bilindustrien

fra OLYMPIATOPPEN

- God spansk mat blir ikke mye bedre enn paella. Min versjon kombinerer kyllinglår med chorizo.

Det har kokkestjernen skrevet på Twitter og lagt ved et bilde av sin versjon av den tradisjonsrike spanske retten.

Det tok ikke lang tid før en klagestorm spredde seg i sosiale medier. Rasende spanjoler slo fast at retten absolutt ikke skal inneholde chorizo.

- Fjern chorizoen. Vi forhandler ikke med terrorister, skriver en av dem som reagerte på Twitter.

Andre har truet med hevnaksjoner hvor de skal lage den tradisjonsrike britiske retten «fish and chips» med and og auberginer.

I et intervju med den canadiske TV-kanalen CBC forsvarer Jamie Oliver seg. Han insisterer på at han kun har sagt at dette er hans versjon av retten.

- Dette er min versjon, jeg står ved det. Den er skikkelig god, sier Oliver.

Kjendiskokken har også fått støtte fra enkelte spanjoler.

- Jeg er en spansk kokk, jeg vet hvordan retten skal lages. En person som Jamie gjør det ikke på den måten, han finner sin egen vri på ting, og nå blir han kritisert fordi han kalte det paella i stedet for «spansk ris», sier den spanske kjendiskokken Omar Allibhoy til avisen London Evening Standard.

(NTB)

fra OLYMPIATOPPEN

(Dagbladet): I hagen på Eidsvoll står lavvoen på plenen. Det er høstferie – og mens klassekamerater drar til syden eller Legoland har Vilja (5) og mamma Tina Marie Borgen Hartvigsen funnet et helt gratis alternativ i hagen.

Hver krone teller for en alenemor med dårlig råd – og enda mer enn før nå som datteren har startet på skolen.

Da statsbudsjettet kom i går, ble det nemlig klart at alenemoren og andre lavinntektsfamilier ikke får redusert SFO-pris.

- Jeg høres kanskje dum ut som sier det, men jeg ble overrasket over at vi ikke fikk SFO dekket da Vilja startet på skolen i høst. Barnehage har vi jo fått dekket nesten helt, og jeg tenkte at det gikk litt på det samme.

Ikke ekstra penger

Det mener Venstre også, men regjeringspartiene er tilsynelatende ikke enige. I forslaget til statsbudsjett som kom i dag, er det ikke lagt inn penger til inntektsdifferansiering av SFO-utgiftene.

Det betyr at en familie med lav inntekt ikke får billigere SFO enn andre til neste år, slik Venstre har krevd av regjeringen.

For alenemor Tina er summen – 2800 kroner i måneden i Eidsvoll – tungt i en tøff økonomisk hverdag.

- Jeg meldte inn Vilja i SFO fordi pedagogisk leder i barnehagen mente hun ville ha godt av det, for at hun skulle bli mer kjent med jevnaldringene sine, og for at overgangen mellom barnehage og skole skulle bli litt lettere for henne. Jeg håper jeg slipper å ta henne ut av SFO, men hvis vi ikke får dekket det på noe vis, er vi nødt til det, sier alenemoren, som for tiden går på arbeidsavklaringspenger.

- Svikter

Venstre raste mot regjeringspartiene da nyheten ble kjent i dag, og mener regjeringen bryter avtalen de har hatt med Venstre om saken.

I samarbeidsavtalen mellom de fire partiene fra 2013, står det at det skal «utarbeides en tiltakspakke rettet mot barn i fattige familier (jmf felles representantforslag) og differensieringen av foreldrebetaling i barnehager og SFO økes».

Nå – tre år senere – er det bare barnehagene som har fått en slik differansiering.

Det er et problem at mange i dag ikke har råd til SFO, mener Venstre.

