(Dagbladet): Frederik av Danmark (48) har skadet seg i en ulykke. Det bekrefter det danske Slottet i en pressemelding.
De skriver at kronprinsen pådro seg en fraktur i halsryggsøylen i forbindelse med et trampolinehopp ved et privat arrangement i en gymsal.
For å behandle bruddet må han gå med nakkekrage i omtrent 12 uker, melder Slottet ved kommunikasjonssjef Lene Balleby. Etter perioden med krage er det forventet at bruddet vil være grodd.
Som følge av skaden på den danske kronprinsen avlyse en et oppdrag på Christiansborg Slott i dag, der utøverne som var med i OL og Paralympics skulle være. Kronprinsen holder likevel ved godt mot.
- Jeg synes naturligvis ikke at det er gøy å ikke kunne delta i dag. Jeg hadde gledet meg til å feire de danske atletens store, historiske prestasjoner i Rio. Jeg ønsker deltakere en god dag, forteller han i pressemeldingen.
Det er ikke ventet at skaden vil ødelegge for andre oppdrag i framtida for kronprinsen.
Klokka 11.00 i formiddag kom Agder politidistrikt med siste nytt i saken.
Mannen som ble drept var en polsk statsborger i 40-åra, fortalte påtaleleder Cecilie Pedersen Hille under pressekonferansen:
- De siktede er alle svenske statsborgere, sa Hille.
De tre pågrepne og den drepte skal ha hatt en relasjon, men politiet ønsket ikke å gå ut med ytterligere informasjon om hva den var.
Har avhørt to
Begge kvinnene som er pågrepet og siktet i saken er blitt avhørt av politiet. Den svenske mannen er ikke avhørt ennå.
- Politiet vil i løpet av dagen vurdere å begjære de tre pågrepne varetektsfengslet. Det vil sannsynligvis skje enten lørdag eller mandag, sier Hille.
Det var klokka 23.50 på kvelden at Agder politidistrikt fikk flere melding om en mulig knivstikkingepisode i den aktuelle leiligheten.
De to kvinnene ble pågrepet av politiet «i eller ved leiligheten», fortalte Øystein Jørgensen, leder av voldsavsnittet i Kristiansand under pressekonferansen.
Var på vei bort fra stedet
Mannen som er pågrepet i saken, var ifølge politiet på vei bort fra stedet.
- Politipatruljene var raskt i området og fant grunn til å sjekke denne mannen nærmere. Da ble vedkommende pågrepet, sa Jørgensen i Kristiansand-politiet.
Ambulansepersonell forsøkte å gi mannen livreddende førstehjelp til mannen på stedet, men livet sto ikke til å redde. Han ble 01.30 i natt erklært død, ifølge politiet.
Nå foretar etterforskere fra Agder politidistrikt rundspørring i området, samt tekniske undersøkelser av åstedet.
Politiet oppfordrer også alle personer som kan ha informasjon i saken, om å melde seg.
I sin bok skriver Jens Stoltenberg om alle de milliarder han sløste bort på «grønne» tiltak fordi han ikke klarte å motstå presset fra LO, NHO, industri og miljøbevegelsen. Jeg forstår godt Stoltenberg.
Fellesnevneren for de tre motsvarene til min påstand at norske elbiler er noen miljøsvin, er at strømmen fra Tyskland som altså indirekte lader våre elbiler, kommer fra sol- og vindkraft eller at den er forurensningsfri pga. kvotesystemet for kjøp og salg av strøm i det europeiske markedet.
Når det også påstås at tyske elbiler er tilnærmet nullutslippsbiler kan man lure på hvorfor det miljøvennlige tyske markedet ikke flommer over av elbiler hvor de for øvrig utgjør en svært liten andel, mye, mye mindre enn i Norge.
De tar feil når de hevder at norske elbiler lades av tysk sol- og vindkraft. Strømmen fra sol- og vindkraft går alltid for fullt inn på det tyske strømnettet, den er alltid mindre enn den strømmen Tyskland trenger til enhver tid, og at det er derfor strømmen fra kullkraften som anvendes indirekte til å lade norske elbiler selv om ladingen skjer i Norge. Her får vi bare konstatere at vi er uenige.
