleringen for åpnings- og skjenketider og å sette ned avgiften på alkohol og tobakk. Ofte gjennomføres politiske endringer uten at man har sikker kunnskap om hva konsekvensene vil bli. Når det gjelder alkoholpolitikk har man imidlertid svært god kunnskap om effektene av ulike tiltak.
Det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet har publisert en oppsummering av forskningen på alkoholpolitiske virkemidler. Regulering av pris og tilgjengelighet er de viktigste alkoholpolitiske virkemidlene. For hvert eneste av de nevnte forslagene fra Frp’s programkomité viser forskningsgjennomgangen at Frp’s forslag vil føre til økt alkoholforbruk og flere alkoholrelaterte skader.
Finland reduserte sine alkoholavgifter i 2004, og et av hovedargumentene var den gang å forhindre handelslekkasje til nabolandene. Reduksjonen i alkoholavgifter førte til et økt forbruk og flere hundre ekstra dødsfall i løpet av det første året. Antallet alkoholrelaterte innleggelser i sykehus økte med ti prosent. Finnene reverserte derfor avgiftskuttene, og alkoholavgiftene ble satt opp igjen i 2006. Dersom avgiftene reduseres i Nore, må vi regne med tilsvarende skadeeffekter som i Finland.
Den norske, restriktive alkoholpolitikken har altså svært god støtte i internasjonal forskning, og den har sørget for at Norge er blant landene i Europa som er mest forskånet for alkoholskader. Likevel dør rundt 400 nordmenn årlig som en direkte følge av alkoholinntak. I tillegg kommer dødsfall i forbindelse med vold og ulykker, og ikke minst overdødelighet av annen sykdom. Mesteparten av alkoholens skadevirkninger ser man ikke blant alkoholmisbrukerne, som utgjør en relativt liten del av befolkningen, men blant den langt større gruppen som har et moderat alkoholforbruk. Alkohol er – selv i moderate mengder – en risikofaktor for en rekke sykdommer, deriblant flere typer kreft.
Selv med et liberalistisk perspektiv, finnes det to viktige grunner til at rusmidler bør reguleres.
For det første er alkohol det rusmiddelet som har størst konsekvenser for uskyldige tredjeparter, både som ofre for vold og ulykker og som familie og pårørende.
Det anslås at minst 70.000 barn – altså sju prosent av alle norske barn – har minst én forelder som misbruker alkohol. For det andre er det er uklart hvorvidt alle brukere gjøre frie valg når det er snakk om avhengighetsskapende rusmidler. Alkohol påvirker selve evnen til å fatte gode, informerte beslutninger for seg selv.
Politikk handler om å prioritere. Det er i prinsippet helt legitimt for en politiker å være for liberalisering av alkoholpolitikken, til tross for at det vil føre til flere alkoholskader. Men man kan ikke benekte at en slik politikk har en kostnad på helsefeltet. I mange politiske saker vil det riktignok kunne være uenighet om faktagrunnlaget, men på alkoholfeltet er forskningen entydig. Vi håper derfor at både nåværende og framtidige regjeringer vil føre en kunnskapsbasert ruspolitikk.
Vi som jobber på rusfeltet har alle som mål å få en ruspolitikk som begrenser skade og sikrer hjelp til dem som trenger det.
Det burde gi en gjensidig respekt, på tross av politisk uenighet. Derfor er det trist å se at organisasjonen Normal Norge bruker spalteplass på å snakke ned andre organisasjoner på rusfeltet.
Våre 30 medlemmer representerer bredde, fra forebyggere og behandlere til pårørende og brukere. At vi har med organisasjoner som Ungdom mot narkotika, Blå Kors, Frelsesarmeen, Familieklubbene, Barn av rusmisbrukere, IOGT, RIO, Retretten og Helseutvalget for homofile, gjør at vi har mange organisasjoner og enkeltpersoner med erfaring og kunnskap med oss i utformingen av politikken. Det mener vi har en stor verdi. Vi har for mange mennesker i Norge som får liv skadet eller ødelagt av rusbruk, både fra alkohol og andre rusmidler.