- SFO bidrar til bedre skolegang fordi man lærer masse på SFO, og det bidrar til at flere skal klare å komme seg gjennom utdanningsløpet og fullføre videregående. Her svikter regjeringen ikke bare Venstre, men morgendagens og dagens barn, sier stortingsrepresentant Abid Raja (V )til Dagbladet.

Differansiert SFO har vært en kampssak for partiet fordi de mener det vil bidra til å utjevne sosiale ulikheter.

Målet er at flest mulig skal ha råd til å ha ungene i SFO, eller AKS, som det kalles i Oslo.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) tar imidlertid ikke kritikk.

- Har ikke sviktet

- I budsjettavtalen fra i fjor sto det at vi skulle legge fram en utredning om forskjellige modeller for differansiering av SFO. Det har vi gjort. Så er det helt riktig at vi ikke har kommet opp med penger til det, fordi vi har ønsket å prioritere andre ting i stedet, men Venstre er ikke sviktet når vi har forholdt oss til avtalen, sier han til Dagbladet.

Han påpeker at budsjettet ikke er vedtatt ennå, og at de må forhandle fram en enighet med samarbeidspartiene.

- Hvis dette er noe Venstre vil prioritere i budsjettforhandlingene, skal jeg ikke blande meg oppi det. Vi skal lage dette budsjettet sammen med Venstre, og har fått til gode budsjetter sammen før, sier han.

Tilbake i Eidsvoll håper mamma Tina Marie at partiene blir enig om en differansiering, slik at Vilja kan fortsette på SFO sammen med flertallet av klassekameratene sine.

Mager trøst

Med en årsinntekt på cirka 170 000, er det vanskelig å få endene til å møtes – og de 528 kronene hun får i skattelette neste år, er en mager trøst.

Hun har søkt Eidsvoll kommune om å få dekket utgiftene, men har ikke noe håp om at det går.

Mens det i Oslo er gratis SFO i flere bydeler, er hverdagen annerledes i de aller fleste norske kommuner, og det er stor forskjell i hvordan kommunene bestemmer prisene.

- Jeg kommer til å gå på kommunen en gang til og spørre. Hvis ikke kan jeg kanskje få det dekket av NAV, siden de vil at jeg skal være med på kurs til klokka tre på dager hvor skolen slutter ett?, sier hun, mer spørrende enn konkluderende.

fra OLYMPIATOPPEN

SANDVIKA (Dagbladet): Det er klamt i det lille, slitte møterommet på det lokale sparsommelige Thon-hotellet. Hvor er den lukseriøse norsk fotballstandarden og hvor er treneren som hans trofaste fanskare i Sverige bare for tre korte sesonger siden døpte «Per-Messias» for de underverkene han utførte med det ellers selvbevisste Djurgårdens IF fra beste Stockholm.

Jo, der såvidt over bordkanten er han visst denne mirakuløse stortreneren; nå definitivt som den jordiske Per-Mathias. Han svarer vennlig, men unnvikende på enda et av de forutsigbare spørsmålene om «det nå kan være like greit å trekke seg fra jobben som landslagsjef»:

- Den type spørsmål………, sier Høgmo stillferdig, og så forsvinner resten av svaret under bordkanten.

PÅ samme tid for tre år siden var Høgmo akkurat blitt utnevnt som ny sjef for det norske fotballandslaget etter legendariske Drillo. Det var da han snakket spenstig om norske muligheter for å overraske i VM i Russland i 2018:

- Spillerne våre må være rå: Hvis vi skal lykkes med å komme til sluttspill i Frankrike og ta medalje i Russland, må vi gjøre noe som er mye bedre enn det vi allerede har gjort, sa han til Dagbladet.

Så ble han hentet inn som lørdagsunderholdning for broderfolkene på Skavlan, og siterte lekent dikt på engelsk for å være sikker på at både norske -og svenske TV-seere forstod:

«If you think you are outclassed, you are. You’ve got to think high to rise. You’ve got to be sure of yourself before you can win a prize, deklamerte Høgmo fritt fra den mer enn hundre år gamle teksten til Walter D. Wintle.