I økonomistudiet lærer man at «there is no such ting as a free lunch», jeg «skjønner» at det er feil og at det riktige er «A green lunch is a free lunch».
Jeg skrev en avisartikkel med de forenklinger som der er nødvendig skal den bli leseverdig. Jeg er helt enig i at det kan være ønskelig med en analyse hvor flere faktorer trekkes inn, men da er jeg ganske sikker på at den norske elbilen vil fremstå som et enda større miljøsvin, samt at den blir for komplisert til å bli en avisartikkel.
For eksempel produserer solceller 120g CO2 pr kWh over sitt kortvarige (25 år) livsløp (Vattenfall) og det er ikke så rent lite. Det er mulig nye tall får dette ned.
Bygging av Elbilen forurenser det dobbelte av bensinbilen. Det går med ca 10 prosent ekstra strøm til lading av elbilens batterier, osv.
Men dog, her følger et eksempel hvor de fleste faktorer er tatt med: Singapore har nylig stevnet en eier av Tesla model S for 90 000 kr i karbonskatt fordi bilen han importerte ble beregnet til å ha et utslipp på 222g CO2 pr km. I Singapore brukes naturgass som har det halve utslippet av kull.
Er Singapores beregninger riktige slipper en Tesla S i Norge ut ca 300g CO2 pr km, altså det triple av en norsk gjennomsnittsbil. Beregningene Singapore har brukt er FNs UNECE R101, og den tar med de fleste forutsetninger.
Dersom tysk sol- og vindkraft produserte overskuddsstrøm slik at kullkraftverkene kunne stenges ned, ville bildet blitt et annet. Det vil nok aldri skje. Og her er vi ved et viktig poeng.
Dersom elbilene skal bli miljøvennlige må de lades fra strømprodusenter som slipper ut minst mulig CO2. Fossile kraftverk må fases ut og her står kullkraftverkene i første rekke. Sol og vind kan aldri erstatte kullkraften, det er det bare kjernekraft som kan gjøre. Og det er vel her det butter for miljøbevegelsen.
Overskriften om at elbiler snart kan lage kaffe var morsom, men jeg har en bedre historie: Statkraft bygde for noen år siden et anlegg som skulle produsere strøm ved hjelp av Saltkraft, altså grønn energi, og da sitter jo pengene løst ved tildeling.
Anlegget kostet 260 millioner kroner. Forskningsrådet dro til med 60 millioner. Anlegget produserte ca 2 kWh, nok til å drive halvvannen kaffetrakter, en halv kaffetrakter mer enn fra elbilen.
Dersom ladingstidspunktene for elbiler skal reguleres slik disse tre antyder blir det hele såpass komplisert for elbileierne at det hele vil koke bort i kålen. Elnettet må nok innkalkulere en betydelig reserve i nettets effekt dersom man ønsker å unngå spenningsfall. De fleste vil lade sine biler om kvelden og det vil medføre problemer.
Jeg håper at el- og hydrogenbiler blir fremtidens biler. Jeg mener det også er riktig med kortvarige subsidier for å fremme teknologien som trengs og for å implementere fossilfrie biler i markedet. Men det er ikke lenger snakk om nødvendige subsidier.
Teknologien er for lengst blitt moden, elbiler kan kjøre opptil 50- 60km på en ladning, de har varmepumper til å varme opp bilen og andre faciliteter. Derfor er det på sin plass å trekke frem at i den nåværende situasjonen fremstår elbilene som noen skikkelige miljøsvin i forhold til bensindrevne biler, og som attpåtil subsidieres med milliarder av skattebetalernes penger og at dette er idiotpolitikk.
La elbilenes eiere stå på egne ben, ikke på bena til eierne av bensinbilene.
Flere innsatte ved Hustad fengsel i Møre og Romsdal ble satt til å jobbe på gården til en av de ansatte. Dagslønna var 83,50 kroner.
Fengselet avtalte at den ansatte skulle betale 400 kroner per dag, per innsatt. Av dette fikk de innsatte 83,50 kroner. Resten gikk til fengselet. Beløpet de innsatte får, er 20 kroner mer enn dagpengebeløpet. I ett tilfelle ble arbeidet betalt for i form av skog til vedproduksjon, ifølge Bergensavisen.