Flere stemmer på rusfeltet er ikke en trussel, men et bidrag for å få alle forslag til bedring på bordet. Actis har forebygging av rus- og avhengighetsproblemer som vår hovedsak.
Vi harrespekt for at Normal har annet syn og annen agenda enn oss i enkeltsaker, men de representerer også en viktig stemme – slik jeg håper Normal kan se at våre ulike medlemmer er viktige gjennom den innsatsen de gjør og de stemmene de representerer fra fagmiljøer, brukere og pårørende.
Norges største bank, DNB, har gått på en ny etikksmell. Det er konklusjonen etter at det ble kjent at DNB har lånt et beløp tilsvarende 2,8 milliarder kroner til selskapene som står bak byggingen av en omstridt oljerørledning i North Dakota. Prosjektet Dakota Access Pipeline driver utbygging på områder som er bebodd av Standing Rock Sioux-folket. Den 190 mil lange rørledningen skal gå under Missouri-elva, som er urfolkstammens eneste drikkevannskilde.
Protestbevegelsen mot utbyggingen har slått seg ned i en leir som nå omtales som den største samlingen av amerikanske urfolk det siste hundreåret. Og bevegelsen vokser. Mer en halvannen million sympatisører fra hele verden har via Facebook «sjekket inn» i protestleiren Standing Rock. Her til lands ble det sist helg arrangert demonstrasjoner til støtte for indianernes rettigheter. Omtrent samtidig sendte DNB ut en pressemelding hvor banken sier at den nå vil «ta initiativ til en objektiv og faktabasert vurdering av hvordan urfolks rettigheter er ivaretatt i prosessen». Banken sier den vil bruke sin posisjon til å finne løsninger på konflikten. Hvis DNB ikke får tilfredsstillende svar og resultater, vil banken vurdere sin videre deltakelse i finansieringen av prosjektet.
DNB burde trekke seg ut av Dakota Access Pipeline-prosjektet med umiddelbar virkning. Banken har åpenbart ikke gjort en skikkelig forhåndsundersøkelse av utbyggingens sosiale og kulturelle omkostninger. Sioux-folkets representanter har ikke vært konsultert om et inngrep som rammer deres helligdommer, gravplasser og drikkevann. FNs spesialrapportør for urfolksrettigheter har reagert. Amnesty International har også reagert på politiets brutalitet overfor demonstrantene i protestleiren.
Den etiske svikten handler om mer enn DNBs omdømmerisiko. Statens pensjonsfond utland, bedre kjent som Oljefondet, har også betydelige investeringer i selskapene bak Dakota Access Pipeline. Det dreier seg om investeringer tilsvarende 10,32 millioner kroner i aksjer og rentepapirer. Både Sametinget, Naturvernforbundet, SV og MDG har stilt spørsmål ved Oljefondets engasjement i prosjektet. Nå bekrefter Etikkrådet at de vurderer om Oljefondet skal trekke seg ut. Men saksbehandlingstida er lang, den kan ta opp til et helt år. Her står hele Norges omdømme på spill.
Det er ingen hemmelighet at norske politikere har et godt forhold til den ene presidentkandidaten. Hillary Clinton er soleklar favoritt på Stortinget med noen få unntak på hver fløy. Enkelte Frp-ere støtter Donald Trump, mens flere på den norske venstresida synes den liberale hauken Hillary er like ille som ham, om ikke verre.
Politisk og kynisk sett med norske øyne, håper både Erna, Jonas og Siv at Hillary vinner i dag. Det er flere grunner til det. Den enkleste forklaringen er at norske politikere og diplomater kjenner Hillary og folkene hennes godt gjennom mange år. Nei, det skyldes ikke det betydelige norske bidraget til Clinton-stiftelsens arbeid, selv om vi i Dagbladet lenge har vært kritisk til den forbindelsen fordi det nettopp smaker av samrøre.