Det er blitt spunnet en myte om at Jesse Owens; idrettshistoriens mest symboltunge navn, brukte denne teksten for å minne seg selv om at også den lille fra de karrigste kår kan bli riktig stor. Men foreløpig altså ikke det norske A-landslaget.

Derfor uteble diktene bak respatexbordet på Thon Hotel under denne pressekonferansen i påvente av den kommende lørdagskvelden i Aserbajdjan.

FOR nå er Norge i fritt fall. Siste FIFA-rangering var nummer 70; den nest svakeste plasseringen etter at denne rangeringen ble innført tidlig på 1990-tallet.

I fotballyrket er det en fæl fallhøyde mellom store tanker og dårlige resultater, og de fleste av oss sparker gjerne trenerne utfor. Omtrent på den måten har de tre beste landslagsjefene i norsk fotballs moderne historie sluttet. En desillusjonert Nils Johan Semb trakk seg etter kvaliken i 2003; Åge Hareide orket ikke mer på tampen av det store tapsåret 2008, og Egil Drillo Olsen ringte selv til Per-Mathias Høgmo høsten 2013 midt under VM-kvaliken for å fortelle at nå var det nok.

Felles for de alle er ellers gjennomgående sterke resultater i utallige sesonger som trenere. Drillo revolusjonerte norsk landslagsfotball og tok oss til et eventyrlig nivå; Semb var med på den reisen og fikk enda flere internasjonale poeng da han overtok ledelsen av laget etter VM i 1998, mens Hareide har imponert omgivelsene så mye i hele Norden at selv danskene; de sterkeste kritikerne av norsk landslagsfotball, til slutt hentet ham inn som sjef.

Per-Mathias Høgmo står rent faglig ikke tilbake for denne imponerende trenertrioen. Etter en seiersrekke med yngre landslag, fornyet han kvinnelandslaget fra 1997, gjorde gruppa til verdens beste og tok OL-gull i 2 000. Dytter vi Høgmo utfor, har altså Norges fire beviselig dyktigste landslagstrenere fått føle at de visstnok ikke dugde likevel.

Da er det ikke sikkert at det er trenerne som er problemet når det gjelder A-landslaget for herrer..

OG kanskje ikke Høgmos påståtte svake resultater heller.

For sammenligner du prestasjonene fra den eneste kvaliken han har ledet med tilsvarende EM -og VM-kamper i de 16 årene som er gått etter Norge sist var med i et internasjonalt sluttspill i herrefotball, er det lite som tilsier at vi må skynde oss å skifte trener:

• Med tredjeplass i kvalikgruppa for EM 2016 og 1,90 poeng i snitt pr. kamp, var dette en litt over middels norsk prestasjon.

Bare Drillos EM-kvalik til 2012 (2,00 poeng pr, kamp) og Hareides EM-kvalik til 2008 (1,92 poeng) har vært marginalt bedre. Ellers hadde Semb 1,00 til VM 2002 og 1,75 til EM 2004, Hareide 1,80 til VM 2010 og Drillo 1,35 på sine åtte kamper til VM 2014 før Høgmo ble kalt inn til et mislykket forsøk på å redde denne kvaliken.

Med Høgmo som sjef for sitt eget nye mannskap, kom også en av Norges to beste kvalikkamper i denne perioden. 2 -0 seieren hjemme over Kroatia er som enkeltresultat kanskje enda sterkere enn Drillos 1 -0 over Portugal i 2010:

• For så få ganger har Norge slått ett av verdens 20 beste lag i en tellende kamp siden vi selv naturlig tilhørte dette fine selskapet gjennom hele 1990-tallet.

Høgmos storkamp og resten av hans jevnt bra resultater ble produsert med et klart forynget lag der den forventede playmakeren Mats Møller Dæhli underveis forsvant med skade..