– Vi er av den oppfatning at praksisen er ulovlig, sier leder i Kriminalomsorgens Yrkesforbund, Knut Are Svenkerud.
Lovverket gir adgang til å leie ut innsatte som arbeidskraft utenfor fengselet. Fagforeningen varsler likevel om flere mulige brudd på blant annet straffeloven og straffegjennomføringsloven, og stiller spørsmål ved betalingen for arbeidet og om det er mottatt eller gitt utilbørlige fordeler.
Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) mener det er urimelig at de innsattes lønn skal overføres fengselet, og at praksisen bærer preg av utbytting, framgår det i et brev til Kriminalomsorgen region vest.
Utearbeidet hos den ansatte ble avsluttet sommeren 2014. Arbeid utenfor fengselsmurene ble stoppet i februar i fjor, ifølge fengselsleder Frode Erlandsen .
– Da KDI og regionledelsen inngikk i en dialog om lovligheten rundt dette arbeidet, valgte vi å avslutte i påvente av et svar fra direktoratet. Når den endelige konklusjonen kom nå i august, tar vi den til etterretning, sier han.
Regiondirektør Per Sigurd Våge ønsker ikke å kommentere saken. BA har ikke lyktes i å få kontakt med den ansatte som er omtalt.
Blar man seg gjennom de hundrevis av TV-kanalene som er i landet, så vises de samme kongelige dokumentarene. Også på internasjonale kanaler som HBO, BBC og CNN.
Sendingene startet umiddelbart etter at den høyt elskede kongen ble erklært død.
Sjeldne videoopptak og fotografier, ofte akkompagnert av musikk laget av den avdøde kongen selv, skal gå uten opphold på alle kanalene til midnatt fredag, ifølge de regjeringsstyrte mediene.
Lørdag kan TV-stasjonene igjen få bestemme hvilke programmer de vil sende, men visse typer underholdning, som gameshows, vil fortsatt være bannlyst. Det er heller ikke lov for programledere å ha på seg lyse farger på skjermen.
Kong Bhumibol døde torsdag, 88 år gammel. Han overtok tronen i 1946 og har hatt en enorm betydning i Thailand.
Thailands statsminister, Prayut Chan-o-cha, har tidligere kunngjort at alle former for underholdning skal tones ned de neste 30 dagene, og at landet vil gå inn i en sørgeperiode på ett år. (NTB)
Behn jobber som forfatter, kunstner og programleder, mens prinsesse Märtha Louise får sine inntekter fra blant annet engleskole, bøker og foredrag.
Kong Harald, dronning Sonja og kronprinsparet med felles barn under 20 år er ikke skattepliktige. Det betyr at det ikke innhentes noen opplysninger om deres inntekts-, eiendoms- eller formuesforhold, opplyser Skatteetaten.
Kongehuset leverer ikke selvangivelse. Kongefamilien har heller ikke opplysningsplikt til Skatteetaten når det gjelder inntekts-, eiendoms- eller formuesforhold i utlandet.
INOEN dramatiske timer for troverdigheten til både norsk langrenn og norsk idrett, gikk det helt etter boka. Norges Skiforbund holdt en nøktern og tydelig pressekonferanse for Therese Johaug og landslagslege Fredrik S. Bendiksen, før Antidoping Norge fulgte opp med et nytt pressemøte der sjefen Anders Solheim og fagstaben hans gikk igjennom den videre juridiske prosedyren.
For et par måneder siden ble jo nettopp Skiforbundets litt for velregisserte pressekonferanse, raskt vendt mot dem. Forsøket på å fremstå troverdig, satte spørsmålstegn nettopp ved troverdigheten. Nå var tonen en ganske annen. Ingen andre enn landslagslegen selv insisterte på Thereses uskyld, og det var bra.
På samme upartiske vis informerte landets fremste dopingjegere om hva som nå venter en av Norges største idrettshelter. Selve pressemøtet var formelt sett uvanlig før påtalemyndigheten til Antidoping Norge har kommet i gang med saken, men det var prisverdig nesten blottet for beroligende forhåndsprosedering.