Norge har hatt god kontakt med Hillary siden Bill var president, og hun har vært aktiv i saker som norske regjeringer har vært engasjert i internasjonalt, som klima, utdanning, helse og likestilling. Hun har flere ganger besøkt Norge og nordområdene og kjenner norske toppolitikere.
Hillary Clinton er den første til å understreke at USA ikke kan sammenliknes med Skandinavia, men mange av hennes politiske idealer er hentet fra den nordiske modellen. Hun virker mer europeisk orientert enn Obama, og det er heller ingen ulempe for Norge og alliansen med USA.
Donald Trump derimot er det knapt noen som kjenner, selv om enkelte av folkene rundt ham har vært sentrale i Washington i flere år. Den norske ambassaden og utenriksdepartementet har i det siste arbeidet for å opprette kontakter til mannen som i natt fortsatt har en sjanse til å bli valgt til USAs 45. president.
Uavhengig av utfallet vil Trump-folk være viktige kontakter i Washington fremover. Norge besitter blant annet en etterspurt kompetanse når det gjelder Russland, men det kan jo hende at Trump vet best selv på dette området som de fleste andre.
Et av de store usikkerhetsmomentene når det gjelder Trump, er hans forhold til NATO. Han sådde tidlig tvil om USAs støtte til utsatte russiske naboer som ikke betalte kontingenten. Amerikansk irritasjon over manglende økonomisk og militært bidrag fra allierte, er velkjent, men Trump har nærmest gjort NATO til en forretning han vurderer å avslutte fordi den ikke lønner seg økonomisk.
I Europa er det likevel en merkbar optimisme i enkelte leire ved tanken på en nasjonalistisk amerikansk president som ikke har ambisjoner som verdenspoliti. Det skyldes nok en misforståelse. Selv om Trump ynder å kritisere Hillary Clinton for å ha involvert USA i for mange kriger og konflikter (og glemmer at de ble startet under Bush-doktrinen), tar han selv lett på bruk av atomvåpen og bombing. Hvorfor ha atomvåpen, hvis man ikke skal bruke dem, har han sagt. IS? Bomb Syria, bomb Irak. Russerne vet hva de gjør.
Hans personlighet tyder heller ikke på at han er kandidat til Nobels fredspris med det første. Snarere er det grunn til å frykte at Putin og andre vil teste ham så snart anledningen byr seg.
Lesere har i løpet av de siste ukene spurt hvorfor vi er så opptatt av det amerikanske presidentvalget, rent bortsett fra underholdningen en hemningsløs kandidat som Trump bidrar med. Gjør det egentlig noen forskjell hvem som sitter på toppen? For oss?
Det gjør det av flere grunner jeg allerede har nevnt, men også økonomisk kan det få konsekvenser både på kort og lang sikt. Tanken på en president Trump skaper allerede uro i finansmarkedet. Han ønsker seg nye tollbarrierer og vil si opp og reforhandle handelsavtaler.
USA er riktignok bundet av klimaavtalen fra Paris de neste tre åra som en sikkerhetsforanstaltning mot Trumps fremmarsj, men klimaskeptikeren Trump vil gjøre alt for å motarbeide klimapålegg.
Hva et Trump-presidentskap har å si for verdensøkonomien er med andre ord usikkert, og er det noe finans- og næringsliv hater, så er det usikkerhet. Med Hillary Clinton er det business as usual, selv om hun også er kritisk til handelsavtaler som TPP.
En fersk internasjonal Gallup-måling viser at nordmenn slett ikke er alene om å mislike Trump. I store deler av verden er Hillary en klar favoritt, og i Norge er det bare 14 prosent som foretrekker Trump. Jeg tror jeg har hørt fra brorparten av dem de siste ukene.
Det er likevel et land som elsker Donald Trump over alt. Ja, du gjettet riktig, det er Russland. I Putins hjemland kjenner de mannen godt fra før.