Vel var de to avsluttende playoff-kampene mot Ungarn nitriste. Mest på grunn av slitne sentrale spillere, men også fordi Høgmos taktiske prioritering i returoppgjøret med å velge og spille seg igjennom en defensiv motstander ikke ga uttelling. Dette var to svake prestasjoner både av spillere og trener, men halvåret etterpå så vi bedre i EM at ungarerne ikke var så dårlige som vi trodde.

I SUM har vi altså fått som vi er blitt vant til, men vi var lovet noe mer. Avstanden mellom språk og gjennomføring, er blitt et problem for treneren. Det som var spennende å høre for tre år siden, lyder som uforstålige bortforklaringer nå.

For det er vrient å snakke vekk brutte ambisjoner. Særlig fordi midlene Høgmo bruker for å oppfylle dem, neppe er så lett å se for de som ikke jobber daglig med fotball:

• Der alle i glanstida på 90-tallet kjente igjen faguttrykkene og 4-5-1 formasjonen for den svært karakteristiske Drillo-fotballen, blir Høgmos filosofiske utlegninger om hva som egentlig skjedde i de mest stusslige tapene for innfløkte for fotballfans flest.

Særlig fordi det er noe nytt han vil fortelle oss.

FOR der Åge Hareide for 12 år siden erklærte at han skulle legge bort den tradisjonelle Drillo-stilen som Semb hadde beholdt, var det løftet bare et PR-triks fra en nyansatt landslagssjef. Så fort det knep med poengene for Hareide, vendte han i vanlig pragmatisk stil rett tilbake til den gamle tenkningen. Det funket for å roe hjemmepublikummet helt til landslaget i 2008 plutselig sluttet å vinne.

Mens samtlige av Høgmos forgjengere oppnådde sine beste resultater på et destruktivt motspill; altså etter breakdown, er plattformen for det såkalte «Prosjekt-Høgmo» at Norge heretter må kunne styre kampene sine.

Høgmo som selv fikk sine største suksesser med en konsekvent Drillo-fotball, har skiftet syn radikalt. I hans tenkning er det slutt på at vi blir utspilt av andre B eller C-nasjoner, for så likevel å vinne på overganger. Å få Norge opp på et nytt nivå der vi oftere kan ta poeng fra de beste, betyr å prioritere ballspillerne og skolere dem mot klassemotstand selv om dette kan koste mange tap underveis.

Og vurdere Høgmos prestasjoner på grunnlag av privatlandskampene er derfor helt uinteressant:

• Det er bare målet om å nå et sluttspill som teller.

Det i seg selv er et mer enn risikabelt prosjekt med et norsk spillerutvalg som de siste årene har manglet både midtstoppere med internasjonal fart og spisser som er vant til å score jevnt på klubblag.

Nettopp det førstnevnte eksempelet på svakt spillermateriale gjør det tiil et viktig punkt i evalueringen av Høgmos jobb at laget hans likevel holdt nullen bakover i seks av ti kvalikkamper. Det er en prestasjon med såpass treige stoppere. For hva hadde 90-talls suksessen vært uten verdenseneren Rune Bratseth og flere midtstoppere med fast plass på europeiske topplag?

EN satsing på et bevisst, eget offensivt spill avhenger også at spillerne kjenner hverandre. Her har det virkelig stokket seg:

• På bare fjorten måneder og 12 kamper i den siste kvaliken, brukte Høgmo hele 34 ulike spillere.

Ikke fordi han hadde lyst til å variere, men fordi skader, kamptid i klubbene og et ungt, variabelt mannskap uten tydelige enere har presset fram stadig nye kombinasjoner.

Derfor blir det bare nåværende og tidligere RBK-spillere på den norske høyresida i Baku i morgen. Det gjør at det ikke blir plass til Stefan Johansen fra start selv om han er en av Høgmos mest stabile hjelpere. Som en av ni i troppen som akkurat har byttet arbeidsgiver, famler Stefan litt etter skiftet fra Celtic til Fulham..