Uansett hvor synd vi synes på Therese Johaug i dag, er det best slik. Derfor fikk vi bare vite at det var funnet små doser av det forbudte stoffet clostebol.
FOR de som etter hvert skal bestemme straffen for hva hun har gjort, er i utgangspunktet i en juridisk skvis. Det kreves selvsagt en grunnleggende integritet for å se bort fra det faktum at det er skyldforholdet til en av Norges mest folkekjære utøvere som skal vurderes, men denne saken blir enda mer spesiell på grunn av den juridiske forhistorien:
Den norske påtalemyndigheten i dopingsaker kommer nesten direkte fra et tap mot den internasjonale rettsoppfatningen på dette området.
For i spørsmålet om feilmedisineringen av Martin Johnsrud Sundby valgte den samme påtalemyndigheten for ett år siden å godta at vår mann ble frikjent av dopingnemda til det internasjonale Skiforbundet (FIS). Mens den norske idrettsjuridiske ekspertisen altså mente at Sundby ikke hadde brutt de internasjonale dopingbestemmelsene, mente Verdens Antidopingbyrå (WADA) det motsatte.
Det var WADA som anket dette spørsmålet inn for Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS), og det var WADA som vant. Martin Johnsrud Sundby ble dømt til to måneders utestengelse selv om ingen av partene mente at nordmannen bevisst hadde forsøkt å oppnå en konkurransefordel.
DET indikerer heller ikke prøvesvaret til Therese Johaug, men de små mengdene anabolt steroid uten prestasjonseffekt beviser jo heller ikke at dette funnet er direkte knyttet til den angitte leppekremen. Først må altså den norske påtalemyndigheten avgjøre om de tror på Therese og landslaglegens forklaring.
Om det så eventuelt blir tatt ut tiltale, går saken videre til det frittstående domsutvalget i norsk idrett. Da får disse dommerne i så fall oppgaven å vekte graden av Thereses uaktsomhet, og her kommer virkelig presset inn. For det er svært uheldig for rettsvesenet i norsk idrett om en lav nasjonal straff blir anket til CAS av WADA.
TEORETISK sett kan også FIS anke en norsk avgjørelse. Seinest i Sundby-saken ble de norske idrettslederne overrasket over hvordan FIS-vitnene under rettsforhandlingene i CAS fjernet seg fra avgjørelsen til sin egen dopingnemd. Da gjaldt saken imidlertid en gråsone i internasjonal utholdenhetsidrett som WADA satte mye inn på å få belyst.
Denne saken framstår mer perifer, selv om det forbudte stoffet i seg selv hører til de absolutt mest alvorlige dopingmidlene. «Clostebol» er et steinalderdop fra Øst-Tysklands storhetstid for svindel i kvinneidrett, er fortsatt populært blant enkelte kroppsbyggere, men utgjør ingen umiddelbar trussel for langrenn.
Derfor er det nærliggende for norske domsmyndigheter å bedømme Therese Johaugs regelbrudd mildt til tross for stoffets strafferamme på 4 års utestengelse. Vi stoler på henne, men spørsmålet er om hensynet til å unngå en ny anke likevel vil presse opp reaksjonen.
For hvem tør frikjenne Therese nå?
FORTVILET: De fleste nordmenn vil dømme Therese Johaug på mildest mulig vis, men norsk idrettsjuss er presset etter tapt prestisje i medisineringssaken med Martin Johnsrud Sundby. FOTO: Thomas Rasmus Skaug. Vis mer
Det finnes knapt noen person det norske folk er mer lei av enn Najumuddin Faraj Ahmad (60). Bedre kjent som mulla Krekar. Han kom til Norge som kvoteflyktning fra det kurdiske området i Nord-Irak i 1991. Krekar har kone og fire barn som alle har fått norsk statsborgerskap, en status myndighetene nekter ham. Og med god grunn. Den gjestfrihet Norge viste Krekar og hans familie, har mullaen behandlet med forakt og kriminelle handlinger. I 2007 fant Høyesterett at det var framlagt tilstrekkelig bevis for å fastslå at mulla Krekar utgjorde en fare for rikets sikkerhet.
For tida pågår en rettssak om hvorvidt Krekar og en person til kan utleveres til Italia. Italienske justismyndigheter har bedt om utlevering fordi de mener de to deltar i et transnasjonalt terrornettverk. Det spørsmålet overlater vi selvsagt til retten å bedømme og avgjøre. Likevel må det være lov å peke på at Krekars evinnelige advokat og offentlige basun, Brynjar Meling, også denne gangen satser alt på en langvarig prosess spekket med påstander om skjult politisk styring av påtalemyndigheten. Meling bruker rettssystemet som gummistrikk: Ikke noen anke eller prøvelsesmåte skal være ubrukt. Krekar skal få være i Norge så lenge Meling kan puste og det finnes en juridisk åpning eller et smutthull.
Det er greit med advokater som står på for sin klient. Vi vil ikke ett sekund klandre Meling for hans prosessiver. Den viktigste grunnen til at mulla Krekar ikke er satt på første fly til Irak, er likevel en annen. I hjemlandet risikerer han dødsstraff for terrorisme, og en utlevering vil derfor stride mot internasjonal rett. Også FrP og partiets justisminister Anders Anundsen har akseptert dette, selv om FrP før siste valg lovet å kaste Krekar ut av landet uten opphold.
Mulla Krekar er ingen forfulgt uskyldighet. Han hadde en lederrolle i organisasjonen Ansar al-Islam som i 2001 – 2003 gjennomførte en rekke massakrer og terrorhandlinger mot de kurdiske selvstyremyndighetene. I 2006 gjentok Krekar offentlig sin støtte til Osama bin Laden og erklærte at islam er i krig med Vestens sivilisasjon. Han er oppført på USAs og FNs liste over aktive støttespillere for al-Qaida. I Norge er han dømt for å framsette trusler.
Krekar er utvist fra Norge, men til nå har det ikke vært mulig å iverksette vedtaket. Det er beklagelig, for det er hevet over tvil at han ikke har krav på beskyttelse. På den annen side viser saken at rettsstaten fungerer. Det er det eneste lyspunktet i tilfellet Krekar.
Ingunn Jordheim, generalsekretær i Vin- og brennevinleverandørenes forening. Vis mer
Når Hilde Britt Mellbye i november tar over som sjef for Vinmonopolet, vil hun forhåpentligvis fortsette med å utvikle vinmonopolordningen. Hennes forgjenger gjorde en formidabel jobb med å bygge Vinmonopolets omdømme. Men folk må gå på polet også, ikke bare mene at det er bra.
Krav om vinsalg i butikk har kommet av og til. Nå ser det ut til at både Høyre og Venstre støtter monopolet, og Frp er så langt bundet av avtalen om at alkoholpolitikken skal ligge fast.
Selv om KrF ikke slipper sine kjernesaker lett, har det ikke vært til hinder for økte taxfreekvoter, høye årlige avgifter og høy grensehandel og ulovlig handelstrafikk.
Budsjettet for 2017 ga heller ingen drahjelp. Det heter Vinmonopolet, men det er full konkurranse frem til butikkdøren. Selve monopolutøvelsen gjelder kun direktesalget til forbruker.
I samarbeid med ulike importører og gjennom dem over 1000 produsenter, sikrer Vinmonopolet tilgang til mer enn 17 000 produkter fra hele verden. Et lite norsk polutsalg har bedre utvalg av vin enn supermarkeder i de store vinlandene. Og ingen slår vinmonopolansatte på rådgivning når du vil ha god vin eller vite mer om whisky.
Så hvordan skal vi fortsette å selge vin og brennevin på best mulig måte i dette landet?
Ølutsalg med lengre åpningstid enn polet finnes i alle kommuner. At det i alle landets kommuner er mulig å kjøpe en kasse øl, men i 183 ikke en flaske vin, kan vanskelig ses på som annet enn forskjellsbehandling av forbrukerne. Dette er den salgsformen som sikrer best mulig salgskontroll.