DENNE manglende stabiliteten kan forklare noe av grunnen til at det ble med det vante forsøket også i sist kvalik, men ikke alt. Det var for eksempel ikke grunnen til at Høgmo selv gamblet med Markus Henriksen i uvant spissrolle i returoppgjøret i Ungarn. Det overraskende endringen var et forsøk på å ha den da flittigste målscoreren fra internasjonal klubbfotball i den beste avslutningsposisjonen.

Nettopp manglen på målscorere var den viktigste grunnen til at det til slutt glapp i denne kvalifiseringen:

• Mens motstanderne produserte mål på 3 sjanser mot Norge, måtte våre spillere i snitt ha 6 sjanser for hver eneste scoring.

Mangel på individuelle avslutningsferdigheter altså, og slike grunnleggende problemer løses som kjent ikke ved å ha skuddtrening på landslagsamlingene.

LIKEVEL trumfer følelsene fortsatt statistikk i fotball. Derfor hjelper det lite for landslagstreneren å fortelle at Norge vant sjansestatistikken også i de to playoff-kampene. Skuffelsene mot Ungarn gnager ennå på tilliten, og presset forsvinner ikke før landslaget begynner å vinne kvalikkamper.

Som en trenerkollega treffende kommenterte Høgmos utfordring:

- A-landslaget er en ferskvareavdeling.

Da er det vrient å tenke riktig og langsiktig for å bli bedre. Du må fortest mulig gjøre som Jesse Owens;, altså vinne, selv om all fotballfornuft tilsier at Høgmo bør få jobbe i fred med laget sitt helt til Norge er sjanseløse til å bli nummer to etter Tyskland i denne kvaliken.

Så fornuftige er det ikke gitt at hjemmepublikummet og Norges Fotballforbund er.

Til tross for Høgmos litt mer enn gjennomsnittlige resultater med det norske landslaget; i morgen kveld må altså Per-Messias helst komme tilbake.

Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet. Han har vært landslagstrener for futsal (innendørsfotball) fra 2009 til september 2016.

fra OLYMPIATOPPEN

(Dagbladet): I dag ble regjeringens forslag til statsbudsjett lagt fram.

Forslaget til kulturbudsjett er på til sammen 13,5 milliarder kroner. Dette er 465 millioner kroner høyere enn 2016, en økning på 3,6 prosent, melder kulturdepartementet på sine nettsider.

Blant postene på budsjettet foreslår regjeringen å bruke 25 millioner kroner til oppgradering av museumsanlegg. De vil også å øke bevilgningen til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design for å forberede flyttingen av museets kunstsamlinger til nye magasiner og utstillingslokaler på Vestbanen.

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design fikk i fjor 287 800 000 kroner. Nå er bevilgningene til museet foreslått flyttet til en ny post under «Det nasjonale museumsnettverket» og det er foreslått å sette av 312 900 000 kroner til museet.

Utgiftene til byggeprosjektet til Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen bevilges over Kommunal og moderniseringsdepartementets budsjett.

- Vi er godt fornøyd med forslag til tilskudd for 2017. Vi har i stor grad fått gjennomslag for våre varslede behov for midler til flytteforberedelser og andre utviklingstiltak fram mot det nye museet på Vestbanen, sier direktør ved Nasjonalmuseet Audun Eckhoff.

Usikker bruk av Nasjonalgalleriet

Det har i lengre tid vært debatt om framtida til det eksisterende Nasjonalgalleriet på Tullinløkka.

Stein Erik Hagen hadde inngått en samarbeidsavtale med Nasjonalmuseet med intensjon om at hans Canica-samling skulle stilles til disposisjon for det nye museet. Men mye på grunn av den uavklarte situasjonen til det gamle Nasjonalgalleriets framtid, trakk Hagen seg fra samarbeidet.

Statsbygg har ønsket å lage et byuniversitet i området og foreslått at Kulturhistorisk museum overtar Nasjonalgalleriet når museet flytter til Vestebanetomten.