At det i alle landets kommuner er mulig å kjøpe en kasse øl, men i 183 ikke en flaske vin
Vinmonopolets sterkeste tilhengere har paradoksalt nok vært dets største trussel.
Politikken har vært skyhøye avgifter og manglende tilgjengelighet. Slik har mange av Vinmonopolets forsvarere beredt grunnen for at folk handler andre steder enn på polet. Tallene fra Strømstad og Gardermoen taler sitt klare språk, og tollbeslag leser vi dessverre altfor ofte om.
Politikerne har lagt grunnlaget for at antakelig mer enn annen hver flaske brennevin og hver tredje flaske vin ikke selges på Vinmonopolet, men er anskaffet som smuglervarer, taxfree, hjemmebrent eller gjennom grensehandel.
Dagens regjering har som uttrykt ønske at alkoholpolitikken skal ligge fast.
Da må Vinmonopolet få de rette rammevilkårene for å ta tilbake markedsandeler.
Og debatten om taxfreesalget må inngå i dette selv om regjeringen i budsjettet for 2017 konkluderer med at dagens taxfreeordning ikke truer Vinmonopolet.
Uansett bør målsettingen være mindre handelslekkasje, smugling og annen kriminell virksomhet rundt alkohol.
Gjennom økt tilgjengelighet og et avgiftsnivå som lar Vinmonopolet være et reelt alternativ for alle, bør alt ligge til rette for at vinmonopolordningen kan bestå i lang tid – til glede for folk flest.
Einar Lie, professor i økonomisk historie, UiO. Vis mer
I Dagbladet 7. oktober presenterer den svenske økonomen Nima Sanandaji en kritikk av bruken av det norske samfunn og velferdsstater som ideal for andre land. Amerikanske radikale, som Bernie Sanders, har eksplisitt stilt opp de nordiske lands institusjoner som ideale for USA.
Budskapet i Sanandajis kronikk, som bygger på hans nylig utgitte bok «Debunking Utopia», er at dette er en feilslutning.
Jo Thori Lind, førsteamanuensis i samfunnsøkonomi, UiO. Vis mer
De nordiske landene er blitt rike på grunn av sin kultur, som legger til rette for verdiskapning og rikdom, hevder han, ikke på grunn av den moderne velferdsstaten. Denne beskrives snarere som en hemsko for produksjon og velstand.
Sanandajis bok er en del av en liberalkonservativ kritikk av velsignelsene til den nordiske modellen, som i ulike versjoner peker på arbeidsomhet, tillit eller andre kulturelle trekk som dyptliggende kilder til nordisk suksess.
Han har avgjort flere gode poenger, men kritikken bommer på helt vesentlige punkter. Sanandaji argumenterer i kronikken og boken mot en oppfatning av at det er en stor velferdsstat som har gjort de nordiske landene rike. Den moderne velferdsstaten tidfestes til omkring 1960.
Med dette utgangspunktet får han nødvendigvis rett, siden de nordiske landene lå nokså høyt i nasjonalprodukt per innbygger på dette tidspunkt. Men er det egentlig noen som mener at det er velferdsstaten som har skapt rikdom i de nordiske samfunnene? De fleste forskere vil peke på et bredere institusjonelt grunnlag, som vokste frem lenge før 1960.
De nordiske landene hadde fungerende institusjoner i politikk, administrasjon, undervisning og rettsvesen, ulike sosialforsikringer, og en økende organisering av arbeidsmarkedene lenge før den ferdig utbygde velferdsstaten. I alle fall det siste blir normalt sett på som en sentral del av den «nordiske modellen».
I tillegg er det en etablert oppfatning at det spesielle med Norden har vært at man har greid å kombinere høy velferd og stor grad av likhet med høy produktivitet og inntekt – ikke at de siste utfallene historisk sett er skapt av velferdsstatlige arrangementer.
Men også på dette punkt er Sanandaji uenig. Mindre viktig i denne sammenheng er hans påpekning av at gjennomsnittlig levealder i Norge siden 1960 har økt langsommere enn i liberalistiske USA. Tallene er helt riktige, men de skyldes i første rekke at de etniske minoritetene i USA, særlig afroamerikanere, har lukket deler av den nedslående store avstanden til hvite amerikanerne i denne perioden. Dessuten har Norge en så høy gjennomsnittlig levealder at det er vanskelig å øke.