Kulturbudsjettet legger ingen føringer for videre kunst bruk av de ærverdige lokalene på tullinløkka, men skriver «Fram til 2020 er museets prioriterte oppgaver å forberede flytting og utvikle innhold i det nye Nasjonalmuseet. Aktivitetene i eksisterende arenaer i Oslo vil suksessivt trappes ned».

Driften ved Nasjonalgalleriet skal imidlertid videreføres ut 2017.

Kulturministeren ikke tilstede

Statsbudsjettet ble lagt fram torsdag uten kulturminister Linda Hoftad Helleland (H). De ulike statsrådene deltar vanligvis på presentasjonen av egne budsjetter, men i år skal Helleland isteden innlede på konferansen «Sport at the Service of Humanity» i Vatikanstaten.

fra OLYMPIATOPPEN

Vi som var i den riktige alderen i 1977, tar avstand nå. Vi som var så dårlige i fotball at vi ble valgt sist og nest sist, vi som gikk og skar tenner, satt på rommet og tegnet monstre, dagdrømte om hevn og juling, nasket viskelær og sniffet tusj, visste at vi aldri kom til å få kjæreste, lånte gitarer og lagde fuzz ved å teipe en papirbit under nylonstrengene. Vi som husker at punken var den tingen vi hadde manglet, siden det var første gang vi hørte noen si at det er greit å føle seg utenfor. De beste sangene handlet om det. Punk var de stygges seier over de pene.

Selvfølgelig kunne det ikke vare. Vi må ha skjønt det. Det som ingen hadde kunnet se for seg, var at punk 39 år senere skulle bli en kategori i Stjernekamp.

Siden dette er en konkurranse i framføring av sanger, vil det handle om punk som musikksjanger, altså som en viss type sammensetning av lyder, der vokalisten vanligvis ikke synger «fint», men formidler aggresjon og angst, skjærende, skingrende, bjeffende, kaukende. Punk var et opprør mot det glatte, strøkne og virtuose, alt det som var lett å like, få spilt på radioen, solgt. Så hva skal Stjernekamp-deltakerne konkurrere i? Hva er kriteriene?

Seerne kommer til å ringe inn og stemme på den de liker best. Det fins ingen forskning på hva som får seerne til å stemme som de gjør.

Dommerne kommer til å vurdere deltakerne, men ikke etter hvor mye avsmak de har for forbrukersamfunnet eller hvor mye de frykter atomkrig og hater Thatcher. Vurderingen vil handle om hvor godt sangerne sang og om hvor troverdig de framsto, altså om musikalske evner og om evnen til å late som, to ting man ikke forbinder med punk.

Dette er det vi skal tåle, vi som har et eierskap til stoffet: Å få vår ungdom tømt for meningsinnhold, bløgget, redusert til en stil, plyndret for aksessoarer. Bare de ytre kjennetegnene skal stå igjen, i form av et moteoppslag i Natt & Dag, en kavalkade på Wallmanns Salonger og en kategori i Stjernekamp.

Dette er det alle ungdomskulturer både før og siden har vært gjennom. Rockere, mods, hippier, disco kids, grungere og technofolk, rappere og ravere: Uansett hvilken ungdomskultur du har vært en del av eller i det minste heiet på, kommer den til å bli tatt fram igjen av alle de gale grunnene, av mennesker som ikke var der første gang, som vil bli rike, bli sett, bli likt, vinne. Som Karl Marx nesten sa: «Historien gjentar seg alltid, første gang som tragedie, andre gang som ei T-skjorte på Hennes & Mauritz.»

På Stjernekamp vil det trolig bli sikkerhetsnåler og skinnjakker og Union Jacks. Ingen kommer til å stille i armbånd med hakekors, eller for den saks skyld et hvor det står «Faen». Ingen kommer til å kaste opp på scenen, ingen øreflipper vil bli tygd av. Vi er mange som kommer til å putre av forargelse.