Mer interessant er kanskje hans påpekning av at etterkommere av skandinaviske innvandrere i USA ligger mye høyere i inntekt per innbygger enn vi gjør i Skandinavia – bortsett fra i det oljerike Norge, som må sees som et unntak.
Dette poenget gjøres det mer ut av i boken enn i kronikken; tallene som viser inntektsgapet fremstilles som kostnaden mellom «an American-style» and «a Nordic style economic model», forklarer Sanandaji. «I would very much like to hear how proponents of a Nordic style social democracy would respond to them».
Vel, det kan han få høre nå: Sammenlikningen er ikke særlig relevant. Og selv om man skulle bruke den som utgangspunkt, er resultatene annerledes enn Sanandaji vil ha det til.
For det første har USA lenge før de moderne velferdsstatene begynte å utvikle seg, ligget over europeiske land i nasjonalprodukt per innbygger. Dette har mange forklaringer, slik som rike naturressurser, store arealer, stort hjemmemarked, rik tilførsel av kvalifisert arbeidskraft, stor mobilitet av kapital og arbeid, og mye annet som har gjort USA til mulighetenes land.
Vi kan og bør ikke forvente noe annet enn at skandinaviske etterkommere ligger høyere i inntekt enn sine hjemlands innbyggere, slik tilfelle også er for nesten alle andre land som har levert innvandrere til USA.
Det er en mengde problemer knyttet til å sammenlikne «etterkommere» med de som faktisk er igjen i et bestemt land, både av prinsipiell og praktisk art. Hvis vi likevel lar disse ligge og aksepterer Sanandajis utgangspunkt, er det relevante spørsmålet om skandinavere i USA har et større inntektsgap til innbyggerne i sine hjemland enn det andre innvandrere har.
Sagt på en annen måte: Tror vi at vi er rike på grunn av vår kultur og arbeidsomhet, men at de nordiske institusjonene holder oss «nede», vil vi med dette utgangspunktet vente at inntektsgapet mellom skandinaviske etterkommere og skandinaviske innbyggere er større enn for andre land – særlig land med mindre reguleringer, lavere skattenivå og rimeligere velferdsytelser.
Men slik er det ikke. Vi vet at nordiske land ligger svært høyt både globalt og i Europa i nasjonalprodukt per innbygger. Samtidig viser tall fra US Bureau of the Census (vi har gjort et uttrekk for året 2009) at forskjellige grupper av nordiske etterkommere ligger på, eller litt under, den typiske inntekten for europeiske etterkommere.
Øverst finner vi etterkommer av utvandrere fra Luxemburg, Østerrike, Russland og de baltiske statene. Høyere enn etterkommere fra nordiske land ligger blant annet alle sammensetninger fra De britiske øyer (engelsk/skotsk/britisk/walisisk-amerikansk). Så «tapet» ved å bo i nordiske land er klart mindre enn «tapet» ved å bo i Storbritannia. Også den store gruppen som kun oppgir å være «europeiske» etterkommere, ligger klart høyere enn alle de nordiske etterkommerne i inntekt, mens de som oppgir Tyskland og Italia, ligger mellom Norge og Finland på statistikken.
Ett forhold er klart i dette brokete bildet: De nordiske landene ligger høyere i inntektssammenlikninger mellom europeiske land, enn de nordiske etterkommerne gjør blant europeiske etterkommere.
Den enkle konklusjonen på dette er at antakelsen om at nordisk velstand er skapt av «kultur» og ikke institusjoner, ikke lar seg belegge med sammenlikninger mellom nordiske innbyggere og etterkommere, som Sanandaji er opptatt av.
Spørsmålet om det er trekk ved de nordiske velferdsstatene som kan overføres til USA, skal vi overlate til amerikanerne. Våre systemer, med vekt på organisering, sosial trygghet og likhet lar seg neppe kopiere av et land med helt andre tradisjoner.
Men i Norden har det gitt gode resultater så langt – langt bedre enn man kan få inntrykk av gjennom Sanandajis resonnementer.