Når det førti år gamle opprøret blir til overflate og underholdning, vemmes vi, vi som var der i 1977 eller like i nærheten, nå som vi spiddes på våre egne sikkerhetsnåler, der vi sitter foran skjermen og klager på at nå er visst alt lov. Og på at deltakerne har jukset med låtvalget: «Boomtown Rats var ikke pønk.»

Og dette har vi fortjent. Det fins ikke noe mer selvhøytidelig enn gamle punkere. Det måtte i så fall være 55 år gamle menn som aldri har vært punkere, men likevel vil fortelle verden hva punken egentlig handlet om. Det er denne blokka jeg legger hodet på når jeg skriver dette: Det er ikke punk å være museumsvokter.

Punkerne vant kampen om historien, hva som var stilig og hva som var innafor. Det tok meg tjuefem år før jeg kunne høre på Led Zeppelin uten å være redd for musikkpolitiet. Og jeg har fortsatt ikke kommet til Yes og Genesis. Punken appellerte ikke bare til reelle og innbilte tapere, men også til de flinkeste guttene og jentene. De som fikk de beste karakterene, og som ble fondsmeklere og kulturredaktører og spaltister. Det var sånn den gikk til topps i smakshierarkiet og fortsatt befinner seg der, i form av 180 grams vinyl, jubileumsutgaver, dokumentarfilmer, plass i Hall of Fame og andre former for kanonisering.

Punk i Stjernekamp er en utstrakt langfinger mot den gode punkesmak. Malcolm McLaren ville ha elsket det. Dette er en påminnelse om at vi ikke kan eie historien eller kulturen, ikke engang en liten bit av den. Enhver ungdomskultur er som en ulåst sykkel i parken, den kommer til å bli stjålet. Noen ganger hjelper det ikke engang at du sitter på den.

Alle skal miste ungdommen sin til generasjonene som følger etter.

Dette skal vi også leve med.

Og så er det vel fortsatt et par gamle punkere med i programmet. Regner med at de går videre, selv om det ikke er særlig punk.

fra OLYMPIATOPPEN

(Dagbladet): Tre personer er arrestert etter at en butikk ble ranet på St. Hanshaugen i Oslo, natt til fredag.

- Vi har pågrepet tre gutter i en leilighet på Galgeberg. De er kjørt arresten, melder Oslo-politiet på Twitter klokka 2.42.

En mannlig butikkansatt ble lettere skadd i ranet.

- Fornærmede er kjørt til legevakta for undersøkelser, etter å ha fått et kutt i panna. Det er mulig at det ble brukt en kniv, sier operasjonsleder Rune Hekkelstrand i Oslo-politiet til Dagbladet.

Politiet har gjennomført flere vitneavhør på stedet, og var tidligere i kveld på utkikk etter tre gjerningsmenn som løp i retning Bislett.

- De er beskrevet som påfallende høye, alle tre, sa Hekkelstrand til Dagbladet.

Gjerningsmennene kom seg fra stedet med noen varer fra butikken og et ukjent pengebeløp.

- Vi jobber videre med saken i natt, så vil ransgruppa overta saken i på dagtid fredag, sier Hekkelstrand.

fra OLYMPIATOPPEN

Myndighetene opplyser at flere titalls av de døde befinner seg i en kystby sørvest i landet, som redningspersonell først nå har nådd fram til.

Fra før er det kjent at minst 50 av de omkomne er funnet i byen Roche-a-Bateau. I tillegg er byen Jeremie nærmest lagt i grus etter den voldsomme orkanen.

- Det er komplett ødeleggelse her. Over 80 prosent av bygningene er borte. Telefonnettet er nede. Elektrisiteten er borte. Området er fullstendig isolert, og alle er i ferd med å gå tomme for mat og penger, har CAREs landdirektør, Jean-Michel Vigreux, opplyst.

(NTB)